Du vet hvordan det er med klovner. Når noe som er ment å være artig blir forvridd til noe mørkt og dystert, blir det på en måte ekstra ille. Akkurat sånn er det med fornøyelsesparken i The Park, der du vandrer forskremt rundt blant havarerte radiobiler og rustne berg-og-dal-baner på nattestid.

Og jeg ble oppriktig redd et par ganger, men spillet støter på noen feilskjær underveis og historien ender litt uforløst.

Anmeldelse: «Until Dawn» – Et velregissert skrekkfilmspill i samme ånd som «Heavy Rain»!

Mystisk forvandling

Du spiller Lorraine, en litt frynsete, men kjærlig mor som har vært en dag i Atlantic Island Park med sønnen sin Callum.

Når guttungen løper inn igjen på jakt etter en gjenglemt kosebamse, må du inn etter ham. Plutselig ser parken helt annerledes ut, det ser ut til at den har vært stengt i flere år. Hva skjer?

Du roper etter Callum, og av og til kan du høre ham rope tilbake. Men hva er det han hvisker så lavt at du nesten ikke hører det?

Du spiller Lorraine i The Park. (Foto: Funcom).

Nifs atmosfære

Spillmekanikken er enkel. Du beveger deg rundt i parken med tastaturet, et klikk med musetasten utløser et rop etter Callum. Hvis du er i nærheten av en ledetråd om hva som har skjedd med parken, eller hvor gutten befinner seg, utløser museklikket også et hint på skjermen.

The Park kan virkelig skilte med en guffen stemning, men feiler likevel på enkelte skrekkelementer. Spillet er best når det med den nifse atmosfæren spiller på mine forventninger om å bli skremt, ikke når det faktisk forsøker å få meg til å skvette.

Det som er ment å være en skummel figur, ser ut som noe man kan finne i lekebutikken i disse halloween-tider. Den dårlige figuren river meg ut av spillopplevelsen slik at den ubehagelige atmosfæren letter.

Jeg irriterer meg også over at det tar så lang tid før Lorraine virker å forstå at noe er fryktelig galt. Det tar lang tid før ropene hennes etter Callum blir skikkelig engstelige, og det er først mot slutten av spillet hun, og dermed også jeg, blir ordentlig redd.

Han fyren her er ikke særlig skummel… (Foto: The Park).

Ble dritredd

Det er når det begynner å gå opp for Lorraine hva som egentlig skjer at The Park blir virkelig bra. Uten å si for mye er depresjon og psykose temaer i spillet.

Små drypp av dette trenger gjennom underveis, og mot slutten av spillet snører det seg virkelig til. mot slutten gjør spillskaperne et grep som er særdeles effektfullt. Jeg vil ikke avsløre hva det er, men det fungerte så bra at jeg ble dritredd og begynte å snakke til meg selv. “Nei, det er nok nå, jeg vil ikke mer!”

Dessverre holder det heller ikke her helt i mål. Etter et godt høydepunkt haster historien for raskt mot slutten. Tematikken og historien kunne vært utnyttet bedre.

Men for all del, det er absolutt verdt å sette av et par timer til The Park. Jeg brukte omtrent en og en halv time på spillet, og jeg var svett i nakken og glad for at det var over da jeg ble ferdig. Og sånn skal det jo være med et skrekkspill!

Har du spilt «The Park»? Si din mening om spillet i kommentarfeltet! Men unngå spoilere.

Nei!, nei! Jeg vil ikke gå ned her!!! (Skjermdump: Marte Hedenstad).

Det er en jungel av spill til mobiltelefoner og nettbrett der ute. Alt fra superenkle «løp og hopp-spill», via avanserte hjernetrimmere og visuelt nydelige indiespill, til omfattende strategispill med fengende historier.

Noen er kjedelige, og kyniske stappet med reklame og mikrotransaksjoner. Andre er kule i noen minutter før du går lei, så har du de avhengighetsskapende perlene som gjør hverdagen til en fest.

