Quantcast
Channel: Marte Hedenstad – NRK Filmpolitiet – alt om film, spill og tv-serier
Viewing all 1059 articles
Browse latest View live

A Series of Unfortunate Events S01 E01 – E04

$
0
0

A Series of Unfortunate Events er et fargesprakende og dystert, sært og morsomt eventyr om en ond greve som vil drepe tre barn. Ganske forstyrrende, men også fornøyelig og underholdende.

Netflix sin nye originalserie er basert på romanserien med samme navn, skrevet av Daniel Handler, og er en fortelling som beveger seg i det nygotiske landskapet, men med en humoristisk vri.

Her er det flust av mørke hemmeligheter, onde makter, galskap og død – men også en god dose hjertevarme og tørrvittige kommentarer.

Serien er et overflødighetshorn av alt som er sprøtt og rart. Til tider fungerer det optimalt, andre ganger blir det litt for mye av det gode.

Filmanmeldelse: «Lemony Snicket: En serie uheldige hendelser» – En herlig Jim Carrey i storform.

Baudelaire-barnas tragedie

A Series of Unfortunate Events forteller den tragiske historien om Baudelaire-barna Klaus, Violet og babyen Sunny, som mister foreldrene sine i en tragisk brann som etterlot hjemmet deres i ruiner.

Når jakten etter en verge for de foreldreløse ungene, og den onde Count Olaf (Neil Patrick Harris) lurer seg til å bli barnas formynder, starter det som skal bli en serie uheldige hendelser for de stakkars Baudelaire-barna.

Dette er en fortelling der barna alltid er smartest, mens de voksne stadig blir lurt av Olafs skitne triks. Men det er også en fortelling om håp og ståpåvilje, for barna gir aldri opp.

Patrick Warburton er fantastisk i rollen som forfatteren og fortelleren Lemony Snicket i A Series of Unfortunate Events. (Foto: Joe Lederer/Netflix).

Patrick Warburton er fantastisk i rollen som forfatteren og fortelleren Lemony Snicket i A Series of Unfortunate Events. (Foto: Joe Lederer/Netflix).

Overdådig scenografi og herlige metagrep

Seriens univers er satt i en steampunk-aktig verden med rare oppfinnelser og merkelige innretninger rundt hver eneste sving. Handlingen utspiller seg i bisarre omgivelser, som gjenspeiler egenskaper ved menneskene barna møter på sin vei.

De storslagne settene er proppfulle av spennende detaljer, og serien har flere herlige godbiter for øyet. Jeg koste meg i det falleferdige og skitne huset til Count Olaf, og den ekstravagante og spennende villaen til den eksentriske reptilforskeren, og barnas slektning, Monty.

Den overdådige scenografien står i stil med seriens surrealistiske handling og fortellerstil, som smører tykt på med metagrep for å skildre det som skjer.

Den fiktive forfatteren av A Series of Unfortunate Events, Lemony Snicket, som spilles av Patrick Warburton, bryter den fjerde veggen og beskriver det som skjer på skjermen. Warburton kan for eksempel komme vandrende inn i en scene og stanse den, for å advare oss om at det som nå skal skje er veldig forferdelig.

Jeg elsker Warburtons trøtte fjes og monotone stemme, og koser meg med de små bruddene. De bringer ofte humor inn i de mer mørkere scenene.

Baudelaire-barna har det ikke godt hjemme hos Count Olaf i A Series of Unfortunate Events. (Foto: Joe Lederer/Netflix).

Baudelaire-barna har det ikke godt hjemme hos Count Olaf i A Series of Unfortunate Events. (Foto: Joe Lederer/Netflix).

Tidenes kuleste baby

For A Series of Unfortunate Events er ganske mørk, selv om den også er morsom. Serien klarer stort sett å balansere det dystre med det vittige, men legger aldri skjul på at Count Olaf virkelig er ond, og at det virkelig er synd på de tre Baudelaire-barna.

Neil Patrick Harris er flink til å la mørket skinne gjennom humoren, og spiller veldig godt, selv om jeg personlig likte Jim Carrey enda bedre i rollen i filmatiseringen Lemony Snickets En serie uheldige hendelser fra 2004.

De tre barna er på sin side helt fabelaktige. Jeg liker spesielt Louis Hynes i rollen som den fornuftige Klaus, og jeg tror knapt det finnes noen kulere baby enn Presley Smith, selv om hun har fått en real dose CGI-hjelp til de mest utrolige scenene.

Malina Weissman og Hynes får til en fin søster-bror-dynamikk, og jeg trives godt i deres selskap på TV-skjermen.

En av seriens morsomste, men også mest irriterende rollefigurer, er den ekstremt lettlurte bankmannen Mr. Poe, spilt av K. Todd Freeman. Han har ansvaret for å finne en fornuftig verge til barna, men går gang etter gang på Count Olafs mange knep.

Freeman er artig i rollen, men etter fire episoder ble Mr. Poes dumhet for mye for meg, og jeg begynte å ergre meg istedenfor å le.

K. Todd Freeman spiller den ekstremt lettlurte bankmannen Mr. Poe i A Series of Unfortunate Events. (Foto: Joe Lederer/Netflix).

K. Todd Freeman spiller den ekstremt lettlurte bankmannen Mr. Poe i A Series of Unfortunate Events. (Foto: Joe Lederer/Netflix).

Passer ikke til seriefråtsing

Netflix-modellen der alle episode slippes på én gang, har gjort strømmetjenesten kjent som den store binge-leverandøren. A Series of Unfortunate Events passer derimot ikke til å konsumeres i et jafs.

Romanseriens forfatter Daniel Handler, har også skrevet manuset for serien, og holder seg tro mot sine egne bøker. Han tar seg god tid til fortellingen, og bruker to episoder på hver bok i serien. Fordi det vies såpass mye tid til hver bok, blir A Series of Unfortunate Events rett og slett litt for mye å gape over når det gjelder seriefråtsing.

Jeg liker humoren og metagrepene i serien, men etter et par episoder blir jeg lei av hvor ekstremt dumme og blinde de voksne i fortellingen er. En dose på to episoder av gangen vil nok derimot være perfekt.

I tillegg til de mange uheldige hendelsene barna blir utsatt for er det også et større mysterium som lurer i bakgrunnen, noe som gir serien et ekstra og spennende lag.

A Series of Unfortunate Events er en serie full av uheldige hendelser, elendighet og lidelse og kan bli så ubehagelige at du rett og slett ikke bør se på. Det bedyrer i hvert fall serien selv.

«Look away, look away» synger Neil Patrick Harris illevarslende i seriens vignett, mens Patrick Warburton starter hver episode med å innstendig be seeren om å skru av.

Det er ingen tvil om at jeg kan konstatere at det bare er å se bort fra disse advarslene. Selv om episodene nok bør porsjoneres ut i passe doser, så er dette en god serie for deg som elsker det sære og rare, og som alltid er på jakt etter mer eventyr på TV-skjermen.

Serien blir tilgjengelig i Netflix 13. januar.


Et merkelig og underholdende eventyr

$
0
0
Serien A Series of Unfortunate Events passer for deg som elsker alt som er sprøtt og rart.

Disse vinner Golden Globe i natt

$
0
0

I natt skal Golden Globe-prisene deles ut for 74. gang. Showet foregår på ærverdige The Beverly Hilton i Los Angeles, og ledes av komiker og talkshowsjarmør Jimmy Fallon.

Både TV- og filmbransjen skal hedres, og det er Hollywood Foreign Press Association (foreningen for utenlandske journalister i LA) som deler ut prisene.

I stor kontrast til Oscar-akademiets om lag 6000 medlemmer, er det bare i underkant av hundre medlemmer i FPA, det er med andre ord en liten gruppe med stor makt.

LES: Disse vant Golden Globe i 2016

Filmpolitiet har lite vi skulle sagt når det gjelder hvem som blir nattens vinnere, men det betyr ikke at vi ikke mener en hel del.

Vi treffer jo selvfølgelig ikke nødvendigvis blink med alle våre spådommer, vi må tilstå at vi kun traff med i underkant av halvparten i 2016. Men! Dette er jo ikke en liste basert på odds og stalltips. Dette er listen over hvem vi tror, og mener bør, vinne Golden Globe-prisene.

Her i Norge kan du se Golden Globe-showet på TV2 Livsstil eller TV2 Sumo fra klokka 02:00 i natt.

Hvilke filmer, skuespillere og regissører tror du får pris? Se den fullstendige lista over de nominerte, og si din mening i kommentarfeltet!
Jimmy Fallon er ute og tester den røde løperen til den 74, Golden Globe-utdelingen. (Foto: REUTERS/Mario Anzuoni, NTBScanpix))

Jimmy Fallon er ute og tester den røde løperen til den 74, Golden Globe-utdelingen. (Foto: REUTERS/Mario Anzuoni, NTBScanpix))


Beste spillefilm, drama

De nominerte:
Hacksaw Ridge
Hell or High Water
Lion
Manchester by the Sea
Moonlight

Det hadde vært interessant om Mel Gibson fikk en oppreisning etter suksesstørken han har hatt de siste åra, og Hacksaw Ridge er en knallgod krigsfilm, men det er nok Kenneth Lonergans Manchester By the Sea som tar den gjeve dramaprisen hjem i natt.

Filmen er et praktfullt og lavmælt drama som forsterker inntrykket av Casey Afflecks talent som skuespiller, og Kenneth Lonergans evner som manusforfatter og regissør.

Denne flotte filmen er dypt menneskelig, troverdig og sannferdig. Den forteller en historie som elegant observerer sine figurer på godt og vondt.

Filmanmeldelse: «Manchester by the Sea» – Nesten et perfekt drama.

Joe (Kyle Chandler) trøster broren Lee (Casey Affleck) i et tilbakeblikk i Manchester by the Sea. (Foto: United International Pictures)

Joe (Kyle Chandler) trøster broren Lee (Casey Affleck) i et tilbakeblikk i Manchester by the Sea. (Foto: United International Pictures)


Beste spillefilm, musikal eller komedie

De nominerte:
20th Century Women
Deadpool
Florence Foster Jenkins
La La Land
Sing Street

Av filmene vi har sett på denne nominasjonslista er det Deadpool vi har ledd mest av. Filmen var et friskt pust med bitende sjangersatire, og vi elsket den grovkorna metahumoren til Ryan Reynolds og Co. Men nei, det er ikke vår trikotkledde venn som vinner denne prisen.

