Quantcast
Channel: Marte Hedenstad – NRK Filmpolitiet – alt om film, spill og tv-serier
Viewing all 1059 articles
Browse latest View live

In Between

$
0
0

Israelsk-franske In Between (Bar Bahar), som gikk sin seiersgang på festivalscenen i fjor, er omsider kommet til norske kinoer. Filmskaper Maysaloun Hamoud provoserte på seg en fatwa for filmen, som tar for seg religiøse tabuer som homofili og seksuell frigjøring blant kvinner i Israel.

Filmen maler et interessant bilde av dagliglivet til tre palestinske kvinner i Tel Aviv. Tre kvinner som lever midt imellom tradisjonelle kulturer og et samfunn i moderne utvikling.

In Between er morsom, vond, engasjerende og provoserende, og har en feministisk agenda som smeller som ei kule i fjeset på et konservativt og undertrykkende kjønnsmønster. Med det gjør manusforfatter og regissør Hamoud en flott debut i langfilmformatet.

Det utvikler seg et fint søsterskap mellom Salma, Noor og Leila.  i In Between. (Foto: Storytelling Media).

Det utvikler seg et fint søsterskap mellom Salma, Noor og Leila.
i In Between. (Foto: Storytelling Media).

Girl power i Tel Aviv

Salma (Sana Jammelieh) og Leila er (Mouna Hawa) romkamerater i en leilighet midt i Tel Aviv. De er del av en voksende subkultur i Tel Aviv, som ønsker å løsrive seg fra tradisjonelle normer og regler.

Salma kommer fra en kristen bakgrunn, er lesbisk, har tatoveringer, ring i nesa og forsøker å starte en karriere som DJ. Leila er en rusliberal livsnyter og advokat som liker å kle seg utfordrende, synes det er gøy å flørte med menn, og som er ikke fremmed for sex utenfor ekteskapet.

Når den konservative muslimske studenten Noor (Shaden Kanboura) flytter inn i kollektivet skulle en kanskje tro at konflikten var et faktum, men i stedet utvikler kvinnene et varmt søsterskap som skal komme godt med når livets realiteter blir harde. De er jo ikke bare kvinner, men arabiske israelere som blir sett ned på av den jødiske majoriteten.

Leila (Mouna Hawa) er ikke fremmed for å ruse seg på fest. (Foto: Storytelling Media).

Leila (Mouna Hawa) er ikke fremmed for å ruse seg på fest. (Foto: Storytelling Media).

Ærlig og nyansert

Maysaloun Hamoud forsøker å bryte ned det tradisjonelle bildet av hvordan dagliglivet til kvinner i en storby i Midtøsten kan være. Samtidig viser hun hvor hardt du må slåss hvis du ønsker å leve utenfor de kulturelle reglene samfunnet påtvinger deg.

Hvordan det forventes at kvinner skal føye seg for mannen når de er gift. Hvordan en liberal kvinne kan virke eksotisk og forlokkende, men aldri er giftemateriale. Hvordan homofili blir sett på som en sykdom av foreldregenerasjonen.

Filmen har et smart og nyansert manus, som skildrer kvinnenes kamp for frigjøring på en sober og ærlig måte. Leila, Salma og Noor fremstilles aldri som perfekte, men som vanlige mennesker med sine egne feil og mangler.

Troen er viktig for Noor (Shaden Kanboura) i In Between. (Foto: Storytelling Media).

Troen er viktig for Noor (Shaden Kanboura) i In Between. (Foto: Storytelling Media).

Provoserende dobbeltmoral

Hamoud og fotograf Itay Gross lar Tel Aviv være med å fortelle historien i In Between. Byen, som er en smeltedigel av jødisk, kristen og muslimsk kultur, fremstår som fargesprakende og spennende, mens landsbygda utenfor, selve manifestasjonen av tradisjonelle verdier, er brun, grå og kjedelig.

Kameraet ligger ofte stort når vi befinner oss i Tel Avivs gater og utesteder, men går tettere inn i scener der kvinnene kjenner vekten av det konservative samfunnet over seg.

Sana Jammelieh, Mouna Hawa og Shaden Kanboura er alle gode skuespillere som formynder sin tid på lerretet godt. Kanboura er spesielt fin som Noor, som forsøker å bryte seg løs fra en kontrollerende forlovede som ikke kan fatte hvorfor hun vil utdanne seg og jobbe istedenfor å være hjemmeværende kone. Han har jo penger nok til dem begge!

In Between er laget for å provosere i begge leire. Selv lar jeg meg provosere av all dobbeltmoralen og den subtile undertrykkelsen de tre hovedrollene må hanskes med, og med en fatwa fra religiøse ledere i Palestina på seg i tillegg, så kan vi vel si at Hamoud har klart akkurat det.


Morsom, vond og provoserende

$
0
0
In Between er en sterk fortelling om girl power i Tel Aviv.

Oppdater deg på Game of Thrones

$
0
0

Sesong 7 av Game of Thrones er bare dager unna. På grunn av forskyvninger i innspillingen har ventetiden vært lenger enn noensinne mellom sesongene.

Den lange GoT-fasten har også gjort det enda vanskeligere å huske hvordan ståa var da siste episode av sesong seks rulla over skjermen i fjor.

Du hadde kanskje tenkt til å se deg opp på gamle episoder før årets sesongstart, men har ikke fått tid? Frykt ikke, her har du huskelappen om alt du må vite før sesong syv av Game of Thrones.

Hør: Filmpolitiets GoT-pod – Vi varmer opp til sesong 7 med fanteorier og death watch!

Valar morghulis

Før vi tar for oss de som overlevde sesong seks, kan vi jo bare konstatere hvem som døde. Det var et realt mannefall i den sjette sesongen. Hvis vi regner med alle som døde i Battle of the Bastards og i Cerseis helvetesild, så snakker vi hundrevis!

Men alle soldatene og mindre viktige folk bryr vi jo oss ikke om – her er lista over de navngitte figurene som strøk med i sesongen.