Vi i Filmpolitiet spiller ganske mye, og vil derfor dele noen av våre favoritter fra den siste tiden med dere.

Vi har på ingen måte rukket og spilt alt som finnes der ute, så listen blir selvfølgelig enda bedre hvis du hjelper oss. Enten du har tips til lettbent tidtrøyte på bussen, eller til altoppslukende spillkos som krever full innsats fra alle hjernecellene – del dine ferskeste spillfavoritter i kommentarfeltet!

Cavernaut

Hvordan kan noe som er så enkelt være så vanskelig?! I Cavernaut styrer du et lite romskip, som befinner seg på bunnen av et grottesystem under overflaten på en hul planet. Målet er å komme seg opp og ut, mens du samler inn luminum-krystaller på veien.

Du styrer helt enkelt ved å vippe mobilen fra side til side. Mangel på drivstoff, tyngdekraften og ikke minst veggene i grotten jobber mot deg.

Spillverdenen blir tilfeldig generert hver gang du dør. Det er overraskende vanskelig å navigere seg til toppen, og ekstremt avhengighetsskapende å prøve. Dette er et perfekt spill til bussturen, pass bare på å ikke banne for høyt når du krasjer romskipet ditt for endte gang!

Et lite tips: Inverter kontrollene! Ellers er det nesten umulig å styre romskipet ditt.

– Marte

Pris: 19 kroner
Plattform: iOS og Android
Testet på iPhone 5

Super Sharp

Fysikktimene er ikke nødvendigvis de morsomste som finnes, men Super Sharp gjør i hvert fall knallgod underholdning av geometriske former og fysikkens prinsipper. Spillet er superenkelt, og dritvanskelig. Du må kappe i geometriske figurer for å få rett farge til å falle på rett farge.

Her kan både tyngdekraft, sentrifugalkraft og magnetisme bli dine beste venner … eller dine mest frustrerende fiender.

Det gikk tre timer før jeg oppdaget at jeg hadde blitt totalt hekta på dette spillet. Spesielt oppslukende blir det når du bestemmer deg for å klare alt med så få kutt som mulig. Da får du nemlig stjerne. Og du vil jo ha stjerne i fysikktimen.

– Sigurd

Pris: 19 kroner
Plattform: iOS
Testet på: iPhone 6

Balls & Holes

I «Balls & Holes, er det om å gjøre å unngå både baller og hull. Målet er å rusle oppover fjellsiden uten å bli brutalt skviset eller falle dypt. (Foto: Skjermdump, Planet of the Apps LTD)

Balls & Holes er herlig makabert og morsomt. Målet i dette lille spillet er å komme så langt som mulig oppover fjellsiden som mulig, uten å bli truffet av rullende steiner som kan skvise deg flat eller ramle i hull. Enkle regler, men det blir fort vanskelig.

Den hustrige stemningen og den flotte animasjonen gjør dette til et kjempegøyalt spill nå i høstmørket.

De grusomme dødsfallene og den sorte humoren gjør at dette nok appellerer ekstra mye til de som digger André Franquins sorte strek i Idées noires eller har Suicide Bunnies kalender hengende på kjøleskapet.

– Sigurd

Pris: Gratis
Plattform: iOS og Android
Testet på: iPhone 6

Astrå

Å bevege seg gjennom verdensrommet er en fryd i spillet Astrå. Som gudinnen Hemera løper du rundt planeter og samler inn sollys, før du kaster deg ut i verdensrommet og blir hanket inn av gravitasjonsfeltet til en ny planet der mer sollys venter på deg.

Det høres kanskje lett ut, men Astrå er ingen dans på roser. Farer truer på de forskjellige planetene, og med kun tre liv i beltet må du belage deg på flere forsøk før du kommer i mål på de ulike brettene.