Damien Chazelles La La Land er den store forhåndsfavoritten. Filmen har allerede fått strålende kritikker på filmfestivalene den har deltatt på. Den vant People’s Choice Award i Toronto, og Emma Stone fikk prisen for beste kvinnelige skuespiller i Venezia. I januar er den avslutningsfilm på Tromsø Internasjonale Filmfestival, og det gleder vi oss til.

Topp 10: Filmene vi gleder oss til i 2017!

Emma Stone og Ryan Gosling i La La Land (Foto: Nordisk Film Distribusjon AS)

Emma Stone og Ryan Gosling i La La Land (Foto: Nordisk Film Distribusjon AS)


Beste regissør for en spillefilm

De nominerte:
Damien Chazelle, La La Land
Tom Ford, Nocturnal Animals
Mel Gibson, Hacksaw Ridge
Barry Jenkins, Moonlight
Kenneth Lonergan, Manchester by the Sea

Også her er det Damien Chazelle som er den store forhåndsfavoritten, tett etterfulgt av Barry Jenkins og Kenneth Lonergan. Selv om vi enda ikke har sett La La Land setter vi en knapp på Chazelle også her.

Regissøren og manusforfatteren sto for en av 2014s beste filmer med Whiplash, en strålende, energisk og musikalsk historie om en jazztrommer og hans strenge musikklærer. Hvis Chazelle har videreført denne filmens virtuose bruk av musikalske fortellergrep, og det vitner traileren om at han har gjort, så har vi noe stort i vente.


Beste fremmedspråklige film
Ines (Sandra Hüller) i en hårete situasjon i Min pappa Toni Erdmann. (Foto: Arthaus)

Ines (Sandra Hüller) i en hårete situasjon i Min pappa Toni Erdmann. (Foto: Arthaus)

De nominerte:

Divines
Elle
Neruda
Forushande
Min pappa Toni Erdmann

Vi har stor tro på at prisen går til Tyskland, for regissør Maren Ades komedie Min pappa Toni Erdmann. Filmen var en særdeles hyggelig og uventet overraskelse i 2016, og skildret en fars rørende forsøk på å få bedre kontakt med sin datter på en elegant måte.

Filmen er virkelig morsom, ikke lenger enn den trenger å være og ble løftet frem av fantastiske prestasjoner i de to hovedrollene. Min pappa Toni Erdmann endte på vår toppliste over årets beste filmer i 2016, og vi krysser fingrene for at den blir nattens vinner.

ANMELDELSE: «Min pappa Toni Erdmann» – Fantastiske prestasjoner i hovedrollene.


Beste dramaserie
Elizabeth (Claire Foy) føres ned kirkegulvet av sin far (Jared Harris) (Foto: Netflix, Sony)

Elizabeth (Claire Foy) føres ned kirkegulvet av sin far (Jared Harris) (Foto: Netflix, Sony)

De nominerte:
The Crown
Game of Thrones
Stranger Things
This Is Us
Westworld

Det er duket for storoppgjør i den gjeve dramaseriekategorien. Med Netflix-nominasjoner til Stranger Things og The Crown, og HBO-nominasjoner til Westworld og Game of Thrones for beste drama, er det de to seriegigantene som kniver om den gjeveste TV-prisen i år.

Vi tror det er den vellykkede historietimen The Crown som trekker det lengste strået. Dette er et storslått, tradisjonelt drama som nok favner bredt blant medlemmene i Hollywood Foreign Press Association.

This is Us er et veldig godt familiedrama, som trekker i følelsestrådene, og vi gleder oss til serien kommer på norske TV-skjermer i februar.

Stranger Things er også en sterk utfordrer, og vi synes serien var noe av det som var mest spennende og annerledes i TV-ruta i 2016.

Anmeldelse: «The Crown» – Elegant i alle ledd.


Beste komiserie
Atlanta. (Foto: FOX, FX)

Atlanta. (Foto: FOX, FX)

De nominerte:
Atlanta
Black-ish
Transparent
Veep
Mozart in the Jungle

Her er vi ikke i tvil – Atlanta stikker av med den gylne globen i år. Serien er det eneste nye innslaget på nominasjonslista for kategorien, og våre venner i Hollywood Foreign Press Association liker å satse på det som er nytt og spennende.

Atlanta er dessuten en serie som setter sin egen kurs og skaper flere magiske serieøyeblikk på sin reise gjennom sjangerlek og observasjonssterke livsbetraktninger. Donald Glover (Community) imponerte stort som både serieskaper og hovedrolleinnehaver i denne smarte, smårare og stemningsfulle hip hop-komedien.

Terningkast seks fra Filmpolitiet!

Anmeldelse: «Atlanta» – En rar og vidunderlig dramedie som treffer i både hjerne, hjerte og lattermuskulatur.


Beste kvinnelige skuespiller i en dramaserie
Winona Ryder i Stranger Things. (Foto: Netflix)

Winona Ryder i Stranger Things. (Foto: Netflix)

De nominerte:
Caitriona Balfe, Outlander
Claire Foy, The Crown
Keri Russell, Americans
Winona Ryder, Stranger Things
Evan Rachel Wood, Westworld

Claire Foy er kanskje dronninga, men det er nok Winona Ryder som får prisen for beste kvinnelige skuespiller i en dramaserie i år. En blomsterbukett bør gå til de som har valgt ut skuespillerne, for Stranger Things traff blinkskudd med de sentrale rollene.

Winona Ryder imponerte i rollen som tynnslitt alenemor i et dårlig isolert hus i utkanten av byen. Hun bar styrken og fortvilelsen til en mor som nektet å gi opp håpet svært overbevisende.

Anmeldelse: «Stranger Things» – Knallgode rollefigurer i en serie som oser av referanser til 80-tallets spenningsfilmer.


Beste mannlige skuespiller i en dramaserie
The Americans. (Foto: FX)

The Americans. (Foto: FX)

De nominerte:
Rami Malek, Mr. Robot
Bob Odenkirk, Better Call Saul
Matthew Rhys, The Americans
Liev Schreiber, Ray Donovan
Billy Bob Thornton, Goliath

Keri Russell klarer nok ikke å hevde seg i den knallsterke kvinnekategorien i år, men hennes makker i The Americans Matthew Rhys kan muligens dra hjem med en pris under armen i natt.

Historien om de to sovjetiske agentene som har infiltrert USA som jovial småbarnsfamilie treffer balansen mellom familiedrama, spionspenning og storpolitikk på en utsøkt måte. Og Rhys klarer å veksle mellom det å være pappa og spion på en imponerende måte.

Vi har registrert at det er mye blest rundt Billy Bob Thorntons rolle i Goliath, men den serien har vi ikke sett enda. Så med det i mente satser vi på Matthew Rhys denne gangen.


Beste kvinnelige skuespiller i en komiserie
Issa Rae i Insecure. (Foto: HBO Nordic).

Issa Rae i Insecure. (Foto: HBO Nordic).

De nominerte:

Rachel Bloom, Crazy Ex-Girlfriend
Julia Louis-Dreyfus, Veep
Sarah Jessica Parker, Divorce
Issa Rae, Insecure
Gina Rodriguez, Jane the Virgin
Tracee Ellis Ross, Black-ish

Serien Insecure utforsker livet til en sjarmerende og litt usikker collegeutdannet kvinne i slutten av tjueårene i USA. Og Issa Raes rollefigur Issa Dee var en av de kuleste rollefigurene på TV-skjermen i fjor. Vi likte henne best når hun sto og rappet foran speilet.

Men hvis HFPA velger å belønne lang og tro tjeneste, kan det nok hende det er Sarah Jessica Parker som stikker av med prisen i år. Hun gjorde muligens den beste rollen i sin karriere som forstadsfrue i midtlivskrise i Divorce.

Anmeldelse: «Divorce» – Tidvis god og tidvis slitsom serie om når ekteskapet rakner.


Beste mannlige skuespiller i en komiserie
(Foto: FOX, FX)

(Foto: FOX, FX)

De nominerte:
Anthony Anderson, Black-ish
Gael García Bernal, Mozart in the Jungle
Donald Glover, Atlanta
Nick Nolte, Graves
Jeffrey Tambor, Transparent

Ved å plassere oss i selskap med en rufsete hip hop-gjeng i Atlanta klarer Donald Glover å pirke elegant i USAs kulturforskjeller. I Atlanta imponerer han i hovedrollen som den blakke og sympatiske Earn, som prøver å bli manager for sin fetter – den småkriminelle gangsterrapperen Paper Boi.

Rollegalleriet i serien er både velutviklet og velspilt, og mye av seriens karisma kommer fra karakterene, som er veldig god skrevet og som har en helt unik kjemi sammen. Donald Glover har denne i lomma allerede – lett!


Beste miniserie eller TV-film
Robert Shapiro (John Travolta), Robert Kardashian (David Schwimmer) og O.J Simpson (Cuba Gooding, Jr.) planlegger forsvarsstrategi. (Foto: TV3, FX)

Robert Shapiro (John Travolta), Robert Kardashian (David Schwimmer) og O.J Simpson (Cuba Gooding, Jr.) planlegger forsvarsstrategi. (Foto: TV3, FX)

De nominerte:
The People v. O.J. Simpson: American Crime Story
The Night Manager
The Night Of
American Crime
The Dresser

Rettssaken mot den drapstiltalte idrett- og skuespillerkjendisen O.J. Simpson var en av 90-tallets store mediebegivenheter, og i 2016 ble det igjen blest rundt the Juice. The People v. O.J. Simpson: American Crime Story var samtaletema rundt mangt et lunsjbord, for dette var et drivende, fengende og stort sett velspilt rettsdrama.

Vi tror det er denne som er vinneren i kategorien ikke bare fordi dette er en serie som leverer en godt kjendiskrydret og underholdende dose true crime til kveldskaffen, men fordi dette er en historie som har fascinert så mange mennesker opp gjennom åra. Historien om fallet til Amerikas, på et tidspunkt, største helt kommer til å stikke av med seieren.

Anmeldelse: «The People v. O.J. Simpson: American Crime Story» – Underholdende om 90-tallets store rettsdrama.


Men hva var din favoritt? Si din mening om hvem som bør få priser i kommentarfeltet!

Følg Golden Globe-utdelingen her!

$
0
0

I natt er det klart for den 74. Golden Globe-utdelingen direkte fra The Beverly Hilton i Los Angeles, USA.

Komiker Jimmy Fallon er nattens vert, og det skal deles ut priser til de beste filmene og de beste seriene fra underholdningsåret 2016.