Disse døde i sesong seks. I kronologisk rekkefølge:

Areo Hotah
*
Doran Martell
*
Trystane Martell
*
Roose Bolton
*
Walda Bolton og sønnen
*
Balon Greyjoy
*
Alliser Thorne
*
Bowen Marsh
*
Olly
*
Osha
*
Khal Rhalko, Khal Brozho, Khal Quorro, Khal Rorzho og Khal Moro

*
Three-eyed Raven
*
Leaf
*
Summer
*
Hodor
*
Brother Ray

*
Lem Lemoncloak
*
Brynden «The Blackfish» Tully
*
Lady Crane
*
The Waif aka kjeppjenta

*
Slaveherrene fra Yunkai, Razdal mo Eraz og Belicho Paenymion
*
Shaggydog
*
Rickon Stark

*
Smalljon Umber
*
Wun Weg Wun Dar Wun

*
Ramsay Bolton
*
Grand Maester Pycelle
*
Lancel Lannister

*
Margaery Tyrell

Å fuck!
*
High Sparrow
*
Loras Tyrell
*
Mace Tyrell
*
Kevan Lannister
*
En haug med andre folk

*
Tommen Baratheon
*
Melisandre.. Nei, vent nå litt! Hun BURDE ha blitt drept, men ble bare forvist hun ja, barnemorderen…
*
Black Walder Rivers
*
Lothar Frey
*
Walder Frey

Smakte det godt, gamlefar?


Mest tilfredsstillende dødsfall

Det var mange hjerteskjærende og triste dødsfall i forrige sesong, men la oss være ærlige, noen ganger er det digg å se en jævel dø på TV.

Så før vi går videre til de levende, la oss først snakke litt om hvilke dødsfall som var mest tilfredsstillende å se i sesong seks!

Da Ramsay drepte Roose – episode 2

Tenk tilbake på The Red Wedding. Tenk på hvor brutalt Stark-familien ble slaktet ned, og tenk tilbake på da Roose Bolton sa “The Lannister send their regards”, før han kjørte kniven i Robb.

Tenk på det, og ikke fortell meg at du ikke jubla da Ramsay sendte faren sin til helvete! Det er kanskje en litt tvilsom grunn at Ramsays motivasjon for drapet var at han ikke var så gira på en lillebror, men vi ble nå i hvert fall kvitt Roose!

(Foto: HBO)

(Foto: HBO)

Da Grey Worm knerta Yunkais slaveherrer – episode 9

Let’s face it. Ingen liker overlegne drittsekker som lever av å selge og kjøpe mennesker. Og Razdal mo Eraz og Belicho Paenymion var spesielt lite likandes.

En av tre slaveherrer måtte dø, som straff for at de brøt fredsavtalen og angrep Mereen. Razdal og Belicho solgte ut sistemann rimelig raskt, siden han var av lavere byrd. Det var ganske stilig å se Grey Worm gjøre kort prosess på det tullballet!

(Foto: HBO)

(Foto: HBO)

Tommen – da vi endelig ble kvitt grinerungen – episode 10

I hele sesong seks var Tommen en veik og svak drittunge som aldri klarte å stå opp for seg selv, eller gjøre det som var rett. Det er utrolig at en konge kunne syte så mye og fortsatt beholde tronen!

Men the Kings Landing var en fin måte å ta farvel med Tommen på. Han klarte nå i hvert fall én ting bra!

(Foto: HBO)

(Foto: HBO)

Da Daenerys the Unburnt drepte alle Khalene – episode 4

Daenerys sin tilbakekomst til Dothraki-folket ble ikke som hun forventet. Uten Khal Drogo var hun ikke verdt noe for de andre hestehøvdingene. De nedverdiget henne, funderte på om de burde bruke henne som sexslave, eller bare selge henne.

Derfor var det ekstremt tilfredsstillende da Daenerys omsider tok saken i egne hender og brant Khal Rhalko, Khal Brozho, Khal Quorro, Khal Rorzho og Khal Moro inne. Det var et fantastisk øyeblikk da hun selv steg ut av flammehavet og folket utenfor falt til kne. Dragemor, altså!

(Foto: HBO)

(Foto: HBO)

Ramsay Bolton, brenn i helvete – episode 9

Ja, det var ubehagelig å se på, men ingen fortjente det mer enn Ramsay Bolton. Tidenes sykeste skurk i en TV-serie møtte sitt endelikt, og det kunne ikke ha vært mer fortjent. Mer er det ikke å si om den saken!

(Foto: HBO)

(Foto: HBO)


Hvor er folk nå?

Game of Thrones har i alle sesonger utspilt seg i både Westeros og Essos. Nå er imidlertid alle hovedfigurene våre over på samme kontinent. Kampen om Westeros kan med andre ord begynne for alvor.

Her er de på kartet. (Foto: HBO Nordic).

Her er de på kartet. (Foto: HBO Nordic).

Cersei

Cersei gikk all in i mad queen-rollen i sesong seks. Hun brant opp alle sine fiender i et hav av wildfire i Baelor-septen, og sikra seg med det tronen i King’s Landing, i og med at sønnen hennes tok selvmord like etterpå.

Nå er det store spørsmålet hvor sterk Cersei er. Hun har egentlig ikke noe krav på tronen, men har kledd King’s Landing i Lannister-farger. Men uten Tyrell-klanen på sin side, må hun nå finne nye allierte for å klare å holde på makta.

Jaime

Etter ei litta rundtur i Riverrun med gjensyn med Brienne og møte med Edmure Tully og The Blackfish, så rakk Jaime tilbake til King’s Landing før sesongslutt.

Han har nok begynt å bli en smule skeptisk til hvordan søstera driver ting nå. Blikkutvekslinga mellom tvillingene på tampen der, når Cersei akkurat har blitt kronet, ser ikke akkurat kjærlig ut. Kanskje han begynner å få øynene opp for Brienne? Da blir isåfall vår gode venn Tormund skuffa!

Jon

Wow, for en opptur sesong seks var for Jon Snow. Fra lik til konge på én sesong, tenke seg til! I tillegg klarte han å bekjempe Ramsays hær (med litt hjelp fra Sansa og ridderne fra the Vale), og med det ta hevn på Bolton-klanen for The Red Wedding, også ble han attpåtil utropt til King in the North.

Det var et ganske episk øyeblikk da vår favorittunge i Game of Thrones, Lyanna Mormont, kalte resten av forsamlingen for feiginger for at de ikke hadde hjulpet Jon tidligere, og proklamerte at: “I don’t care if he’s a bastard. Ned Starks blood runs through his veins. He’s my king, from this day, until his last day”. Er det mulig å ikke begynne å grine av den talen, egentlig?

Nå vet jo vi det hverken Lyanna eller Jon vet da, at Neds blod slettes ikke renner i hans årer, men at det er Rhaegar Targaryen som er Jons far. Vi er utrolig spente på å finne ut hva som skjer når det blir kjent i Westeros.

Sansa

Sansa virka ikke like fornøyd med utfallet av Battle of The Bastards som Jon. Ja, hun fikk lov til å fôre sin jævel av en ektemann til hundene, men hun fikk muligens ikke så mye kred som hun fortjente for at slaget gikk som det gikk.