Fabuloso Games har med Astrå klart å lage et mobilspill der det er spennende å utforske spilluniverset. For det er ikke alltid det er den raskeste veien til mål som er den mest interessante, eller som gir best uttelling på poengskalaen.

– Marte

Pris: 29 kroner
Plattform: iOS
Testet på iPad Air

HoPiKo

HoPiKo, fra utvikleren Laser Dog, kom i slutten av september, men jeg oppdaga denne perlen av et mobilspill nå nylig og har blitt hekta.

Du spiller en HoPiko som lever lykkelig inni en NES-konsoll. En dag angriper dataviruset, og det er opp til deg å redde harddisken og vennene dine. Et kjempetullete, men supersøtt konsept.

Spillet er et intenst plattformspill der hastigheten er høy og utfordringene er store. Med hundre brett, som består av fem runder du må gjennom før du kommer videre, har HoPiKo mange timer underholdning å by på. Spillet kan skilte med fantastisk pikselkunst og et fabelaktig lydspor komponert på Game Boy – et av de aller beste mobilspillene i år!

– Marte

Pris: 39 kroner
Plattform: iOS og Android
Testet på iPhone 5

Alpacalypse

Dette er så simpelt og umodent at vi sikkert ikke skulle brydd oss om å spille det – i hvert fall holdt oss for gode til å anbefale det.

Men! For en som har brukt altfor mye tid på spyttespillklassikeren Beavis and Butthead: Hock a Loogie, så er Alpacalypse en lekker liten lattervekker i hverdagen.

Du er en alpakka, du har fiender som kommer imot deg. De kan du spytte de i ansiktet. Da forsvinner de.

Disse fiendene kommer i ulike høyder, og benytter ulike triks for å beskytte seg. Så for å treffe dem må du justere din egen høyde, samtidig som du sikter inn klysene.

Det var vel det hele. Barnslig, lekent og veldig gøy.

– Sigurd

Pris: Gratis
Plattform: iOS og Android
Testet på: iPhone 6

Cloud Chasers – A Journey of Hope

Cloud Chasers – A Journey of Hope er satt til en postapokalyptisk verden hvor du spiller en far og en datter som prøver å krysse fem ørkener i jakt på et bedre liv.

Vann er både en knapp ressurs og en essensiell valuta. Så ved hjelp av en medbrakt paraglider, må du stadig opp i lufta for å hente vann fra skyene.

En kjapp tutorial lærer deg alt du trenger for å ta fatt på ørkenvandringen, men det betyr ikke at jakten på et bedre liv er lett. Både militærdroner, dehydrering, skader og andre menneskers brutalitet truer, og døden står sentralt i spillet.

Jeg digger jo ikke å starte helt på nytt etter en liten time med spilling, men heldigvis skiftes det om på ting og tang etter at du dør, så to reiser blir aldri identiske.

Kombinasjonen av en god grunnhistorie, og varierte spillelementer gjør at tiden går fort i ørkenen. Samspillet mellom figurene gjør at du raskt utvikler bånd til både far og datter. Du kan hele tiden velge mellom kyniske og mer hjelpsomme løsninger – og det er kledelig vanskelig å forutse hva som lønner seg i det lange løp.

– Sigurd

Pris: 39 kroner
Plattform: iOS og Android
Testet på: iPhone 6

Har du tips til andre kule ferske spill til mobil og nettbrett? Del dine favoritter i kommentarfeltet nedenfor.

Er du ballerina så danser du til tærne blør og enda litt til. Du danser til tåneglene faller av.

Miniserien Flesh and Bone tar deg med inn i den harde hverdagen til danserne i et ærverdig ballettkompani i New York. Manusforfatter og produsent for Breaking Bad, Emmy-vinnende Moira Walley-Beckett, står bak serien, og hun forsøker å vise hvor mye blod, svette og tårer som skal til for å kunne leve av dansen.

Det er forfriskende å se en ballettserie som ikke er en sukkersøt dans på roser iført strutteskjørt, og det er deilig å se en danseserie der rollebesetningen faktisk består av virkelige dansere.