LES OGSÅ: Disse tror vi vinner Golden Globe i natt

Vi forventer flotte antrekk når stjernene ankommer den røde løper, vi forventer vennskapelig mobbing og engasjerte taler fra scenen og vi gleder oss veldig til å se hvem som stikker av med de gjeve prisene!

Vi i Filmpolitiet holder oss selvsagt våkne gjennom natten. Og vi er glad i selskap, så hvis du også ser showet, så heng gjerne med oss i kommentarfeltet vårt!

Du kan se hele Golden Globe utdelingen på TV2 Livsstil og TV2 Sumo i natt fra kl 01:00.

Nedenfor kan du alle de nominerte!

Jimmy Fallon er glad i å være foran kamera, VELDIG glad i å være foran kamera. (Foto: REUTERS/Mario Anzuoni, NTBScanpix)

Jimmy Fallon er glad i å være foran kamera, VELDIG glad i å være foran kamera. (Foto: REUTERS/Mario Anzuoni, NTBScanpix)

Beste regissør

Damien Chazelle, La La Land
Tom Ford, Nocturnal Animals
Mel Gibson, Hacksaw Ridge
Barry Jenkins, Moonlight
Kenneth Lonergan, Manchester by the Sea


Beste spillefilm, drama

Hacksaw Ridge
Hell or High Water
Lion
Manchester by the Sea
Moonlight


Beste spillefilm, musikal eller komedie

20th Century Women
Deadpool
Florence Foster Jenkins
La La Land
Sing Street


Beste kvinnelige skuespiller i en dramafilm

Amy Adams, Arrival
Jessica Chastain, Miss Sloane
Ruth Negga, Loving
Natalie Portman, Jackie
Isabelle Huppert, Elle


Beste mannlige skuespiller i en dramafilm

Casey Affleck, Manchester by the Sea
Denzel Washington, Fences
Joel Edgerton, Loving
Andrew Garfield, Hacksaw Ridge
Viggo Mortensen, Captain Fantastic


Beste kvinnelige skuespiller i en musikal eller komedie

Annette Bening, 20th Century Women
Lily Collins, Rules Don’t Apply
Hailee Steinfeld, The Edge of Seventeen
Emma Stone, La La Land
Meryl Streep, Florence Foster Jenkins


Beste mannlige skuespiller i en musikal eller komedie

Ryan Gosling, La La Land
Hugh Grant, Florence Foster Jenkins
Colin Farrell, The Lobster
Jonah Hill, War Dogs,
Ryan Reynolds, Deadpool


Beste kvinnelige birolle i en spillefilm

Viola Davis, Fences
Naomie Harris, Moonlight
Nicole Kidman, Lion
Octavia Spencer, Hidden Figures
Michelle Williams, Manchester by the Sea


Beste mannlige birolle i en spillefilm

Mahershala Ali, Moonlight
Jeff Bridges, Hell or High Water
Simon Helberg, Florence Foster Jenkins
Dev Patel, Lion
Aaron Taylor Johnson, Nocturnal Animals


Beste fremmedspråklige film

Divines
Elle
Neruda
The Salesman
Toni Erdmann


Beste manus i en spillefilm

Damien Chazelle, La La Land
Tom Ford, Nocturnal Animals
Barry Jenkins, Moonlight
Kenneth Lonergan, Manchester by the Sea
Taylor Sheridan, Hell or High Water


Beste animasjonsfilm

Zootopia
Moana
My Life as a Zucchini
Trolls
Sing
Kubo and the Two Strings


Beste filmmusikk

Nicholas Britell, Moonlight
Justin Hurwitz, La La Land
Jóhann Jóhannsson, Arrival
Dustin O’Halloran, Hauschka, Lion
Hans Zimmer, Pharrell Williams og Benjamin Wallfisch, Hidden Figures


Beste originalsang i en spillefilm

«Can’t Stop the Feeling,» Trolls
«City of Stars,» La La Land
«Faith,» Sing
«Gold,» Gold
«How Far I’ll Go,» Moana


Beste dramaserie

The Crown
Game of Thrones
Stranger Things
This Is Us
Westworld


Beste kvinnelige skuespiller i en dramaserie

Caitriona Balfe, Outlander
Claire Foy, The Crown
Keri Russell, Americans
Winona Ryder, Stranger Things
Evan Rachel Wood, Westworld


Beste mannlige skuespiller i en dramaserie

Rami Malek, Mr. Robot
Bob Odenkirk, Better Call Saul
Matthew Rhys, The Americans
Liev Schreiber, Ray Donovan
Billy Bob Thornton, Goliath


Beste komiserie

Atlanta
Black-ish
Transparent
Veep
Mozart in the Jungle


Beste kvinnelige skuespiller i en komiserie

Rachel Bloom, Crazy Ex-Girlfriend
Julia Louis-Dreyfus, Veep
Sarah Jessica Parker, Divorce
Issa Rae, Insecure
Gina Rodriguez, Jane the Virgin
Tracee Ellis Ross, Black-ish


Beste mannlige skuespiller i en komiserie

Anthony Anderson, Black-ish
Gael García Bernal, Mozart in the Jungle
Donald Glover, Atlanta
Nick Nolte, Graves
Jeffrey Tambor, Transparent


Beste miniserie eller TV-film

The People v. O.J. Simpson: American Crime Story
The Night Manager
The Night Of
American Crime
The Dresser


Beste kvinnelige skuespiller i en miniserie eller TV-film

Felicity Huffman, American Crime
Riley Keough, The Girlfriend Experience
Sarah Paulson, The People v. OJ Simpson
Charlotte Rampling, London Spy
Kerry Washington, Confirmation


Beste mannlige skuespiller i en miniserie eller TV-film

Riz Ahmed, The Night Of
Bryan Cranston, All the Way
John Turturro, The Night Of
Courtney B. Vance, The People v. OJ Simpson
Tom Hiddleston, The Night Manager


Beste kvinnelige birolle i en serie, miniserie eller TV-film

Olivia Colman, The Night Manager
Chrissy Metz, This Is Us
Thandie Newton, Westworld
Lena Headey, Game of Thrones
Mandy Moore, This Is Us


Beste mannlige birolle i en serie, miniserie eller TV-film

Sterling K. Brown, The People v. O.J. Simpson: American Crime Story
Hugh Laurie, The Night Manager
John Lithgow, The Crown
John Travolta, The People v. O.J. Simpson: American Crime Story
Christian Slater, Mr. Robot

Golden Globe 2017: Den røde løperen

Sniktitt på Nintendo Switch

$
0
0

Frankfurt: Fredag morgen annonserte Nintendo lanseringsdatoen for deres nye konsoll Nintendo Switch. 3. mars kommer det nye leketøyet til Norge.

Etter å ha fått en liten smakebit på hva vi har i vente under Nintendos presse-event i Frankfurt denne fredagen, har jeg begynt å få troa på at Switch kan være det Nintendo trenger for å dra spillselskapet opp av Wii U-hengemyra.

Nintendo Switch virker å være en leken spillkonsoll med mange muligheter, men det er til syvende og sist spilltitlene som kommer til å avgjøre om konsollen slår an eller ikke. Under fredagens presentasjon annonserte Nintendo flere spill til konsollen – jeg har testet demoer på et lite knippe av dem.

En hybridkonsoll

Slik vi så i presentasjonsvideoen som kom i oktober i fjor kan du bruke Nintendo Switch på flere måter. Konsollen består av en skjerm, en Switch Dock du bruker for å koble opp konsollen til TV-en, to Joy-Con-kontrollere, som du enten kan feste på Joy-Con-Grip, slik at de til sammen utgjør én kontroll, eller så kan du feste Joy-Con-kontrollerne på hver side av Switch-skjermen og bruke den som en håndholdt konsoll.

Med Joy-Con-kontrollene og Switch-skjermen skal du også ha en fullverdig konsoll selv om det er to spillere. Da kan man bruke hver sin Joy-Con-kontroll og spille på Switch-skjermen. Det vil også være mulig å kjøpe en Nintendo Switch Pro-kontroller, men denne følger ikke med i grunnpakken, som til info skal ha en pris på 299.99 dollar.

Jeg har testet alle de forskjellige måtene Switch og Joy-Con-kontrollene kan brukes på, og noen fungerer bedre enn andre. Kontrolleren ligger for det meste godt i hånda uansett hvordan du bruker den, bortsett fra da jeg brukte kun den ene Joy-Con-kontrolleren til å spille Mario Kart. Det ble litt lite og knotete.

Batteritiden er svært varierende når du spiller med Switch som en håndholdt konsoll. Nintendo har sagt den vil variere fra to til seks timer, avhengig av hva du spiller. The Legend of Zelda: Breath of the Wild skal kunne spilles i tre timer på én lading.

Du kan feste Joy-Con-kontrollerne på hver side av skjermen, slik at Switch blir en håndholdt konsoll du kan ta med deg. (Foto: NRK P3).

Du kan feste Joy-Con-kontrollerne på hver side av skjermen, slik at Switch blir en håndholdt konsoll du kan ta med deg. (Foto: NRK P3).

Endelig nytt «The Legend of Zelda»

Mario Kart 8 Deluxe, The Legend of Zelda: Breath of the Wild, ARMS, Splatoon 2 og 1-2-Switch er spillene jeg har fått testet demoene til. Av disse var det naturlig nok The Legend of Zelda jeg var mest spent på å få teste.

Filmpolitiet har hatt det nye Zelda-spillet på topplisten over spill vi gleder oss til tre år på rad, men etter en rekke utsettelser skal det omsider komme, og fredag morgen bekreftet Nintendo at spillet blir lansert sammen med Nintendo Switch når konsollen kommer i mars.

Jeg fikk spille i 20 minutter i starten av spillet. Det er grenser for hvor mye man kan få ut av en liten demo til et såpass stort spill, og det var fint lite jeg fikk vite om handlingen. Demoen ga meg likevel et inntrykk av kontrollsystemet og den nye kontrollen.

Til Breath of the Wild spilte jeg med Joy-Con-kontrollerne satt sammen med Joy-Con-Grip, og jeg ble overrasket over hvor naturlig kontrolleren føltes. Man skulle kanskje tro at tre deler satt sammen til én ville bli klumpete, men kontrolleren var god å holde i, med knapper ergonomisk plassert for fingrene.

Kampsystemet var ekstremt enkelt, lås deg fast på fienden med én knapp, sving våpenet ditt med et annet, men det jeg fikk teste var jo helt i starten, og jeg regner med at Link vil lære seg mer om kamp etter hvert i spillet.