Hun har vært gjennom et rent helvete på jord også ender hun ikke engang opp med makta i Winterfell. Her kan det ligge litt bitterhet som Littlefinger allerede har forsøkt å så noen splittelsens frø i.

Arya

Vi trodde ikke Arya skulle rekke over The Narrow Sea før sesong seks var over, men der tok vi feil!

Etter at hun forsto at hun faktisk er Arya Stark kom hun seg ikke bare over havet, hun rakk faktisk helt frem til The Twins der hun serverte Walder Frey en herlig tarte à la Frey.

Bran

Har egentlig Bran gjort noe bra i hele Game of Thrones? Den gutten har en formidabel evne til å rote det til, noe han også klarte i sesong seks.

På grunn av Brans dumskap strøk, og jeg nevner i fleng, The Three-Eyed Raven, Leaf, Summer og Hodor med! Og nå er han altså på vei mot muren med Meera, med et iskaldt merke fra the Night’s King på armen. Nå er vi spente på om Stark-klanens nest yngste blir ansvarlig for å rive ned muren som beskytter hele Westeros mot is-zombiene også.

Daenerys

I sesong seks fikk Daenerys virkelig vist hvem som er sjefen. Hun tok kontroll over en enorm khalasar, jagde slavemesterne ut av Mereen, slo opp en allianse med Greyjoy-klanen, og fikk Varys til å få både Dorne og det som er igjen av Tyrell-huset til å anerkjenne henne som dronning.

Da hun til satte kurs vestover fra Meereen, med Tyrion, Theon, Yara og Varys ombord, var det med en enorm flåte som ikke kommer til å gå upåaktet hen når den når Westeros.

Tyrion

I Daenerys har Tyrion virkelig funnet en dronning som er verdig hans hjelp, og han har med det også fått den verdigheten og respekten han fortjener. Etter mange fine samtaler, der Tyrion kommer med en rekke gode råd til Dany i løpet av sesongen, utnevnte hun ham til The Hand of the Queen.

Scenen der Daenerys setter nålen på brystet til Tyrion er en av sesongens aller fineste, og det er med hevet hode Tyrion nå returnerer til Westeros.

Sam

Sam kom seg omsider til Oldtown! Han skal utdanne seg til å bli Maester og for å gjøre det har han tatt med seg et sverd av valyrisk stål, wildling-kjæresten Gilly og sønnen/halvbroren hennes, som de later som er sønnen til Sam, Little Sam…

Men hvordan det går med Gilly nå er uvisst, for hun fikk ikke bli med inn i det enorme biblioteket der Sam skal finne mer informasjon om White Walkers, dragonglass og valyrisk stål. Hvis vi skal dømme etter fjeset til Sam når han ser bøkene, så har hun nok sultet i hjel innen han kommer ut igjen.

Så da er det bare å smøre seg med tålmodighet til sesong syv starter. Game of Thrones ser du på HBO Nordic, fra natt til mandag 17. juli, klokka 03.00.

Hva mener du er viktig å huske på før sesong syv begynner? Fortell i kommentarfeltet!

Game of Thrones S07 – Sesongpremiere

$
0
0

Aldri før har jeg vært så engstelig for å bli skuffa, som før denne sesongpremieren på Game of Thrones. Selv om den sjette sesongen var noe ujevn, innfridde den utrolig mange forventninger, og avsluttet med et heftig wildfire-show som sjokkerte og imponerte.

Før den første episoden natt til mandag var jeg engstelig for at serieskaperne David Benioff og D. B. Weiss skulle ta oss tilbake til sjakkbrettet og brikkene som plasseres ut. Det var imidlertid ingen grunn til bekymring, sesongpremieren viste at Game of Thrones fortsatt kan overraske og underholde på høyeste nivå.

Jeg skal ikke skrive noe om hva som skjedde i denne anmeldelsen, så frykt ikke for spoilere, men jeg kan si at vi er innom alle de største rollefigurene i løpet av episoden.

Les også: Alt du trenger å vite før du ser sesong 7 av «Game of Thrones»

Lena Headey i sesong 7 av Game of Thrones. (Foto: HBO)

Lena Headey i sesong 7 av Game of Thrones. (Foto: HBO)

En deilig følelse av å være i gang

De tidligere sesongpremierene i serien har som regel gitt meg følelsen av at serieskaperne setter ut brikkene på sjakkbrettet for å gjøre klar til et spill. I denne førsteepisoden derimot er spillet allerede i gang.

Istedet for at jeg sitter med en følelse av at noe snart skal begynne, konstaterer sesongpremieren at nå er vi i gang – for alvor. Det er en deilig følelse.

Vinteren er her, og for første gang i seriens historie er alle de sentrale rollefigurene på samme kontinent, og stemningen i den første episoden bærer preg av at det rustes opp til kamp.

Som sett i traileren har Daenerys Targaryen tatt turen over havet og er klar for å virkelig ta opp kampen om Jerntronen. Samtidig som Cersei rasler med sablene i King’s Landing, vil Jon samle sine følgere mot den virkelige trusselen i nord.

Nå er det store spørsmålet hva Daenerys vil gjøre. Vil hun være lydhør for Jons kamp, eller vil hun kun tenke på tronen og makta? Kjenner jeg Dany rett, vil jeg tippe det første.

Hør: Filmpolitiets GoT-pod – Vi varmer opp til sesong 7 med fanteorier og death watch!

Jon i Game of Thrones, sesong 7. (Foto: HBO Nordic).

Jon i Game of Thrones, sesong 7. (Foto: HBO Nordic).

En knakende god start

Den nest siste sesongen i en serie er ofte en vanskelig affære. Serieskaperne er ofte så opptatte av å gjøre plottet klart for avslutningen i den neste sesongen at manuset lider.

Min største frykt for sesong syv er derfor at Benioff og Weiss skal haste historien avgårde og etterlate seg gapende plotthull for å avslutte sesongen på riktig sted. Men det er en bekymring for morgendagen – akkurat nå kan du bare kose deg med en knakende god sesongstart!

Er du gira på en fyldigere prat om episoden? Hør på Filmpolitiets GoT-pod på torsdag – absolutt ikke spoilerfri sone!

En knakende god start

$
0
0
Les anmeldelsen av sesongpremieren på Game of Thrones!

Sesongpremierens beste øyeblikk

$
0
0

Da er vi i gang. Endelig! Sesongpremieren av Game of Thrones er langt fra noen skuffelse, og vi har samlet de beste øyeblikkene fra første episode.