Dessverre spiller disse danserne rollefigurer som er vante klisjeer. Og serien forteller for mye på én gang, og ender opp som en ufokusert historie som gaper over for mye.

Les også: Topp 5: Dansefilmer!

Bagasje full av mørke hemmeligheter

I Flesh and Bone følger vi den talentfulle danseren Claire (Sarah Hay), som overrasker alle når hun på første forsøk får en plass i det prestisjetunge kompaniet American Ballet Company i New York.

Som den nye favoritten til kompaniets leder Paul (Ben Daniels) må hun tåle de andre dansernes misunnelse, og hun får merke at det lønner seg å ha spisse albuer og tykk hud om man vil overleve.

Kompaniet sliter økonomisk, og Paul tror Claire kan være stjernen som skal redde kompaniet. Han setter opp en ny ballett koreografert spesielt til henne. Claires drømmer er plutselig i ferd med å gå i oppfyllelse, men det er ikke bare enkelt å være musen til Paulm som er en terroriserende diva av en leder.

I tillegg bærer Claire på tung bagasje full av mørke hemmeligheter. I de første episodene tegnes det et bilde av incest og seksuelt misbruk, og det ser ut til at Claire bruker balletten og verkende føtter til å dempe smerten.

Klisjefulle rollefigurer

Sarah Hay er god i rollen som Claire, og Ben Daniels får faktisk Paul til å fungere, på tross av at figuren er en vandrende klisjé av en diva som klikker fordi det skal være prosecco og ikke champagne på en fest.

Sascha Radetsk som hanen i dansekompaniet Ross, Emily Tara som Claires misunnelige samboer Mia, og Irina Dvorovenko som kompaniets falmende prima ballerina Kiira, er også gode, men vi kommer aldri under huden på dem. Dermed blir de heller aldri noe mer enn klisjeene de er skrevet som.

Dette er likevel ikke det største problemet i Flesh and Bone. Det problemet oppstår fordi serien ønsker å fortelle for mye.

Sarah Hay og Sascha Radetsky i «Flesh and Bone». (Foto: Starz, C More).

En av danserne i kompaniet, Daphne (Raychel Diane Weiner), er stripper på deltid, og i et forsøk på å finne tilbake til sin egen seksualitet blir Claire med en dag. I tillegg til høye ambisjoner og incest, blir deretter stripping, mafiavirksomhet og trafficking også temaer i serien.

Istedenfor å fokusere på et par elementer og fortelle dem godt, blir serien dermed et ufokusert sammensurium med en overfladisk tilnærming til de forskjellige temaene.

En vakker oppvisning

Det som er bra med Flesh and Bone er imidlertid dansen. Enten det er oppvarming ved barren, grand jeté over gulvet, eller koreografiøving, så viser serien hvor vakkert, men samtidig hvor hardt ballett er.

Sarah Hay er soloist hos Dresden SemperOper Ballet, og hun er en dyktig nok danser til at dansen formidles på en måte som klarer å røre meg til tårer.

Serien er en anbefaling til deg som elsker ballett, for Flesh and Bone er en nydelig oppvisning i vakre kropper, skjønne linjer og hardt arbeid. Dessverre klarer den ikke også å bli det mørke og intese dramaet den forsøker å være.

«Flesh and Bone» ser du på C More fra 10. november.

Rebooten av Tomb Raider i 2013 var et dundrende comeback for den ikoniske spillfiguren Lara Croft. Store pupper og en snasen bakende ble byttet ut med interessant figurutvikling og et menneske med både styrker og svakheter – i tillegg til en mer naturlig proposjonert kropp.

Tomb Raider var et knakende godt actioneventyr, og oppfølgeren Rise of the Tomb Raider bygger videre på det som fungerte i spillet fra 2013.