Joy-Con-kontrollerne er komfortable å bruke når de er festet til Joy-Con-Grip. Ja, Nintendo er glad i de fancy navnene sine... (Foto: NRK P3).

Joy-Con-kontrollerne er komfortable å bruke når de er festet til Joy-Con-Grip. Ja, Nintendo er glad i de fancy navnene sine… (Foto: NRK P3).

Allerede utdatert?

Som hjelpemiddel har Link nok en gang en Sheikah-stein, en magisk stein som gir ham informasjon om området han er i, som kan hjelpe ham å forsere ulike hindringer, og som blant annet fungerer som en nøkkel.

Sheika-steinen er et tilbakevendende element i Zelda-spillene, men denne varianten har et snev av science fiction over seg. Steinen ser ut som en pad, og jeg får følelsen av at dette er en etterlevning av Wii U som spillet opprinnelig var utviklet for. Jeg tipper GamePaden vil bli brukt aktivt som panel for Sheikah-steinen i Wii U-versjonen av spillet.

Siden spillet er utviklet for gammel teknologi kan man jo spørre seg om dette gjør at spillet er utdatert allerede før det kommer. Når det gjelder Zelda synes jeg imidlertid Nintendo har kommet en lang vei bare ved å gi spillet en åpen verden, noe som utfordrer selve grunnfilosofien i hvordan spillene i serien har vært bygd opp.

Og den åpne spillverdenen ser virkelig fabelaktig ut, Hyrule har nok aldri vært så vakkert i et Zelda-spill før. Nintendo-verten som «passet på meg» mens jeg spilte ga meg beskjed om at jeg kunne nå det meste jeg kunne se, noe som virkelig fikk eventyrlysten til å sitre i meg.

Det var ikke mye av historien som ble avslørt i de første minuttene, men ved spillets start våkner Link etter en skikkelig Tornerose-søvn på 100 år. Han husker ingenting og blir kastet ut i en ukjent verden med bare noen filler på kroppen. Det var ikke mye mer jeg fikk vite om handlingen, men den lille demoen ga meg likevel virkelig følelsen av å stå på randen av et stort eventyr.

Demoen for The Legend of Zelda: Breath of the Wild var de 20 første minuttene av spillet. (Foto: NRK P3).

Demoen for The Legend of Zelda: Breath of the Wild var de 20 første minuttene av spillet. (Foto: NRK P3).

Fungerer godt som håndholdt konsoll

Mario Kart 8 Deluxe er det samme spillet som kom til Wii U i 2014, men med noen oppgraderinger som blant annet nye figurer, flere baner og to nye spillmoduser.

I demoen jeg fikk teste spilte vi vanlig konkurransemodus med 11 spillere, der alle spillerne satt med hver sin håndholdte Nintendo Switch-konsoll.

Spillet er den samme helsprøe moroa som vanlig, det skal godt gjøres å ikke bli underholdt, og jeg synes det fungerte fint å spille med på Switch-skjermen med Joy-Con-kontrollerne som grep på hver side. Jeg ble litt overrasket over hvor godt det fungerte til tross for at hendene er veldig bredt plassert på grunn av skjermen.

Switch-skjermen på 6.2″ er virkelig flott. Oppløsningen på 1280×720 kler størrelsen på skjermen godt og bildet er skarpt og fint. Jeg ser frem til å ta med meg konsollen på tur, eller kanskje i senga hvis jeg «bare skal spille litt Zelda» før jeg legger meg.

Spillanmeldelse: «Mario Kart 8» – Nintendo leverer kvalitet i øverste klasse.

Jeg fikk også prøve Mario Kart som lokal flerspiller på Switch-skjermen der jeg bare brukte den ene Joy-Con-kontrolleren til å spille med mot en annen spiller.

Ved å holde Joy-Con-kontrolleren på tvers får jeg en bitteliten kontroller, og denne måten å spille på ble for knotete for min del. Switch-skjermen er stor nok til at en todelt skjerm fungerer helt fint, men Joy-Con-kontrolleren er rett og slett for liten for mine hender.

Jeg kommer nok derfor ikke til å bruke Nintendo Switch veldig mye på denne måten, men jeg ser for meg at det er en strålende måte å spille på for barn. To barn kan spille sammen på én bærbar konsoll, og med mindre hender vil jeg tro det fungerer bedre.

Mario Kart 8 Deluxe kommer for øvrig 28. April.

Den lille Joy-Con-kontrolleren er litt knotete å bruke på denne måten. (Foto: NRK P3).

Den lille Joy-Con-kontrolleren er litt knotete å bruke på denne måten. (Foto: NRK P3).

«Splatoon 2» og ny Pro-kontroller

Splatoon var det mest innovative spillet Nintendo lanserte til Wii U, og kanskje også det morsomste. Det fargerike flerspillerskytespillet kommer tilbake til sommeren, og vil fungere som originalen med fargesprutende blekkspruter som skal male spillbrettene i sin farge.

Etter et par runder med Splatoon 2 på Nintendo Switch kan jeg raskt si at det fortsatt er morsomt og at det fortsatt fungerer fint. Her brukte jeg dog Switch Pro-kontrolleren, som ligner veldig på Wii U Pro kontrolleren, med som har noen oppgraderinger som gjør den bedre å bruke.

Switch Pro er litt smalere enn forgjengeren og har et grep som minner meg litt om PS4-kontrolleren. Styrespaken til høyre har byttet plass med bokstavknappene, slik at oppsettet blir omtrent det samme som en Xbox One-kontroller. Det er ikke veldig store justeringer, men jeg opplevde at kontrolleren den nye kontrolleren fungerte bedre til skytespill enn Wii U Pro-varianten.

Spillanmeldelse: «Splatoon» – Et helsprøtt, fargesplattende skytespill for store og små.

Når det gjelder selve spillet er det ikke veldig mye nytt. Jeg forstår ikke helt hvorfor spillet må hete Splatoon 2 når det kun virker som en utvidelse av originalen, men spillet skal selvfølgelig gi deg nye brett og våpen.

Jeg hadde virkelig sansen for Splatoon da det kom, men spillet klarte ikke å holde på interessen min veldig lenge. Denne gangen må Nintendo være enda flinkere til å lansere nytt innhold underveis slik at brukerbasen holder seg.

Helsprøtt boksespill

1-2-Switch er den typiske partyspillpakken som kommer som en de første spillene til Nintendo Switch. Her har du småspill som blant annet Quick Draw, Ball Count, Safe Crack, Samurai Training, og Copy Dance.

Spillene er kun laget for å vise hva det er mulig å gjøre med bevegelseskontrollerne, og hvert spill har en gimmick for å vise hva Joy-Con-kontrollerne er gode for. Ingen av spillene er spesielt artige, selv om jeg må innrømme at jeg trakk litt på smilebåndet da jeg stirret inn i øynene til en cowboykledd motstander før vi skulle finne ut hvem som kunne trekke «våpenet» raskest.

Da er boksespillet ARMS mye bedre. I spillet som kommer til våren viser Nintendo hvordan de er flinke til å tenke annerledes. Her skal to spillere kjempe mot hverandre i bokseringen, med vanvittige og langtstrekkende boksehansker. Dette er et spill som byr på en type kaotisk moro jeg tror kan slå an.

Skjermen er todelt og med en Joy-Con-kontroller i hver hånd, skal du bokse til motstanderen du ser på din del av skjermen. Du har en rekke forskjellige type boksehansker til rådighet som alle har ulike egenskaper, men fellesnevneren er at alle kan brukes som prosjektiler for å slå til motstanderen på avstand.

Det var uvant å holde en kontroller på denne måte. (Foto: NRK P3).

Det var uvant å holde en kontroller på denne måte. (Foto: NRK P3).

Det høye tempoet, de vanvittige våpnene og den fargerike grafikken gjør spillet veldig underholdende. Jeg hadde det veldig moro i de fire rundene jeg spilte, men jeg hadde en del problemer med kontrollsystemet.

I ARMS snur nemlig Nintendo opp ned på alt jeg vet om spillkontrollere, noe som fikk det til å klø litt i hjernebarken. Du holder Joy-Con-kontrolleren vertikalt, med hendene i en slags tommel opp-positur. For å bevege deg bikker du kontrollerne i retningen du ønsker å gå, mens skulderknappene for å hoppe, kaste seg til siden og fyre av spesialangrep.

Å holde kontrollerne på denne måten var såpass uvant for meg at jeg hadde en del problemer med å bevege meg rundt i bokseringen. Boksingen fungerte fint, men resten fikk jeg ikke helt dreisen på. Jeg tror imidlertid dette kun er en tilvenningssak. Hvis jeg skal dømme ut ifra ferdighetene til Nintendo-fyren jeg spilte mot, så er det nok bare litt øvelse som skal til.

Det som er et større problem er at du må ha fire Joy-Con-kontrollere for å kunne spille mot venner, ikke bare datamaksinen. Nærmere bestemt er problemet prisen på ekstra kontrollere.

Dyrt for ekstratilbehør

Et ekstra Joy-Con-sett har foreløpig fått den vanvittige prisen på hele 79.99 dollar – altså nesten 700 kroner for et ekstra sett. Dette er så latterlig dyrt at jeg tviler på at de fleste kommer til å gå til innkjøp av et. Det er mulig Nintendo ser for seg en verden der alle har en Nintendo Switch som de alltid har med seg, slik at man alltid har et ekstra Joy-Con-sett tilgjengelig, men det er vel ikke akkurat et realistisk ambisjonsnivå.

Og det er ikke bare Joy-Con-settet som er dyrt. En pris på opp mot 3000 kroner (med grunnlag i de 299.99 dollarene Nintendo har sagt at konsollen vil koste) er absolutt overkommelig for en splitter ny konsoll, men mye av tilbehøret er ganske så dyrt.

Hvis du ødelegger én av Joy-Con-kontrollerne dine, må du punge ut med 49.99 dollar for en ny en. Og ønsker du deg en Pro-kontroller for spill som for eksempel Splatoon 2 er det 69.99 dollar som er den nette summen, nesten 600 kroner.

Ser du på prisene for kontrollere til Playstation 4 og Xbox One, ligger også disse på mellom 500 og 600 kroner. Men poenget er at det som regel holder å kjøpe én ekstra kontroller for at du skal ha et komplett system. Med Nintendo Switch må du gjerne kjøpe et ekstra Joy-Con-sett, og en Pro-kontroller for å ha alt du trenger.

Og hvis du kunne tenke deg å koble opp Nintendo Switch på flere TV-er i hjemmet uten å måtte koble om hele smæla – da må du ut med 89.99 dollar for et ekstra Switch-Dock-sett.