Har du ikke sett episoden ennå? Da bør du vente med å lese denne saken for å unngå spoilere. Les heller vår anmeldelse av episoden – helt fri for avslørelser.

Trenger du en liten oppfriskning før du starter på den sjuende sesongen av Game of Thrones? Her er alt du trenger å vite før du trykker play.

Her er våre høydepunkt fra sesongpremieren:

Hevnen er søt

Allerede før tonene til den velkjente introen får sin tilmålte tid, smeller det. Arya Stark jobber seg videre nedover lista si, og hun jobber effektivt. Episodens første høydepunkt er når Arya tar av seg maska etter å ha drept hele Frey-klanen. «Leave one wolf alive and the sheep are never safe».

Frysninger

Er det noe vi er helt sikre på etter å ha sett første episode, er det at winter is coming. Det går kaldt nedover ryggen når «white walker-kjempen» dukker opp på skjermen.

Girl power

Lyanna Mormont leverer igjen. Denne jenta har mer mot en alle lords’a i nord til sammen: «I don’t need your permission to defend the North». Det er ingen tvil om at også Brienne of Tarth er imponert over den unge og modige ladyen.

Rådgiver Sansa

Sansa Stark mangler ikke bein i nesa hun heller. Hun prøver å få Jon Snow til å høre på henne. Hva er det som er så ille med å ta råd fra henne? Sansa har jo tross alt fått et ganske godt innblikk i hvor jævlige folk i Westeros kan være.

Den b*#%en er gal

Cersei Lannister har ikke akkurat blitt mindre maktsyk. Ansiktet til Jamie Lannister når han begynner å forstå hvor gal Cersei er, er ubetalelig.

Sjarmør

Euron Greyjoy er herlig nonchalant og arrogant når han har audiens hos Cersei. «I have a thousand ships and two good hands». Euron og Cersei er jo det perfekte par – dette er et giftemål vi kan heie på!

Møkkajobb

Det er ikke bare Sam som brekker seg når vi besøker han i Citadel. Selv om vi ble ganske kvalme av 💩- tiss- og suppe-remixen, er hele sekvensen med Samwell Tarly et høydepunkt. Mer Samwise, øhm Samwell, i monitor!

Flørtepus

Ansiktsuttrykket til Kristofer Hivju aka Tormund når han ser Brienne trene med Podrick Payne, er et selvskrevent høydepunkt. ❤️ Briemund ❤️

Latter, vin og sang

Et fint øyeblikk er når Arya ler for første gang på… Når så vi henne le skikkelig sist? Etter den åpningsscenen, fortjener hun iallfall en pause i bakken, litt grilla kanin, bjørnebærvin og latter rundt leirbålet.

LOL

La oss ta en liten pause fra alle disse fantastiske øyeblikkene for å vie litt plass til episodens kleineste. Ed Sheeran synger for gutta sine rundt leirbålet. Vi sier ikke mer, og går videre.

Drager over Dragonstone

Et av de sterkeste øyeblikkene er når dragene flyr over Dragonstone. Endelig er det drager ved Targaryens høysete i Westeros igjen! Noen flere som fikk klump i halsen eller? 🐉

Skal vi begynne?

Vårt siste favorittøyeblikk er episodens helt siste scene. Daenerys Targaryen er endelig hjemme. Hun ser på slottet til sine forfedre, lar hendene gli over «strategi-bordet» før hun spør «shall we begin?» Vi svarer gjerne, vi: «Yes, please!!»

En fest av et skytespill

$
0
0
Splatoon 2 byr på herlig flerspilleraction.

Atomic Blonde

$
0
0

Med Atomic Blonde gjør John Wick-regissør David Leitch sin første regijobb uten partneren Chad Stahelski. Han har igjen laga en voldsorgie av en film, der brutal action er i høysetet og handlingen er sekundær.

Filmen er visuelt lekker å se på, en musikalsk fryd å høre på, og ikke minst er det fantastisk underholdende med Charlize Theron i den hardtslående hovedrollen.

Atomic Blonde er rett og slett en skikkelig kul actionfilm.

Agentliste på avveie

Tegneserien The Coldest City, skrevet av Anthony Johnston og Sam Hart er utgangspunktet for filmen, som tar oss med til Berlin i 1989.

Innledningsvis får vi Ronald Reagans «Tear this wall down», fra hans berømte tale om den berømte muren. Deretter konstateres det at dette ikke er en film om det politiske klimaet i Berlin på slutten av 80-tallet – dette er en helt annen historie.

En MI6-agent har blitt drept i Berlin, på seg hadde han ei liste med navn over alle agentene i byen, på begge sider. Nå er lista på avveie, og agent Lorraine Broughton (Charlize Theron) blir sendt til byen for å rydde opp.

Den noe tvilsomme MI6-agenten David Percival (James McAvoy) skal være hennes ledsager i Tyskland, men virker å være mer til bry enn til hjelp. Og med upålitelige folk, dobbeltagenter og KGB på ferde er jobben med å finne lista lettere sagt enn gjort.

Charlize Theron og James McAvoy i Atomic Blonde. (Foto: United International Pictures).

Charlize Theron og James McAvoy i Atomic Blonde. (Foto: United International Pictures).

Fantastisk action

Atomic Blonde er litt kald krig-spionthriller, litt James Bond og litt John Wick. Filmen er på sitt svakeste når manusforfatter Kurt Johnstad forsøker å veve et intrikat plott ut av en relativt tynn historie.

Skal vi være ærlige så er jo handlingen egentlig bare et verktøy for å få Charlize Theron fra en actionsekvens til den andre. Men dette plager meg ikke nevneverdig mye fordi filmens actionscener er så gode.

Slåsskampene er velkoreograferte og skifter mellom visuelt stilfulle sekvenser, som når vi ser Lorraine slåss mot en svær muskelbunt i silhuett på baksiden av et kinolerret, til mer brutale scener som er rå, og nesten vonde å se på.

David Leitch og filmfotograf Jonathan Sela gir oss flere slåsskamper som tilsynelatende er skutt i én tagning. Spesielt stilig er den klassiske “slåsskamp i trappa”-scenen, der kameraet gjør en rekke krumspring for å få med seg Charlize Therons mange blodsprutende slag.

Charlize Theron er rå

Jonathan Sela, som også jobbet på John Wick gir oss et Berlin full av kontraster i Atomic Blonde. Fra en blå fargepalett badet i neonlys i Vest-Berlin, til en mørkere tone i Øst-Berlins undergrunn.

Oppå dette får vi et strålende lydspor spekket med gamle slagere som «London Calling», «99 Luftballons» og «Killer Queen». Spesielt morsomt er det når Lorraine banker opp en gjeng med KGB-agenter til tonene fra George Michaels «Father Figure».