Dette er ikke et perfekt actioneventyr, men det er virkelig et underholdende et. Og Lara? Hun er tøffere enn noensinne.

Anmeldelse: «Tomb Raider» – Lenge leve Lara Croft!

Magisk skattejakt i Sibir

Denne gangen går turen til Sibir, der Lara er på jakt etter «Den gudommelige kilden». Før sin død ble faren latterliggjort fordi han var sikkert på kildens eksistens, og nå vil Lara gjenopprette hans gode navn og rykte.

Men hun er selvsagt ikke den eneste som er på jakt etter den dyrebare skatten. Den mystiske organisasjonen Trinity skyr ingen midler for å få klørne i den magiske gjenstanden. I tillegg til den bitende kulden og det ugjestmilde miljøet i de sibirske fjellene, må Lara dermed også kjempe seg forbi Trinitys brutale soldater på vei til målet.

Der Lara var en tøff, men likevel usikker jente i det forrige spillet har hun nå fått mer bein i nesa. Hun har ingen dårlig samvittighet for de hun plaffer ned i kampen om overlevelse. «Hvis det ikke er deg, blir det meg», og Lara skal faen meg ikke bli den som stryker med når livet står på spill.

Jeg liker hardheten, det er kult at Lara er så tøff, men samtidig bidrar det til at historien ikke blir like engasjerende som sist. Lara har allerede funnet seg selv, og karakterutviklingen blir derfor ikke like interessant denne gangen.

Spillverdenen føles åpen

Rise of the Tomb Raider byr på en dynamisk spillopplevelse som veksler mellom hjernetrim, action, sniking og utforskning.

Som en snikete jævel som liker seg best i skyggene, elsket jeg når jeg kunne skjule meg i en busk, kaste meg frem og kvele fienden med en velplassert ishakke over halsen, og deretter gjemme liket i krattet. Sekvensene der skuddveksling er eneste utvei var også underholdende action, selv om disse kanskje er spillets svakeste element.

Selv om historien i spillet er lineær og leder deg fra et punkt til et annet, klarer Rise of the Tomb Raider å gi meg en illusjon av at jeg utforsker en stor og åpen verden.

Du kan ofte ta en avstikker for å utforske gravkamre, prøve deg på alternative utfordringer, eller sanke ressurser. Områdene du har til rådighet er relativt store, og det er mange skjulte kriker og kroker å oppdage.

Røv gravkamre

Det finnes nok av «tombs» å «raide» i spillet. Gravkamrene er puslespill der elementer i omgivelsene er brikkene som må på plass for at du skal kunne komme deg videre, og de krever litt ekstra hjernekraft å løse dem.

Det var disse utfordringene jeg koste meg mest med i Rise of the Tomb Raider, for det er tross alt det å oppdage slike skjulte skatter Tomb Raider handler om, og jeg brukte mye tid på å finne alle de bortgjemte stedene.

Det er mye spennende å utforske i spillet. (Foto: Square Enix).

Gimmick som fungerer

Det er ingen tvil om at spillmekanikken i denne nye generasjonen med Tomb Raider ligner mye på Uncharted-serien, men i et forsøk på å skille seg ut fra andre tredjepersons eventyrspill er fokuset på utstyr, egenskaper og overlevelse større.

Rise of the Tomb Raider vil fremstå som et spill der du må jobbe hardt for å klare deg. Der du må samle ressurser for å lage ammunisjon, plukke bær for å lage medisin og skyte dyr for å bruke skinnet til nytt utstyr.

I starten brukte jeg mye tid på å jakte på hjort og sanke inn alt jeg kom over i landskapet, men sannheten er at du ikke trenger å bruke tid på dette for å komme deg gjennom spillet. For du går sjelden tom for ammunisjon, og det du trenger av andre ting dukker opp underveis.