Gode løsninger, mange fallgruver

Jeg håper for Nintendos skyld at den relativt lave inngangsprisen for konsollen vil være nok for å lokke til seg kjøpere, for går det dårlig med Nintendo Switch nå er det kroken på døra for Nintendos utvikling av egne plattformer.

Og jeg liker Nintendo Switch! Jeg liker hvordan konsollen fungerer som en hybrid mellom stasjonær og håndholdt konsoll, og jeg liker løsningene den byr på.

Nintendo har alltid vært flinke på nettopp med å komme med nye løsninger og teknologi, slik de gjorde da de revolusjonerte spillmarkedet med Nintendo Wii. Det store spørsmålet nå er om de mange mulighetene vil forbli ubrukte gimmicker, eller om det vil komme nok gode spill til konsollen som utnytter systemet på en bra måte.

Jeg har bare fått en ørliten smakebit av hva Nintendo Switch har å by på, og jeg må teste konsollen mer for å si det for sikkert, men jeg tror at dynamikken mellom stasjonær og håndholdt konsoll vil slå an hos spillerne, spesielt hos barnefamilier.

Det er en rekke fallgruver å trå i, og Nintendo må passe seg for å ikke fremmedgjøre den gamle fanskaren, de må kapre nye spillere, men heller ikke skremme bort de såkalte «lettvekterne», spillerbasen de klarte å nå med Nintendo Wii.

At Nintendo planlegger å kreve betaling for nettspilling er en av de største utfordringene. Et abonnement for å spille på nett vil kunne skremme bort de spillerne som har en mer lettbeint tilnærming til spill. Jeg tror at for eksempel Splatoon 2, som er avhengig av nett, vil kunne miste mange spillere på en slik løsning.

Få storspill

Det bekymrer meg at listen over store nye spilltitler er relativt kort. Så langt står The Legend of Zelda: Breath of the Wild, 1-2-Switch, Skylanders Imaginators, Super Bomberman R og Just Dance 2017 spå listen over spill som blir tilgjengelig ved lansering.

Deretter kommer det et dryss med spill utover våren, sommeren og høsten, men bare et fåtall er eksklusive for konsollen. Selv ikke lanseringsspillet numero uno, The Legend of Zelda: Breath of the Wild, er eksklusivt for Nintendo Switch.

Super Mario Odyssey, som også ble annonsert denne uken, ser ut til å bli en spennende opplevelse. Mario har her klatret ut av The Mushroom Kingdom og legger ut på eventyr i helt nytt terreng. Men spillet kommer ikke før julen 2017, og det kan bli i seneste laget for en ny konsoll som trenger gode spill.

Så om Nintendo virkelig får det til denne gangen gjenstår å se, men jeg gleder meg i hvert fall til 3. mars.

Marcus & Martinus – Sammen om drømmen

$
0
0

Jeg må innrømme at jeg i utgangspunktet var litt skeptisk da jeg hørte at det skulle komme en film om popduoen Marcus of Martinus. Hvor mye er det egentlig å fortelle om livet til to brødre på snaue femten år?

Ikke så veldig mye, er vel egentlig svaret på det, men historien om tvillingbrødrene som ble popstjerner er likevel relativt engasjerende kost.

Og selv om vi aldri dykker spesielt dypt ned i materien i Marcus & Martinus – Sammen om drømmen, er dette likevel et sjarmerende portrett av to vanlige gutter som lever et ekstraordinært liv.

Filmanmeldelse: «Justin Bieber: Never Say Never» – En helt ålreit nær-Justin opplevelse.

Martinus, pappa Kjell Eirk og Marcus finner ut at de har solgt ut Spektrum. (Foto: Norsk Filmdistribusjon / Fenomen).

Martinus, pappa Kjell Eirk og Marcus finner ut at de har solgt ut Spektrum. (Foto: Norsk Filmdistribusjon / Fenomen).

Søt, sjarmerende – men platt

Helt siden Martinus kom til verden 15 minutter etter Marcus, har de to brødrene vært sammen. I løpet av livet har de bare vært fra hverandre én dag, blir vi fortalt i filmen. Derfor handler Sammen om drømmen like mye om det å være brødre, som det å være popstjerner.

Filmens dramaturgiske oppbygning er en klisjé. Den begynner med gamle hjemmevideoer av to små barn som danser og ler når de hører musikk, og ender opp på en gigantisk scene foran tusenvis av elleville fans.

Marcus & Martinus – Sammen om drømmen tar oss med andre ord raskt gjennom tvillingenes karriere så langt. Fra de ble “oppdaget” på hotellshow på ferie i Thailand, til innspillingen av sitt første album, og til å selge ut Oslo Spektrum. Vi får bilder av gutta som sitter og gjør lekser mens faren og manageren er i møte med plateselskapet, og vi får bli med hjem til Trofors der gutta har hatt en idyllisk barndom.

Fortellingen er søt og sjarmerende og også ganske rørende, selv for undertegnede som ikke har noe nært forhold til musikken. Men vi kommer bare tidvis under huden på de to tenåringsidolene, og dermed oppleves filmen som ganske platt.

Gutta er spente på om de klarer å fylle Spektrum i Marcus & Martinus – Sammen om drømmen. (Foto: Norsk Filmdistribusjon / Fenomen).

Gutta er spente på om de klarer å fylle Spektrum i Marcus & Martinus – Sammen om drømmen. (Foto: Norsk Filmdistribusjon / Fenomen).

Kommer aldri virkelig nær

Regissør Daniel Fahre (som med dette gjør sin regidebut i langfilmformatet) tegner stort sett et glansbilde av livet som idol.

Selv om det er noen småkrangler her og der, og et par episoder hvor gutta er lei og slitne, og ikke klarer å gi alt på konserter, så er det for det meste et rosenrødt eventyr som fortelles.

Fahre bruker veien mot Spektrum som rammefortelling for å skape spenning i filmen, men legger regihånden så tungt på verket at store deler av filmen føles iscenesatt. Filmen har flere scener der det virker som de voksne har fått regi, som for eksempel under den første befaringen i Spektrum, når manager Jon holder en liten tale om at «nå må vi virkelig krysse fingrene for at det blir utsolgt, dere».

Sammen om drømmen er på sitt beste når vi i stedet får være flue på veggen og det er tydelig at situasjonene som utspiller seg er ekte.

Som når stolt far Kjell Erik står med blanke øyne i vingene og ser på mens sønnene opptrer foran 100.000 publikummere på VG-lista, eller når han må be dem om å ta seg sammen etter en mindre vellykket konsert fordi gutta ikke ga alt.

Det er i de situasjonene at vi får et lite glimt av hvem Marcus og Martinus virkelig er, at vi får se at selv om de er tvillinger, så er de to individer som faktisk er ganske ulike og som kanskje vil forskjellige ting. Men Daniel Fahre holder seg hele tiden på overflaten og gir oss bare et gløtt av denne virkeligheten.

Pappa Kjell Erik er alltid med, og må ta en prat med gutta når ting blir litt tungt. (Foto: Norsk Filmdistribusjon / Fenomen).

Pappa Kjell Erik er alltid med, og må ta en prat med gutta når ting blir litt tungt. (Foto: Norsk Filmdistribusjon / Fenomen).

Vinner på sjarmen

Å kalle Marcus & Martinus – Sammen om drømmen for en dokumentar blir litt feil, filmen fremstår mer som en blank og fin reklameplakat for den unge duoen.

Men hva filmen mangler i dybde og nyansert refleksjon over det å vokse opp som et popidol, tar Marcus og Martinus igjen på sjarm. Når de to gutta får være seg selv og herjer på lerettet koser jeg meg med filmen.

Jeg liker Marcus og Martinus bedre nå enn før jeg så filmen, jeg heier litt mer på popduoen fra Trofors, og jeg er ganske sikker på at jeg kommer til å ha “Elektrisk” på hjernen i minst en uke fremover, så sånn sett har vel filmen gjort jobben sin.

Og skulle det være noen tvil – hvis du er tenåring som tegner M og M i panna på konsert og gråter av glede når gutta kommer på scenen – ja, da kommer du til å elske denne filmen.

Et sjarmerende portrett

$
0
0
Fansen kommer til å elske Marcus & Martinus – Sammen om drømmen.

«La La Land» fikk flest nominasjoner

$
0
0

I dag avslørte Academy of Motion Picture Arts and Sciences hvem som er med i kampen om de gjeve Oscar-statuettene under prisutdelingen natt til mandag 27. februar.

Her i Norge var vi selvsagt mest spent på om Kongens nei får et ja fra Oscar-akademiet, og om Erik Poppes film dermed ble nominert i kategorien beste fremmedspråklige film. Men slik gikk det altså ikke. Filmen måtte se seg slått av bidragene fra blant annet Danmark og Sverige.

Les også: Erik Poppe er ikke bitter. – Vi må ta det som en seier uansett, at vi kom så langt.

Ingen store overraskelser

La La Land, Moonlight og Manchester By the Sea var de store forhåndsfavorittene, og fikk også nominasjoner i den gjeveste kategorien av dem alle, beste film. La La Land fikk hele 14 nominasjoner, og er dermed filmen med flest nominasjoner i år. Etter at filmen gjorde rent bord under Golden Globe-utdelingen tidligere i januar, var ikke dette noen stor overraskelse.

Les også: «La La land» landet alle prisene!

Mel Gibson snek seg også til et par nominasjoner for Hackshaw Ridge, både i beste film og regi-kategorien.

I skuespillerkategoriene ble det som forventet nominasjoner til Emma Stone (La La Land) og Meryl Streep for beste kvinnelige skuespiller.Storfavorittene Ryan Gosling (La La Land) og Casey Affleck (Manchester By the Sea) ble også nominert for beste mannlige.

Sammen med Akademiets president Cheryl Boone Isaacs presenterte blant andre Jennifer Hudson, Brie Larson og Ken Watanabe hvem som ble nominert til den 89. Oscar-utdelingen.