Og Charlize Theron får virkelig skinne i Atomic Blonde. Det er tydelig at hun har ligget i skikkelig hardtrening på stuntskolen før innspilling, for det er aldri noe å utsette på ferdighetene hennes.

Det er et godt skuespillerensamble her, blant andre med en røff og grovkorna James McAvoy som motvekt til Therons polerte fremtoning, som riktignok blir mer frynsete etter hvert. Men det er Theron som er dronninga av dette ballet, og jeg håper hun får mange actionroller i tiden fremover. Dette er den råeste dama jeg har sett på film på veldig, veldig lenge!


Charlize Theron er rå

$
0
0
Atomic Blonde er en skikkelig kul actionfilm!

– Jeg synes det er rørende

$
0
0

Nerdefaktoren var høy da Filmpolitiet inviterte til Game of Thrones-aften med Kristofer Hivju i Trondheim.

Lokalet var stappfullt av Game of Thrones-fans, som var kommet for å høre Hivju fortelle om hvordan det er å være med på verdens største TV-serie. Og som fast lytter av Filmpolitiets GoT-pod var Hivju klar til å dele.

– Jeg har hørt absolutt alt. Jeg hører på når jeg rydder, så dere har hjulpet meg å rydde veldig mye, sier Hivju, som forteller at han synes det er morsomt når det diskuteres fanteorier som kommer nært opp mot sannheten i podkasten.

For omfanget av fanteorier og fankultur er stort når det kommer til Game of Thrones. Og et av de største fenomenene rundt serien det siste året har knyttet seg nettopp til Hivjus rollefigur Tormund Giantsbane.

Hør hele podkasten med Kristofer Hivju på din foretrukne podtjener eller her!

Utestedet Work-Work i Trondheim var stappfullt av Game of Thrones-entusiaster kommet for å se Kristofer Hivju. (Foto: Lars Haugdal Andersen, NRK P3).

Utestedet Work-Work i Trondheim var stappfullt av Game of Thrones-entusiaster kommet for å se Kristofer Hivju. (Foto: Lars Haugdal Andersen, NRK P3).

#Briemund

Da Tormund fikk øynene opp for Gwendoline Christies rollefigur Brienne of Tarth i sesong seks, eksploderte Internett med fantegninger, romantiske bildekollasjer og forhåpninger for paret.

Hivju tror den generelt mørke tonen i serien er noe av grunnen til at #Briemund har gått som en farsott.

– Det er så mørkt og tungt og dystert og grusomt, så bare vi gir dem en liten dert med sukker, klikker det for folk. Fansen har laget tusenvis av tegninger, de setter seg ned og broderer puter med de to på. Jeg synes det er rørende, rett og slett.

LES OGSÅ: De beste øyeblikkene fra sesongpremieren!

I premieren på sesong syv får vi nok et møte mellom Tormund og Brienne. I den ferdige klippen ser vi at de to prater sammen i bakgrunnen, før Brienne går brydd bort.

Fansen har lurt på hva som egentlig ble sagt mellom de to, og Hivju kan fortelle at en del av det som ble filmet ikke kom med i episoden.

– Jeg går litt i surr på hva som er manus og hva jeg la til, for jeg skrev til en monolog. Tormund kommer bort og sier at “du minner meg om en som var veldig nær meg”. Men så skjønner Brienne at jeg snakker om en bjørn som jeg har pult, og derfor gikk hun!

I likhet med Hivju håper vi HBO legger ut denne scenen som en «deleted scene» i nærmeste fremtid.

Kunne dette ha vært en deleted scene? Vi utfordret Hivju på hvordan Tormund ville ha bekjempet The Night King!

Lager falske scener

Som en av verdens aller mest populære TV-serier blir HBO og Game of Thrones stadig utsatt for lekkasjer og datainnbrudd. Blant annet ble detaljer fra en viktig scene fra «Battle of the Bastards»-episoden lekket på nett i fjor. Og denne uken kom nyheten om at HBO har blitt hacket.

Sikkerheten er høy på settet, men Kristofer Hivju forteller at de stadig må passe seg for innpåslitne paparazzifotografer som bruker mer og mer moderne metoder for å få glimt av hva som skjer under innspilling.

– Iblant så kommer det sånn “en drone! DRONE ATTACK”, også løper vi inn i pauseteltet.

Problemet har blitt så stort at produsentene har begynt å iscenesette falske scener for å lure pressen.

– Så selv det som er lekkasje fra sett er ikke nødvendigvis rett, forklarer han.

«Get the fuck out»

HBO har også forsøkt å bruke frekvensforstyrrere for å ødelegge signalene til dronene som dukker opp over settene, men Hivju hadde en mer fiffig løsning på problemet:

– Jeg foreslo, kan ikke alle bare få en hagle, også får den som skyter’n ned en vinflaske!

Merkelig nok valgte ikke HBO å gå for den løsningen.

Innpåsliten presse er altså et økende problem, men hvis noen av skuespillerne skulle røpe noe av handlingen, kan Hivju fortelle at HBO ikke viser noen nåde.

– Da er det “get the fuck out”. Det har skjedd, avslører Hivju uten å si noe mer om hvem det måtte gjelde. Stort sett er de som er med på produksjonen lojale, konstaterer han.

– Det er ekstremt mange skuespillere og et stort crew som kommer inn og ut hele tiden, så at hemmelighetene holdes så godt som de faktisk gjør er vanvittig imponerende.

Det var ikke noe i veien med engasjementet under innspillingen av Filmpolitiets GoT-podspesial. (Foto: Lars Haugdal Andersen, NRK P3).

Det var ikke noe i veien med engasjementet under innspillingen av Filmpolitiets GoT-podspesial. (Foto: Lars Haugdal Andersen, NRK P3).

Fra Olav til Tormund

Nå er det fem år siden Kristofer Hivju fikk rollen som Tormund Giantsbane i Game of Thrones, og mye har skjedd med karakterutviklingen siden den gang. Spesielt var slaget ved Hardhome i sesong fem et vendepunkt for figuren.

– Da Jon Snow og Tormund forlot Hardhome og han så hele folket sitt bli wights, begynte Tormund å grine. Og det hadde jeg aldri trodd at den karakteren kunne gjøre. At det skjedde åpnet opp mitt bilde av ham.

Selv om det nå også har vist seg at Tormund kan bli forelsket, er det først og fremst hans breiale fremtoning fansen elsker med figuren. Hivjus fascinasjon for vikingtiden har betydd mye for hvordan han har grepet denne delen av Tormund an.