Dermed er overlevelsesaspektet ved spillet egentlig kun staffasje for å sette stemningen i spillet. Men den stemningen er på sin side veldig bra. Jeg liker jo å streife rundt på jakt etter ting jeg kan bruke til å lage meg ei ny ammunisjonstaske eller annet stash. Så får jeg heller bare lukke øynene for at det egentlig er unødvendig.

Det er mye klatring i Rise of the Tomb Raider. Lara kan også bruke ishakken sin til å klatre på is og porøse fjellvegger. (Foto: Square Enix).

Spillet ser strålende ut

Og apropos øyne. Utsikten i Rise of the Tomb Raider er nydelig. Spillverdenen ser fabelaktig ut, og jeg måtte ofte se meg rundt bare fordi omgivelsene var så flotte. Laras figuranimasjon og ansiktsmimikk er også bra. Hun har små fakter og bevegelser som gjør henne mer naturlig, og bevegelsene flyter godt når du vandrer rundt i spillverdenen.

Kontrollsystemet er stort sett det samme som i det forrige spillet, og ja det er noe bruk av «quick time events». Disse forekommer dog ikke så ofte at det blir plagsomt.

I tillegg til hovedspillet har Rise of the Tomb Raider et sidespill som er noe samlekortgreier der utvikler Crystal Dynamics har valgt å innføre mikrotransaksjoner. Ikke spør meg hva dette går ut på, fordi jeg valgte å drite i hele greia.

Så vidt jeg kan se har imidlertid disse samlerkortene eller mikrotransaksjonene noe med hovedspillet å gjøre, og min spillopplevelse ble ikke negativt påvirket av at jeg valgte å ignorere denne funksjonen.

Dama er kommet for å bli!

Min konklusjon etter å ha boltret meg en haug med timer i Lara Croft sine støvler, er at denne dama er tilbake for å bli.

Rise of the Tomb Raider er et underholdende spill som byr på en god dose spenning, og Lara er en sterk rollefigur det er en fryd å bli kjent med.

Og selv om hun mangler Nathan Drakes Uncharted-sjarm, for ingen kan noensinne bli like kul som Nathan, så er hun så tøff og rå at jeg gjerne ser henne i mange spill fremover!

For første gang noensinne er «Tomb Raider» et Microsoft-eksklusivt-spill. «Rise of the Tomb Raider» kommer til Xbox One og Xbox 360 nå, og ikke til Playstation 4 før i 2016. Lara har med andre ord virkelig forlatt sin rolle som maskot for Playstation.

Gruer du deg til den dagen foreldrene dine blir borte? Kanskje ser du allerede at de har blitt så gamle at det begynner å skrante, at det snart er deres tur?

I Mia madre forteller den italienske filmskaperen Nanni Moretti en sår historie om nettopp dette. Resultatet er et trist, men likevel varmt og rørende drama om hvor vondt det kan være å miste sin mor.

Anmeldelse: «Lykke på italiensk» – Lavmælt skildring av ny fattigdom

Filmskaper som mister moren

Margherita Buy spiller Margherita, en berømt sosialrealistisk filmskaper som jobber med en film om en arbeiderstreik på en fabrikk.

Samtidig ligger moren hennes Ada (Giulia Lazzarini) på sykehus med sviktende hjerte. Moren til Margherita skal dø. Det sliter Margherita med å ta det innover seg.

Sammen med broren Giovanni, spilt av Nanni Moretti selv, bruker hun hvert et ledig minutt ved morens sykeseng, og til folk som spør forteller hun at moren er på bedringens vei. Hvis man sier en ting høyt blir det ekte, og det kan ikke være ekte at den snille og intelligente mammaen hennes snart blir borte.

På filmsettet må Margherita slite med den italiensk-amerikanske skuespilleren Barry Huggins (John Turturro), som spiller eieren av fabrikken i filmen. Han er hentet inn for å få et berømt navn på rollelista, men skuespilleren kan ikke ordentlig italiensk, og Margherita blir mer og mer frustrert over situasjonen.