Listen over de nominerte oppdateres:

Beste film

Moonlight
La La Land
Lion
Manchester By the Sea
Fences
Arrival
Hell or High Water
Hidden Figures
Hacksaw Ridge


Beste regissør

Damien Chazella, La La Land
Barry Jenkins, Moonlight
Kenneth Lonergan, Manchester By the Sea
Denis Villeneuve, Arrival
Mel Gibson, Hacksaw Ridge


Beste kvinnelige hovedrolle

Natalie Portman, Jackie
Emma Stone, La La Land
Meryl Streep, Florence Foster Jenkins
Isabelle Huppert, Elle
Ruth Negga, Loving


Beste mannlige hovedrolle

Casey Affleck, Manchester By the Sea
Denzel Washington, Fences
Viggo Mortensen, Captain Fantastic
Ryan Gosling, La La Land
Andrew Garfield, Hacksaw Ridge


Beste kvinnelige birolle

Viola Davis, Fences
Octavia Spencer, Hidden Figures
Nicole Kidman, Lion
Naomie Harris, Moonlight
Michelle Williams, Manchester By the Sea


Beste mannlige birolle

Dev Patel, Lion
Jeff Bridges, Hell or High Water
Mahershala Ali, Moonlight
Michael Shannon, Nocturnal Animals
Lucas Hedges, Manchester By the Sea


Beste originalmanus

Kenneth Lonergan, Manchester By the Sea
Damien Chazelle, La La Land
Taylor Sheridan, Hell or High Water
Yorgos Lanthimos, Efthymis Filippou, The Lobster
Mike Mills, 20th century Women


Beste tilrettelagte manus (Adapted screenplay)

August Wilson, Fences
Barry Jenkins, Moonlight
Luke Davies, Lion
Allison Schroeder,Theodore Melfi, Hidden Figures
Eric Heisserer, Arrival


Beste fremmedspråklige film

Under sanden – Danmark, Martin Zandvliet
Min pappa Toni Erdmann – Tyskland, Maren Ade
The Salesman – Iran, Asghar Farhadi
En mann ved navn Ove – Sverige, Hannes Holm
Tanna – Australia, Bentley Dean, Martin Butler


Beste animasjonsfilm

Kubo and the Two Strings
Moana
My Life as a Zucchini
The Red Turtle
Zootopia


Beste dokumentar

Fire At Sea
I am Not Your Negro
Life Animated
OJ: Made in America
13th


Beste foto

Arrival
La La Land
Lion
Moonlight
Silence


Beste filmredigering

Joi McMillon, Nat Sanders, Moonlight
John Gilbert, Hacksaw Ridge
Joe Walker, Arrival
Jake Roberts, Hell or High Water
Tom Cross, La La land


Beste produksjonsdesign

Arrival
Fabeldyr og hvor de er å finne
Hail, Caesar!
La La Land
Passengers


Beste kostymedesign

Allied
Fabeldyr og hvor de er å finne
Florence Foster Jenkins
Jackie
La La Land


Beste originalmusikk

Nicholas Britell, Moonlight
Justin Hurwitz, La La Land
Dustin O’Halloran, Hauschka, Lion
Mica Levi, Jackie
Thomas Newman, Passengers


Beste originalsang

«Can’t Stop the Feeling», Trolls
«City of Stars», La La Land
«Audition (The Fools Who Dream)», La La Land
«How Far I’ll Go», Moana
«The Empty Chair», Jim, The James Foley Story


Beste visuelle effekter

Rogue One: A Star Wars Story
Jungelboken
Doctor Strange
Kubo and the Two Strings
Deepwater Horizon


Beste makeup og hår

En mann ved navn Ove
Star Trek Beyond
Suicide Squad


Beste lydmiks

Arrival
Hacksaw Ridge
La La Land
Rogue One
13 Hours


Beste lydredigering

Arrival
Deepwater Horizon
Hacksaw Ridge
La La Land
Sully


Beste kortfilm

Ennemis Interieurs
La femme et le TGV
Silent Nights
Sing
Timecode


Beste animerte kortfilm

Blind Vaysha
Borrowed Time
Pear Cider and Cigarettes
Pearl
Piper


Beste kortdokumentar

Extremis
4.1 Miles
Joe’s Violin
Watani: My Homeland
The White Helmets


Gravity Rush 2

$
0
0

Den fnisete og selvopptatte, men likevel modige og godhjertede superhelten Kat er tilbake i Gravity Rush 2.

I fjor ga Sony ut en oppusset utgave av av det japanske actionrollespillet til PS4 – nå er oppfølgeren her, og det er en fryd å igjen kunne suse over hustakene i det som er et artig og fargesprakende eventyr.

Gravity Rush 2 gir deg det samme som gjorde originalen bra – med noen forbedringer – luftig utforskning, sjarmerende rollefigurer og underholdende gravitasjonslek i høyt tempo.

Spillanmeldelse: «Gravity Rush Remastered» – En morsom lek med tyngdekraften

Den mystiske og magiske katten Dusty gir Kat evnen til å kontrollere gravitasjonen. (Foto: Sony Computer Entertainment).

Den mystiske og magiske katten Dusty gir Kat evnen til å kontrollere gravitasjonen. (Foto: Sony Computer Entertainment).

Spill det første spillet først

Du spiller Kat, en jente som på mystisk vis har fått krefter som gjør at hun kan manipulere gravitasjonen. Ved å kontrollere hvilken vei som er ned, kan hun falle opp i himmelen eller over hustakene, og på denne måten fly rundt i spillverdenen.

Historien i Gravity Rush etterlot spilleren med mange spørsmål som ikke ble besvart, men i oppfølgeren får vi vite mer om Kat og kreftene hennes. Kjennskap til det første spillet er en fordel for å forstå hvordan ting henger sammen.

Når fortellingen begynner har Kat havnet på et gruveskip der hun må jobbe hardt for føden, etter at en massiv gravitasjonsstorm rev henne bort fra livet i Hekseville. Den magiske katten Dusty er forsvunnet, og Kat har dermed mistet evnen til å manipulere gravitasjonen.

Derfor bruker spillet litt tid på å komme ordentlig i gang, og du må også gjennom en omfattende instruksjonsdel før eventyret virkelig starter. Men når Gravity Rush 2 får fart på seg og Dusty er på plass, så er det vanskelig å legge vekk dette eventyret.

Hva som er opp og hva som er ned blir bokstavelig talt snudd på hodet i Gravity Rush 2. (Foto: Sony Computer Entertainment).

Hva som er opp og hva som er ned blir bokstavelig talt snudd på hodet i Gravity Rush 2. (Foto: Sony Computer Entertainment).

En levende spillverden

Jeg skal ikke si så mye mer om selve historien, annet enn at den også i oppfølgeren fortelles gjennom tegneseriestriper, som formidler handlingen på en effektiv og engasjerende måte.

Historien er absolutt spennende, men det er likevel ingen vits i å haste gjennom spillet for å få vite neste kapittel i fortellingen. Spillverdenen er nemlig full av sideoppdrag som er underholdende å utføre, og som ofte lar oss bli litt bedre kjent med spillets figurer.

Som i originalen er det å utforske den fargerike spillverdenen noe av det beste med spillet. Jeg kan bruke timevis bare på å fly rundt, samle inn juveler, gjøre sideoppdrag eller utfordringer fra andre spillere.

Gravity Rush 2 har en slags flerspillerfunksjon der andre spillere kan sende deg ut på skattejakt. Du kan også konkurrere om den beste poengsummen på forskjellige oppdrag mot spillere over hele verden.

Onlinefunksjonene gir spillet et ekstra lag som gjør spillopplevelsen mer levende, og sammen med gode sideoppdrag sørger dette for at Gravity Rush 2 byr på timevis av god underholdning.

Kat med et velrettet spark mot et navimonster i Gravity Rush 2. (Foto: Sony Computer Entertainment).

Kat med et velrettet spark mot et navimonster i Gravity Rush 2. (Foto: Sony Computer Entertainment).

Artig action

I tillegg til gleden over å fly omkring i spillverdenen er kampsekvenser med høyt tempo en stor del av underholdningsverdien.

Navi-monstrene fra originalen dukker på ny opp for å gjøre livet surt for Kat, og hun må bekjempe et drøss med små og store monstre underveis.

Kampsystemet er relativt enkelt. Navimonstrene har svake punkter på kroppen du må treffe for å ta livet av dem. Hovedangrepet ditt er Kats kraftige gravitasjosspark, men hun kan også bruke kreftene sine til å kaste løse gjenstander på fienden. I tillegg kan du bygge opp et ekstra kraftig spesialangrep som Kat kan bruke som et avsluttende støt.

Kats evner gjør kampene artige og energiske selv om de stort sett går ut på det samme, men av og til knoter jeg litt fordi kameraet ikke alltid henger med i svingene.

Dette var et problem i originalen også, og kameraet sliter fortsatt med de stadige forandringene av retning, slik at perspektivet ender opp med å bli feil. Dette er dog ikke et så stort problem at det ødelegger spillopplevelsen.

Dete r en fryd å utforske spillverdenen i Gravity Rush 2. (Foto: Sony Computer Entertainment).

Dete r en fryd å utforske spillverdenen i Gravity Rush 2. (Foto: Sony Computer Entertainment).

Flere rollespillelementer

Etter hvert i spillet får Kat to nye ferdigheter å boltre seg med – Jupiter og Lunar – to forskjellige stiler som gjør henne lettere eller tyngre.

Med Jupiter blir gravitasjonskraften sterkere slik at Kat faller raskere, hun blir tyngre og gravitasjonssparkene hennes blir dermed også hardere.

I Lunar-stilen går vi andre veien. Her er tyngdekraften svakere slik at Kat flyter lettere. Hun kan hoppe lengre og høyere, og det blir også enklere å sikte seg inn på fiender.

I Gravity Rush 2 er mulighetene for å tilpasse Kats evner din egen spillestil noe større enn i det første spillet. Du kan fortsatt bruke juveler for å oppgradere ferdighetene hennes, men nå kan du også finne amuletter som kan utvikle egenskapene hennes ytterligere.

Det er på ingen måte snakk om et dypt rollespillsystem med et omfattende ferdighetstre, men det er nok til at du får følelsen av å ha litt større kontroll over rollefiguren.

En skikkelig godbit

Det er kanskje ikke mye nytt i Gravity Rush 2, men de små oppgraderingene gjør at dette føles som et mer helstøpt spill enn det første i serien.

Onlinefunksjonen gir spillet et ekstra lag som gjør spillopplevelsen mer levende, og sammen med gode sideoppdrag som klarer å engasjere, sørger dette for at Gravity Rush 2 byr på timevis av god underholdning.

Jeg koste meg virkelig med Kat på nye eventyr. Spillet har en lekenhet og sjarm over seg som gjør Gravity Rush 2 til en skikkelig godbit av et spill.

Underholdende gravitasjonslek

$
0
0
Gravity Rush 2 er et actionspekket eventyr med høyt tempo.