– Jeg har vært veldig opptatt av vikingtiden. Jeg har spilt Olav (den hellige, journ.anm.), som var en brutal viking som blir konge av Norge og deretter helgen, flere ganger, så jeg har studert vikingtiden. Det frie folket er ikke vikinger, men de har mange likhetstrekk, så det er ballast man tar med seg inn i det frie folkets kultur og væremåte. Og Olav har litt kred for hvordan jeg kan spille en fyr som eier rommet. De måtte ha en skandinav for å spille den rollen, vet du, legger han spøkefullt til.

Les også: Alt du trenger å vite før sesong 7 av «Game of Thrones».

Når du har ditt eget flipperspill, men har glemt å kjøpe polletter. (Foto: Lars Haugdal Andersen, NRK P3).

Når du har ditt eget flipperspill, men har glemt å kjøpe polletter. (Foto: Lars Haugdal Andersen, NRK P3).

11 ting vi lærte av podkasten med Kristofer Hivju

  • I motsetning til Tom Cruise står ikke Hivju på kasse for å bli like høy som sine kvinnelige motspillere.
  • Den ultimate GoT-kampen han vil se er Khal Drogo vs. The Mountain.
  • Khal Drogo er drømmerollefiguren å spille mot. Kjipt at han er død!
  • Han synes Game of Thrones-versjonen av Risk er urettferdig, siden kartet stopper ved The Wall.
  • Hivju er på Team Jon Snow når det gjelder hvem som bør ende på Jerntronen.
  • Det er forvirrende å snakke dansk-norsk med de andre skandinavene på settet.
  • Wildlings-etterfesten er alltid den kuleste.
  • Det ble brukt 702 liter falskt blod under Battle of the Bastards-innspillingen.
  • Hivju prøvde å få innspillingen av serien lagt til Norge.
  • Han synes Ed Sheeran gjorde en god jobb, skuespillerteknisk.
  • Serieskaperne David og Dan er tause som østers på spoilers.

Hør hele podkasten med Kristofer Hivju på din foretrukne podtjener eller her!

The Trip to Spain

$
0
0

Nok en gang legger komikerne Rob Brydon og Steve Coogan ut på en kulinarisk reise i The Trip-serien.

De har vært i Nord-England og Italia – denne gangen går turen til Spania, i det som virker mer som en parodikonkurranse, enn et matprogram.

Duoen er tidvis ustyrtelig morsom og fikk meg til å flire godt i kinosalen. Dessverre blir det for mye av det gode, og deler av The Trip to Spain blir derfor mer slitsom enn underholdende.

Anmeldt: The Trip to Italy – En morsom kulinarisk reise, med for mye parodi på menyen

Et eneste langt stand up-show

Som tidligere er altså gutta på tur for å skrive reisebrev og restaurantanmeldelser for The Observer og The New York Times. Steve Coogan skriver selvfølgelig også på en bok – om seg selv og Spania.

Turen er et narrativt rammeverk rundt Brydons og Coogans tant og fjas. Det er noe handling utover selve reisen, en haltende karriere og en umulig romanse er noen av bestanddelene.

Men det meste virker kun som staffasje rundt det som egentlig er et eneste langt stand up-show. Et show som er morsomt, men som kjennes litt langt.

Rob Brydon og Steve Coogan i A Trip to Spain. (Foto: Tour de Force).

Rob Brydon og Steve Coogan i A Trip to Spain. (Foto: Tour de Force).

Artig, men slitsomt

Jeg digger samspillet mellom Brydon og Coogan. De småkjekler konstant og forsøker å overgå hverandre med obskure faktakunnskaper, vitser og spesielt parodier av kjente personligheter.

Det er mange artige scener og utvekslinger her, og jeg er spesielt fan av Rob Brydons selvironiske humor. Men mitt problem er at filmen sjelden gir oss noe pusterom.

Vakker natur, mauriske slott og flotte matbilder klippes inn som litt krydder, men stort sett prater de to mennene i ett sett. Den vittige kranglingen bikker derfor over til å bli slitsom.

Dette er nok et resultat av at filmen egentlig er laget for et annet format, og vil nok være lettere å fordøye når det blir spredt utover seks episoder.

Rob Brydon i A Trip to Spain. (Foto: Tour de Force).

Rob Brydon i A Trip to Spain. (Foto: Tour de Force).

Et must for Brydon og Coogan-fans

På sitt beste er imidlertid The Trip to Spain en utrolig morsom film. Og hvis du i utgangspunktet har sansen for Coogan og Brydon vil du ikke gå glipp av denne på kino.

Fokuset på mat er enda mindre nå enn det var i The Trip to Italy, men det er egentlig helt greit. Det er de to britene vi er interessert i å se, og selv om de blir litt mye iblant, er de stort sett to perler av noen forskrudde karer.

Tidvis ustyrtelig morsom

$
0
0
Men The Trip to Spain blir litt for mye av det gode.

– Game of Thrones har aldri vært så frustrerende

$
0
0
Hør ukas episode av Filmpolitiets GoT-pod her!

The Defenders E01 – E04

$
0
0

Helt siden Marvel’s Daredevil i 2015 har Netflix gitt oss kvalitetsserier i superheltsjangeren, som Jessica Jones og Luke Cage, men også den begredelige Iron Fist i Marvel Cinematic Universe på TV-skjermen.

The Defenders, som skal være selve kronen på verket, setter for første gang de fire superheltene sammen. Halvveis inn i sesongen er jeg usikker på hvor bra det fungerer.

Serien har mange gode kvaliteter, jeg koser meg med vittige replikkvekslinger og synes serien har en god dose sjarm. Dessverre sitter ikke historien godt nok, og dermed blir jeg ikke spesielt engasjert i den heller.

Anmeldelse: «Iron Fist» – En skuffelse.

Tvinges til å samarbeide

Vi plukker opp tråden hos Danny Rand aka Iron Fist (Finn Jones) , som reiser verden rundt for å forsøke å få has på The Hand. Han er sint og bitter for hva den mystiske organisasjonen har utsatt ham for, og han er fast bestemt på å få has på ondskapen.

I løpet av de første episodene får vi også gjensyn med Luke Cage (Mike Colter) på vei ut av fengsel, Jessica Jones (Krysten Ritter) som etterforsker en savnet person og Matt Murdock (Charlie Cox) som har lagt Daredevil-maska på hylla og begraver seg i pro bono-arbeid isteden.

Sigourney Weaver har fått rollen som seriens antagonist Alexandra, et prominent medlem av The Hand. Hun setter ting i spill i New York som etter hvert tvinger våre fire helter til å samarbeide for å redde byen.