Margherita og Berry fyker i tottene på hverandre på filmsettet i Mia madre. (Foto: AS Fidalgo).

Magisk tilstedeværelse på lerretet

Mia madre høres kanskje ut som en deprimerende historie, men humor og varme gjennomsyrer filmen.

Moretti veksler fint mellom scener på sykehuset, Margheritas hjem og filmsettet. Han maler et tydelig bilde av hvor mye moren betyr for Margherita og hvor vondt det hele er, men balanserer det med små lysglimt i tilværelsen der sorgen legges til side.

Enten det er på grunn av Barrys tullete oppførsel, fine samtaler med datteren, eller gleden over å dele minner med moren – når Margheritas fjes sprekker opp til et smil og hun bryter ut i latter, blir jeg varm i hjertet.

Margherita Buy har en magisk tilstedeværelse på lerretet. Jeg forstår godt at hennes skuespillerprestasjon i filmen vant henne en David di Donatello for beste kvinnelige skuespiller tidligere i år. Prisen er italienernes svar på Oscar, og Margherita Buy har vunnet prisen hele syv ganger.

Anmeldelse: «Den store skjønnheten» – Et stort høydepunkt for kontinentale filmelskere!

Margherita Buy er fabelaktig i Mia madre. (Foto: AS Fidalgo).

Uforløst, men rørende

Det er ingen tvil om at Mia madre er et selvbiografisk prosjekt for Nanni Moretti. Moren hans, som var lærer i klassiske språk akkurat slik Margheritas mor er i filmen, døde under innspillingen av hans forrige film Vi har en pave.

Jeg ble svært rørt av Morettis og Margheritas fortelling i Mia madre. Slutten henger dog litt i løse luften og elementer i fortellingen blir derfor noe uforløste. Det aner meg at Nanni Moretti har valgt å avslutte filmen på denne måten som et symbol på dødens bråe avslutning på livet, men det fungerer ikke optimalt.

Filmen gjorde likevel inntrykk, og jeg måtte reflektere litt over livet der jeg satt i kinosalen, da rulleteksten gikk over skjermen.

En uke med Fallout 4 har gått. En uke tilbrakt i et postapokalyptisk univers der radioaktive mutanter og monstre kan angripe når som helst, der du må samle søppel for å overleve, der du gjør det du kan for å hjelpe andre overlevende – eller ikke. Alt mens herlig femtitallsmusikk strømmer fra gamle radioer gjemt i ruinene av sivilisasjonen som en gang var.

Jeg tror du må lete lenge etter et spill som er mer underholdende enn Bethesdas postapokalyptiske actionrollespill. En uke med Fallout 4 har gått, og i løpet av den uken har jeg innsett en ting – dette er det beste spillet jeg har spilt på lenge

Anmeldelse: «Fallout Shelter» – Mangler den gode historien og dybden spillserien er kjent for

Året er 2287 – verden har gått under

Fallout-serien utspiller seg i en alternativ virkelighet der den amerikanske femtitallsestetikken har blitt med inn i fremtiden.

I år 2077 utslettet USA og Kina den moderne sivilisasjonen i en kortvarig, men ødeleggende atomkrig. Nå, 210 år senere, våkner du opp fra nedfrosset tilstand i et bomberom i utkanten av Boston, der du søkte tilflukt da atombombene smalt.

Det er en annen verden du våkner opp til, en ødemark der den radioaktive strålingen har ført til muteringer hos mennesker og dyr. Farlige mutantmonstre, zombielignende skapninger og onde maskiner befolker «Wasteland», der det som er igjen av menneskelig sivilisasjon klamrer seg fast.

Her skal altså du overleve.

Slik ble figuren min i Fallout 4, etter at jeg hadde brukt en time på å fikse fjeset hennes. Akkurat passe medtatt, men med sminken på plass! (Skjermdump: Marte Hedenstad, Bethesda Softworks).

Søppel er gull!