Resident Evil 7: Biohazard

$
0
0

Et mørkt, falleferdig hus i skogen. Dører som knirker, kakerlakker som kravler og gamle bilder som stirrer på deg fra veggene – slik starter Resident Evil 7: Biohazard – et skrekkspill som virkelig får det til å gå kaldt nedover ryggen på deg.

Det syvende spillet i Resident Evil-serien er en skikkelig fæl spillopplevelse – på den bra måten.

Spillet plasserer deg i en skremmende verden du må prøve å flykte fra, og nervene er rimelig frynsete før historien er over.

Hjertebank fra første stund

Du spiller Ethan. Kona hans forsvant for et par år siden, men når hun plutselig kontakter ham legger Ethan ut på jakt etter henne for å få svar. Det bringer ham til et forfallent hus langt unna folk, og det er her vår spillopplevelse begynner.

Capcom kan dette med skrekkspill og etablerer raskt en guffen stemning. Hjertet mitt dunket derfor hardt allerede da jeg åpnet døra til huset for første gang og trådte inn i stummende mørke.

Nei takk, jeg vil helst slippe å gå ned der du... (Foto: Capcom / PAN Vision).

Huset i Resident Evil 7: Biohazard er et skikkelig trivelig sted. (Foto: Capcom / PAN Vision).

– Welcome to the family!

Da de første bildene fra Resident Evil 7: Biohazard dukket opp, fremsto spillet som en reboot av Resident Evil-serien.

Og spillet virker tilsynelatende først mer som en Texas Chainsaw Massacre-historie, fjernt fra alt som har med Umbrella Corporation og biologiske våpen å gjøre, men koblingen til resten av spillserien kommer etter hvert, uten at jeg skal avsløre noe mer om det.

Men jakten på kona fører i hvert fall Ethan inn i klørne på en ganske så spesiell familie, med en ganske så spesiell diett. I et nettverk av rom, ganger og tunneler må du prøve å unnslippe mennesker som har en vond hang for å komme til live igjen når du tror du har drept dem.

Jobben din er å overleve, og det er en nervepirrende og stressende opplevelse.

Far i huset er en trivelig type, som gjerne vil gjøre deg til et permanent medlem av familien. (Foto: Capcom / PAN Vision).

Far i huset er en trivelig type, som gjerne vil gjøre deg til et permanent medlem av familien. (Foto: Capcom / PAN Vision).

Fare for å tisse i buksa

Med Resident Evil 7: Biohazard har serien gått fra tredjepersons perspektiv til førsteperson, noe som har sammenheng med at spillet er kompatibelt med Sonys VR-briller. Dette gjør at spillopplevelsen kommer mye tettere på, samtidig som klassiske skrekkgrep blir mer virkningsfulle. For når synsfeltet er snevrere, blir angsten for det som gjemmer seg i skyggene større.

Og her kommer virkelig Playstation VR til sin rett. Jeg har testet spillet både med og uten VR-briller, og det er ingen tvil om at frykten blir sterkere når brillene er på.

Bare det at du vrir på hodet for å se deg rundt og at du kan stikke hodet frem for å se rundt et hjørne setter nervene i høyspenn. For hvem vet hva som lurer? Og når det du frykter plutselig hopper frem, er det en reell fare for å tisse i buksa.

For å klare å overleve er du avhengig av å bli godt kjent med alle kriker og kroker i det enorme huset og tilbyggene rundt det. Omkring i spillet har du noen trygge havner, rom der fiendene ikke kan nå deg, der spillet kan lagres og du kan puste lettet ut.

Det er en stor fordel å til enhver tid ha kontroll over hvor nærmeste rømningsvei i retning fristedet befinner seg. Selv ble jeg ofte så stressa at jeg gikk meg litt vill i husets mange ganger, og endte opp med å måtte starte sekvensen på nytt, etter en brutal og smertefull død.

Du må klare deg uten de heftigste våpnene i spillet. Ethan har ikke noe fancy utstyr, men må stort sett nøye seg med enkle ting som for eksempel øks, kniv, eller en simpel pistol. Sammen med førstepersonsperspektivet fører dette til at Resident Evil 7 blir en nærere spillopplevelse enn de tidligere spillene i serien.

Du må klare deg med enkle våpen i Resident Evil 7: Biohazard. (Foto: Capcom / PAN Vision).

Du må klare deg med enkle våpen i Resident Evil 7: Biohazard. (Foto: Capcom / PAN Vision).

Laget med VR i tankene

Det er tydelig at Capcom har utviklet spillet med VR i tankene. Spillets videosekvenser er åpenbart laget for å få mest mulig effekt av virtuelle virkeligheten.

Det skumle og ekle får som regel plass fremst i bildet, opp i fjeset på deg, slik at det blir vanskelig å snu seg bort. Noen ganger får jeg assosiasjoner til hvordan ting stadig skulle kastes ut av lerretet i kinosalen da 3D-filmer først ble populært, men stort sett fungerer videosekvensene bra.

For å illustrere kan jeg nevne en scene som utspiller seg i starten av spillet. Ethan er fanget og våkner opp rundt et middagsbord proppfullt av innvoller og alskens makabre greier. Den trivelige familien rundt bordet prøver å få deg til å spise, og det er en særdeles ubehagelig sekvens når far i huset forsøker å mate deg med makt. Jeg blir nesten kvalm bare av å tenke på det.

Medisin, som hjelper mot det aller meste, er ikke vanskelig å finne i Resident Evil 7: Biohazard. (Foto: Capcom / PAN Vision).

Medisin, som hjelper mot det aller meste, er ikke vanskelig å finne i Resident Evil 7: Biohazard. (Foto: Capcom / PAN Vision).

Et solid skrekkspill

Kvalme var dessverre noe som gikk igjen for meg når det gjelder VR-opplevelsen. Ikke fordi alt var så fryktelig ekkelt hele tiden, men fordi jeg hører til dem som ikke klarer å venne meg til at kroppen sitter i ro når jeg beveger meg i den virtuelle virkeligheten.

Jeg klarer ikke å spille i mer enn omkring en og en halv time før jeg må ta headsettet av. Men heldigvis er Resident Evil: Biohazard en knallgod spillopplevelse uten VR også.

Like skummelt blir det riktignok ikke når du først har opplevd spillet i en virtuell virkelighet, men spillet er fortsatt nervepirrende nok til at jeg ble ganske så anspent i kroppen da jeg spilte i vanlig modus også.

Capcom har nok en gang laget et solid skrekk- og overlevelsesspill – Resident Evil 7: Biohazard er på ingen måte for sarte sjeler.

Spillet er testet på Playstation 4 Pro, både med og uten VR.

Et jævlig spill

$
0
0
Men Resident Evil 7: Biohazard er en solid skrekkopplevelse.

Fornying av japansk suksessoppskrift

$
0
0
Tales of Berseria er et utrolig stilig spill.

Så mange terrorister, så liten tid

$
0
0
Hitman: The Complete First Season er morderisk moro.

Lego-Batman-filmen

$
0
0

Den morsomste figuren i Lego-filmen fra 2014, var etter min mening den narsissistiske Batman-figuren, stemmelagt av Will Arnett. Det er det tydeligvis flere enn jeg som synes, for når oppfølgeren nå kommer, er det med Batman i hovedrollen.

Det er ikke suksessduoen Phil Lord og Christopher Miller som har laget film av animerte Lego-klosser denne gangen. Med Lego®Batman filmen, eller Lego-Batman-filmen som jeg velger å kalle den, har Warner Brothers gitt roret til Robot Chicken-regissør Chris McKay.

Sammen med manusforfattere som blant andre Seth Grahame-Smith (The Hard Times of RJ Berger, Pride & Prejudice & Zombies) og Chris McKenna (American Dad, Community), har McKay laget en morsom og uhøytidelig film som underholder fra start til slutt.

Lego-Batman-filmen har kanskje ikke den samme lunheten som den første filmen hadde, men dette er likevel en humørfylt film, stappet av artig metahumor og satire på superheltsjangerens bekostning. En slags barnevennlig Deadpool, om du vil.

Filmanmeldelse: «Deadpool» – Morsom og bitende sjangersatire!

Joker forsøker å overbevise Batman om at de trenger hevrandre i Lego-Batman-filmen. (Foto: SF Studios).

Joker forsøker å overbevise Batman om at de trenger hevrandre i Lego-Batman-filmen. (Foto: SF Studios).

Fantastisk animasjon

Lego-Batman-filmen er umiddelbart en fryd for øyet. Animasjonsarbeidet er intet mindre enn spektakulært. Jeg elsker at filmskaperne har holdt på dogmet fra første film – alt skal være bygd av Lego-klosser – ned til hver minste detalj.

Filmen åpner med et smell, Batman redder Gotham fra Joker og alle hans medsammensvorne, og blir selvfølgelig uhemmet hyllet for jobben.

Batman elsker å sole seg i glansen, men hverdagen hans er imidlertid i ferd med å få seg en real omveltning. Barbara Gordon (Rosario Dawson) tar nemlig over som politisjef etter sin far, og hun vil stanse vår kappekledde venn fra å ta loven i egne hender.

Når Joker iverksetter en plan for å vise Batman at han er hans verste fiende, og Batman på sin side adopterer en ung gutt ved et uhell, så er kalaset i gang. Men denne gangen må Lynvingen ta en titt på sine egne feil før han kan redde dagen.

Filmanmeldelse: «Lego-filmen» – Eit herleg legosentrisk verdssyn.

Batmobilen er selvfølgelig med i mange forskjellige varianter i Lego-Batman-filmen. (Foto: SF Studios).

Batmobilen er selvfølgelig med i mange forskjellige varianter i Lego-Batman-filmen. (Foto: SF Studios).

Harselering med superhelter

Michael Cera har stemmen til Dick Grayson, Batmans ferske adoptivsønn, som tar kodenavnet Robin når han får være med på oppdrag for første gang.

I denne varianten av superhelthistorien er Robin en Wham!-elskende, glitterglad og engasjert gutt, hvis største drøm er å bli godtatt av sin nye far. Michael Ceras kvikke stemme er en artig kontrast til Arnetts grove og deprimerte røst, og replikkutvekslingen mellom de to er en fornøyelse å henge med i.

Det morsomste med Lego-Batman-filmen er harseleringen med superheltsjangeren, og da spesielt Batman selv. Når metahumor gjøres bra, er det noe av det artigste jeg vet, og her gjør manusforfatterne en flott jobb, for de mange sleivsparkene blir aldri påtatt.