Mike Colter som Luke Cage i The Defenders. (Foto: Netflix).

Mike Colter som Luke Cage i The Defenders. (Foto: Netflix).

Sigourney Weaver hever opplevelsen

The Hand har aldri vært min favoritt i Marvel-universet. Personlig synes jeg nyanserte og flerdimansjonale skurker som Wilson Fisk, Kilgrave og Cottonmouth er mer interessante enn eldgammel, mytisk ondskap.

Sigourney Weavers Alexandra klarer imidlertid å gjøre The Hand litt mer interessant, fordi hun er en antagonist med flere lag, med både styrker og svakheter. Weaver er også god nok til å gjøre et haltende manus spiselig, og jeg koser meg hennes portrettering av ondskap.

Men jeg blir fortsatt ikke revet med av historien, til det er fremdriften i serien for treg. Handlingen som utspiller seg i løpet av de fire første episodene kunne lett ha blitt fortalt på halvparten av tiden. Isteden dras det ut slik at jeg får følelsen av smør som skrapes utover for mye brød.

Anmeldelse: «Luke Cage» – En seig, men god serie med sterke film noir-elementer.

Sigourney Weaver spiller skurken Alexandre i The Defenders. (Foto: Netflix).

Sigourney Weaver spiller skurken Alexandre i The Defenders. (Foto: Netflix).

Iron Fist er det svakeste ledd

På skuespillerfronten er det fortsatt Finn Jones som er det svakeste leddet. Han var ikke spesielt imponerende i Iron Fist, og han overbeviser heller ikke denne gangen.

Jones sine ansiktsuttrykk veksler for det meste mellom enten innbitt eller bitter, og jeg kjenner at jeg fort blir lei av hele fyren. Det er imidlertid ikke bare Finn Jones sin feil, manuset må også ta sin del av skylden.

Krysten Ritter er imidlertid tøff og morsom i rollen som Jessica Jones, og Mike Colter og Charlie Cox forvalter sine roller godt.

ANMELDELSE: «Jessica Jones» – En helt rå heltinne.

The Defenders klare for kamp. (Foto: Netflix).

The Defenders klare for kamp. (Foto: Netflix).

Har underholdningsverdi

Men det er ikke bare sorgen i The Defenders, serien har fortsatt underholdningsverdi. Det er mange tørrvittige replikkvekslinger som ikke fungerer, men det er også mange fine og artige dialoger.

Dynamikken mellom de fire heltene fungerer fint, og det er absolutt nok sjarm blant rollefigurene til at jeg trekker på smilebåndet.

Jeg liker for eksempel hvordan Jessica Jones og Luke Cage gjør narr av Dannys naive og litt selvgode tilnærming til hans kamp mot ondskapen, og det første møtet mellom Cage og Iron Fist er ganske morsomt.

The Defenders byr også på noen stilige actionsekvenser, men heller ikke her klarer serien å overgå sine forgjengere. Den beste slåsskampen i de fire første episodene utspiller seg i moderne kontorlokaler på Manhatten, og er ganske tilfredsstillende å se på. Det har imidlertid vært både stiligere, mer spennende og bedre kampscener i de andre superheltseriene. Igjen sitter jeg derfor med følelsen av at The Defenders, juvelen i krona, ikke er så bra som det burde ha vært.

Likevel har jeg fortsatt håp om at serien kan ta seg opp i andre halvdel, og for all del, er du fan av Marvels univers, så er The Defenders helt grei underholdning.

ANMELDELSE: «Daredevil» – En suveren supeheltserie. Terningkast 6!

Burde ha vært bedre

$
0
0
Men The Defenders har absolutt underholdningsverdi.

For påtrengende om vondt tema

$
0
0
Men 24 uker er en hjerteskjærende film.

24 uker

$
0
0

Det er med lite finesse den tyske filmskaperen Anne Zohra Berrached behandler det vanskelige temaet senabort i sin nye film 24 uker. Berrached tar oss gjennom alle fordelene og ulempene som om hun krysser ut en sjekkliste, og går i en rekke klisjéfeller underveis.

Filmskaperen er aldri moraliserende, men er så påtrengende i sin fortellerstil at filmen føles mer som en informativ dokumentar, enn en spillefilm.

Men med et så hjerteskjærende tema er det likevel umulig å ikke bli berørt av 24 uker. Tårene rant tett hos undertegnede innen rulleteksten gikk over lerretet.

P3 Dokumentar: Hva om jeg fikk nei? – Et ærlig forsøk på å forstå reservasjonsdebatten.

Det vanskelige valget

Astrid (Julia Jentsch) er en berømt standupkomiker, lykkelig gravid med sitt andre barn. Livet virker å være rimelig rosenrødt, men seks måneder ut i svangerskapet får hun og kjæresten/manageren hennes beskjeden – deres ufødte sønn har Downs syndrom.

Dermed settes forståelig nok vanskelige følelser i sving. Når det etter hvert kommer frem at barnet også har en alvorlig hjertefeil, begynner Astrid for alvor å vurdere senabort som et alternativ. Vil det ufødte barnet hennes få et godt liv? Vil hun?

Vi blir med på den emosjonelle reisen man forventer av en slik film. Den første skuffelsen, gleden når du bestemmer deg for å klare det, den påfølgende angsten for om du vil takle det, og tvilen over valget du til slutt må ta.

Julia Jentsch er troverdig i rollen som Astrid i 24 uker.  (Foto: Friede Clausz / Arthaus).

Julia Jentsch er troverdig i rollen som Astrid i 24 uker. (Foto: Friede Clausz / Arthaus).

En leksjon i kvinnerettigheter

For å gi filmen mer troverdighet har Berrached hyret inn virkelig legepersonell som spiller seg selv. De fikk ikke utdelt replikker, men sa det de vanligvis ville sagt i lignende situasjoner. Dette gir selvsagt et ekstra lag av autentisitet til filmen, og det sier også noe om filmskaperens mål.

24 uker har en opplærende tone, som om poenget er å gi oss en innføring i kvinners rettigheter rundt abort, nøyaktig hvordan senabort utføres og hvor vanskelig et slikt valg er å ta.

En scene der Astrid og kjæresten krangler om abort er en felles avgjørelse eller hennes alene, fremstår for eksempel som en leksjon i kvinners rett til å bestemme over egen kropp.

Det er for så vidt en fin tanke, men 24 uker føles som et godstog av informasjon som insisterer på å bli hørt der det dundrer forbi.

Anmeldelse: «The Handmaid’s Tale» – En fantastisk god og gripende serie.