Filmen passer på å rette et spark til hver eneste Batman-film som noensinne er laget, fra Adam West til Ben Affleck. At den rike surpompen med hette hater alle superhelter utenom seg selv, bidrar også til små vittigheter som får meg til å knise fornøyd i kinosetet.

Robin er gira fordi han har fått seg en snasen superheltdrakt i Lego-Batman-filmen. (Foto: SF Studios).

Robin er gira fordi han har fått seg en snasen superheltdrakt i Lego-Batman-filmen. (Foto: SF Studios).

Strålende underholdning

Tempoet i Lego-Batman-filmen er høyt og det er ikke langt mellom actionsekvensene. Det er heseblesende, men gøy, og jeg koste meg spesielt når Batman stjeler klosser fra omgivelsene for å bygge seg et eller annet kjøretøy han kan kjempe mot fienden i.

Noen ganger går det imidlertid litt for fort, og jeg skulle ønske regissør Chris McKay ga meg mer tid til å nyte det som utspiller seg på lerretet. Mot slutten får vi også en sukkersøt moralpreken som krasjer litt med tonen i resten av filmen.

Hvis avslutningen er ment som en parodi på klisjéfylte historier, der den konfliktfylte helten omsider får sin forløsning, så har ikke filmskaperne gjort det tydelig nok. Dette legger heldigvis ingen stor demper på moroa. Lego-Batman-filmen er strålende underholdning for barn i alle aldre – spesielt hvis du er en superheltnerd, som kan kose deg litt ekstra med filmens mange referanser.

Filmen er sett i 2D, med original tale.

Morsom sjangersatire som underholder!

$
0
0
Superheltene får gjennomgå i Lego-Batman-filmen.

Fifty Shades Darker

$
0
0

Da Fifty Shades of Grey nådde kinolerreter verden over i 2015, ble jeg positivt overrasket. Jeg synes ikke filmen var så forferdelig som alle skulle ha det til på forhånd.

Nei da, historien var ikke den dypeste og manuset var fullstappet med kleine kommentarer, men da rulleteksten gikk over skjermen var jeg likevel spent på fortsettelsen.

Nå er fortsettelsen her, og dessverre mangler Fifty Shades Darker spenningen som lå over den første filmen – dermed blir film nummer to i Fifty Shades-trilogien en litt tam og til tider kjedelig film.

For all del, de som elsker bøkene om Anastasia og Christian Grey vil sikkert like dette, men for oss andre, blir dette intet mer enn en helt middelmådig romantisk dramafilm.

Filmanmeldelse: «Fifty Shades of Grey» – Positivt overrasket!

Et mer likeverdig forhold

Da Anastasia klarte å løsrive seg fra Christian i forrige film visste vi alle at det ikke kom til å vare. Og Fifty Shades Darker starter med en angrende Mr. Grey, som forsøker å vinne Anastasia tilbake.

Hun jobber nå som assistent i et forlag, er lykkelig, men savner selvfølgelig sin store kjærlighet, og er derfor ikke altfor vond å be når han ønsker å prøve på nytt. Christian lover innstendig at det skal bli annerledes denne gangen, at de skal være i et likeverdig forhold uten regler, straff og løgner.

Alt ser ut til å gå bra, Christian åpner seg mer og mer opp for Anastasia, hun åpner seg, mer bokstavelig, opp for Christian – alt er fryd og gammen, helt til grums fra fortiden dukker opp. Anastasia må igjen ta stilling til om hun kan leve med hvem Christian er. Samtidig har hun også en nærgående sjef på jobben, som byr på problemer når han forventer mer enn hun vil gi.

Gammelt grums dukker opp, blant annet i form av Kim Basinger som spiller Elena. (Foto: United International Pictures).

Gammelt grums dukker opp, blant annet i form av Kim Basinger som spiller Elena. (Foto: United International Pictures).

Mr. Grey leverer ikke

Historien som fortelles er den svært tradisjonelle oppskriften der kvinne må redde mann, fordi mann har vond bagasje og er redd for nærhet. Det er ingen overraskelser underveis, og jeg rekker faktisk å kjede meg litt før filmen er over.

At manuset heller ikke denne gangen strekker til, gjør ikke saken bedre, og når Christian Grey skal vise mer sårbare sider ved seg selv, klarer heller ikke Jamie Dornan å levere.

Han er ikke en nyansert nok skuespiller til at han klarer å formidle hva som ligger bak fasaden på en subtil måte. Han har rett og slett ikke rekkevidden til å vise en plaget sjel i de små detaljene. Dermed blir det som er ment å være filmens emosjonelt hardtslående øyeblikk, platte og forutsigbare scener.

Det hjelper heller ikke på at filmens lydspor er like overtydelig. Musikken understreker til enhver tid hva rollefigurene føler, selv om det er åpenbart. Når Halseys “I am not afraid anymore”, strømmer ut av høyttalerne i et av Anastasias mer selvsikre øyeblikk, blir det nesten litt parodisk.

Jamie Dornan faller gjennom i filmens mer emosjonelle scener. (Foto: United International Pictures).

Jamie Dornan faller gjennom i filmens mer emosjonelle scener. (Foto: United International Pictures).

Dakota Johnson bærer filmen

Men det er ikke bare sorgen – Fifty Shades Darker har også sine styrker. Den mest åpenbare av dem heter Dakota Johnson. Hun evner å gjøre Anastasia til en morsom, frisk og livlig rollefigur som jeg liker godt. Hun klarer til og med å gi Anastasia antydning til bein i nesa.

Johnson har en udiskutabel sjarm over seg, og hun klarer å formidle både Anastasias usikkerhet og nysgjerrighet på en god måte. Det er hun, ikke Jamie Dornans muskuløse overarmer, som bærer denne filmen.

Regissør James Foley og fotograf John Schwartzman har også laget en pen og dynamisk film visuelt sett, som balanserer de kjølige og strenge rommene i Christians leilighet med de mer levende og myke linjene som representerer Anastasia.

Sexscenene har ikke det stiliserte sorte og røde uttrykket denne gangen. Der sexscenene i forrige film handlet om å vise hvem Christian er, handler de denne gangen kun om Anastasia. Foley har alltid Anastasias nytelse i fokus, og siden sexen ikke er like brutal denne gangen, er heller ikke den visuelle stilen så hard.

BDSM- elementene er mindre dominerende, og sexscenen fremstår som mer tradisjonelle, om lengre og med mer nakenhet enn vanlig.

Filmanmeldelse: «A Bigger Splash» – Dakota Johnson er god i underholdende dramafilm.

Slapp av, det er ikke Eyes Wide Shut, bare et vanlig kostymeball. (Foto: United International Pictures).

Slapp av, det er ikke Eyes Wide Shut, bare et vanlig kostymeball. (Foto: United International Pictures).

For overfladisk

Fifty Shades-serien blir ofte kalt opphøyd husmorsporno, og det er en passende beskrivelse. Men man skal ikke bare avfeie en sjanger som åpenbart appellerer til så mange av oss.

Det er en grunn til at klisjeen om å “redde” en sterk og spennende mann fra seg selv, har blitt nettopp det. Dette er et tema og en arketyp som har gått igjen i litteratur og film siden Emily Brontës Jeyne Eyre. Problemet er at Fifty Shades ikke klarer å bli noe mer enn denne klisjeen.

Det er flere åpenbare problemstillinger her som bare så vidt berøres. Istedenfor å dykke ned i materien holder vi oss hele tiden på overflaten, og det er irriterende å se hvor lite som skal til før Anastasia ser forbi store og dyptliggende problemer, og hvor lite som åpenbart skal til for å løse dem.

Jeg synes ikke Fifty Shades Darker forherliger forhold der den ene parten er eiesyk eller manipulerende, men filmen hadde vært mer interessant om den problematiserte det i større grad.

På den måten ligger det et slags uutnyttet potensial i Fifty Shades Darker. Nå er filmen kun et halvslapt kurs i hvordan man kan sprite opp sexlivet.

Nesten litt kjedelig

$
0
0
Fifty Shades Darker er et tradisjonelt romantisk drama – bare med mer sex.

Slik husker vi ham

$
0
0

Åsleik Engmark har gått bort, bare 51 år gammel. Han har en lang karriere bak seg som komiker og teaterskuespiller, teaterregissør og forfatter, men for dem som er oppvokst på 90-tallet vil Åsleik Engmark for alltid bli husket som stemmen til de kuleste figurene på tegnefilm.

Les mer: Åsleik Engmark er død

Engmarks karakteristiske stemme ble ikonisk da han lånte den til blant andre Timon i Løvenes Konge, Woody i Toy Story, Mushu i Mulan, og Mike Wazowski i Monsterbedriften.

Nydelig komisk timing

Undertegnede ble selv introdusert for Engmark da han hadde stemmen til Tintin, i serien som ble sendt på NRK på starten av 90-tallet. Omtrent samtidig ble han kjent for allmennheten gjennom satireprogrammet Egentlig, som også gikk på NRK.

Se første episode av Egentlig her:

I 1994 debuterte han som stemmeskuespiller da han ga liv til Timon i Løvenes konge, en prestasjon som har preget barndommen til en hel generasjon. Engmark hadde nydelig komisk timing sammen med Yngvar Numme som stemmela Pumba. Sammen gjorde de den norske versjonen av Løvenes konge til noe helt spesielt.

Se «Hakuna Matata» fra Løvenes konge her:

Vår alles Severin Suveren

Til tross for Åsleik Engmarks lange karriere, så er det ironisk nok hans aller første rolle på TV som mange nordmenn har et ekstra sterkt forhold til – nemlig Severin Suveren i de gamle fjellvettreglene.

Fra familiedrama til voksenhumor

Åsleik Engmark har figurert i diverse TV-serier og programmer opp gjennom årene. Og i 1995 hadde han rollen som Basil i NRKs familiedrama Jakten på Mauritius, som handlet om elleveåringen Ole-Bastian,som får livet sitt snudd på hodet etter en skjebnesvanger togtur.

Se første epiosde her!

Han har også gjestet humorprogrammet Åpen post:

(Engmark er gjest 23 minutter in i showet).

En Grand Prix-entusiast

I 2015 hadde Åsleik Engmark regi og manus på musikalen «Lenge leve livet» ved Oslo Nye Teater. I musikalen var all tekst hentet fra norske Melodi Grand Prix-sanger.

Da Engmark gjestet Lindmo sammen med Melodi Grand Prix-programleder Silya, fortalte han om hvordan det var å samle 55 år med norsk musikkhistorie i én musikal.

Viewing all 1059 articles
Browse latest View live