Vann er et tema som går igjen i 24 uker. (Foto: Friede Clausz / Arthaus).

Vann er et tema som går igjen i 24 uker. (Foto: Friede Clausz / Arthaus).

Gripende mot slutten

Berrached går også i klisjéfella når hun bruker vann som tema for å knytte Astrid opp mot barnet i magen, eller når vi ser henne ligge i fosterstilling i senga.

At Julia Jentsch er strålende i rollen som Astrid hever imidlertid opplevelsen betraktelig. Hun er svært troverdig både i filmens små og store øyeblikk, og klarer å få meg til å kjenne på Astrid sin sorg og indre kvaler.

Mot slutten av filmen får vi noen gripende scener og hjerteskjærende situasjoner som føltes så realistiske at de satt hardt i kroppen min etterpå. 24 uker er derfor tidvis en sterk filmopplevelse, men blir aldri en riktig god en.

En ujevn sesong

$
0
0
Men høydepunktene i Game of Thrones S07 har vært fantastiske.

Game of Thrones S07

$
0
0

Anmeldelsen inneholder noen spoilere for sesong 7 av Game of Thrones. Hvis du enda ikke har sett sesongen anbefaler vi at du leser anmeldelsen av sesongpremieren isteden.


Etter bare syv episoder er den syvende sesongen av Game of Thrones ferdig. Dette har vært en sesong med store høydepunkter, men også noen fundamentale problemer.

Billige snarveier på manusfronten og lynraske reiser har vært konsekvenser av at denne sesongen er tre episoder kortere enn tidligere. Dette har gått på fiksjonstroverdigheten løs, og resultert i mye irritasjon hos undertegnede.

Samtidig har den nest siste sesongen av Game of Thrones vært en skikkelig godbit for fanhjertet mitt. Frø som ble sådd i den første sesongen har omsider blomstret, og fanteorier har blitt både knust og gått i oppfyllelse.

Sesongfinalen etterlot meg også nervøs for fremtiden, men på en god måte, og det lover godt for den aller siste sesongen i serien.

Møtet mellom Brienne og Arya var et av de aller beste øyeblikkene i sosing 7 av Game of Thrones. (Foto: HBO Nordic).

Møtet mellom Brienne og Arya var et av de aller beste øyeblikkene i sosing 7 av Game of Thrones. (Foto: HBO Nordic).

Et forrykende tempo

Det er enormt høye forventninger knyttet til en så stor produksjon som Game of Thrones. De stiger i takt med budsjettet på serien, og med tanke på at dette har blitt en av historiens dyreste tv-serier er det dermed vanskelig å bli helt fornøyd.

Siden tempoet har vært så høyt har dette vært en av de mest belønnende sesongene i serien. Det har skjedd mer i løpet av disse syv episodene, enn i noen sesong tidligere.

Dessverre har tempoet gått på bekostning av det som har gjort Game of Thrones til en kvalitetsserie. De gode samtalene der karakterbygging står i høysete er nærmest forsvunnet.

Tidvis virker det som om mantraet “show, don’t tell” har blitt glemt av serieskaperne. Ved flere anledninger blir ting overforklart så til de grader at man skulle tro publikum var en gjeng ettåringer som må få alt med t-skje.

Det tys også til billige løsninger på manusfronten, der vi raskt får noe fortalt istedenfor å få se hvordan det gikk til. Møtet mellom Sam og Bran i sesongfinalen er et eksempel på dette. Når var det Sam faktisk fikk med seg det Gilly leste om i episoden “Eastwatch”?!

Slike plotthull kan kalles smårusk, men når du soper nok smårusk sammen blir det til slutt en ganske stor haug med dritt.

Lena Headey er knakende god som den politiske intrigemakeren Cersei i sesong 7 av Game of Thrones. (Foto: HBO)

Lena Headey er knakende god som den politiske intrigemakeren Cersei i sesong 7 av Game of Thrones. (Foto: HBO)

Noen av seriens beste episoder

Det var harde ord. Spesielt siden jeg, til tross for disse irritasjonsmomentene, har kost meg vanvittig mye med sesong syv av Game of Thrones.

Episoder som “Dragonstone” og “The Spoils of War” står igjen som noen av seriens aller beste. Førstnevnte er seriens beste sesongåpning og sistnevnte står til terningkast seks. De visuelle effektene er så gode at dragers eksistens blir til virkelighet med den største selvfølge, og små lommer av lunhet og varme gjør at hjertet mitt banker ekstra for flere av rollefigurene.

Som Kristofer Hivju uttalte da han gjestet Filmpolitiets GoT-pod i sommer, så blir øyeblikk av varme satt ekstra stor pris på i Game of Thrones siden resten av serien er så mørk.

John Bradley, Kristofer Hivju og Rory McCann har blant andre vært fanebærere for dette denne sesongen i rollene som Sam, Tormund og the Hound. Det er som om serieskaperne vil minne oss om hvorfor vi bryr oss så mye om rollefigurene i denne serien nå som den går mot slutten, og det fungerer i høyeste grad.

LES OGSÅ: Sesongpremierens beste øyeblikk

The Spoils of War er en av seriens aller beste episoder. (Foto: HBO Nordic).

The Spoils of War er en av seriens aller beste episoder. (Foto: HBO Nordic).

Fantastisk på sitt beste

David Benioff og Dan Weiss har ikke lenger George R.R. Martins bøker å lene seg på, men klarer fortsatt å engasjere meg og millioner av andre seere på en unik måte med Game of Thrones.

Hver episode sees flere ganger og diskuteres i timevis med venner og kolleger. Det betyr at de, til tross for min frustrasjon, gjør noe riktig.

I løpet av sesongen har jeg grått, skreket, jublet og ledd. Jeg har hoppet opp og ned i sofaen og bitt negler. For på sitt beste er den syvende sesongen av Game of Thrones fantastisk god, det er bare så synd at serien skal ha så hersens dårlig tid.

Derfor tenker jeg på neste sesongs seks episoder med bekymring. Heldigvis verserer det relativt troverdige rykter om at episodene skal være på lengde med små filmer.

Og så er det bare å be til gudene, både de gamle og de nye, om at vi ikke må vente så lenge som 2019 på neste og aller siste sesong i eventyret. Samtidig må vi utføre noe blodmagi for å sikre at en tidlig 2018-premiere ikke går på bekostning av solid manusarbeid og god historiefortelling.

Nathan Drake er med i ånden

$
0
0
Men han er ikkje nødvendigvis sakna i Uncharted: The Lost Legacy.
Viewing all 1059 articles
Browse latest View live