For å klare det trenger du allierte, du trenger våpen, du trenger ressurser og du trenger en base.

I starten av spillet finner du frem til det som er igjen av hjemplassen din Sanctuary Hills, som nå er en del av området kalt The Commonwealth. I de gamle ruinene kan du bygge et tilholdssted for deg og dine allierte. Og i ekte postapokalyptisk stil bruker du søppel til å bygge den.

Fallout 4 har en stor spillverden du kan utforske, og omtrent alt du finner av søppel – enten det er gamle hermetikkbokser, kaffekopper eller brannslukningsaparater – kan destrueres og deretter brukes som materialer til ditt nye hjem.

Man skulle kanskje ikke tro at det å vandre rundt og plukke søppel er så fryktelig morsomt, men som den hamstreren jeg er elsker jeg at jeg kan plukke opp alt jeg finner, og attpåtil bruke det til noe fornuftig etterpå. Jeg har brukt timevis på timevis på å saumfare spillverdenen for alt jeg kan finne av brukbart rask, slik at jeg kan bygge basen min slik jeg vil ha den.

Selve konstruksjonen av tilholdsstedet ditt kan være vanskelig i starten, for konstruksjonsverktøyet er litt knotete. Jeg klønet mye med å få ting på plass akkurat der jeg ville ha det.

Men, for en som synes byggefasen av Sims-spillene er det morsomste, så appellerer det likevel sterkt til mine kreative og organisatoriske evner. Interiørarkitekt i en postapokalyptisk verden? That’s me!

Etter hvert snubler du også over andre bosettinger, og hvis du velger å hjelpe dem kan du også bruke ressursene dine for å gjøre disse bedre i tillegg. Du kan forresten også velge å drite i menneskene du møter som trenger hjelp. Du kan være frekk mot dem og stjele fra dem – alt er opp til deg.

Anmeldelse: «Mad Max» – Postapokalyptisk action for alle med sans for never og nitro

Du har stor frihet når du bygger, men det kan være litt vanskelig å plassere elementene slik du vil ha dem. (Skjermdump: Marte Hedenstad, Bethesda Softworks).

Utrolig mye å utforske

Det er en hovedhistorie i Fallout 4, som blant annet innebærer jakten på din bortkomne sønn som var i bunkeren sammen med deg. Historien er spennende, men det er likevel ikke den som er det viktigste med spillet.

Historieoppdragene har som formål å bringe deg videre til neste område av spillverdenen, og det er bra, for det er fort å glemme seg bort i den lille biten av kartet du befinner deg akkurat nå. Det er så mye å utforske!

Hvis ikke handlingen hadde sendt meg videre, hadde jeg fortsatt gått med nesa ned i jorda for å oppdage hver eneste, minste lille krik og krok av det første området jeg kom til. For med spillets retrofuturistiske og postapokalyptiske produksjonsdesign er disse krikene og krokene en fryd å utforske. Gjerne med sprakende femtitallsmusikk fra gamle radioer som lydspor.

Stilig action

Nå har det vært mye snakk om utforskning og innsamling av søppel, men det er ikke bare det Fallout 4 dreier seg om. Spillet har selvfølgelig sin dose med action også, for Wasteland er full av farer du må hamle opp med.

Etter hvert får du et stort arsenal av våpen til rådighet som du kan modifisere og oppgradere, du har den kraftige power armour-drakten din som du også kan fikse og trikse med, og siden dette er et Fallout-spill har du den elektroniske duppedingsen Pip-Boy på armen i tillegg. En assistent som holder styr på alt du har i lommene dine, hvor i verden du befinner deg og hvilke oppgraderinger du har til rådighet.

I kampsekvenser kan du aktivere Vault-Tec-Assisted Targeting System (V.A.T.S), en «bullet time»-funksjon som hjelper deg å finne det målet på fienden som er enklest å treffe. Her kan du også utløse ekstra kraftige skudd, som må lades opp mellom hver gang.

Når du treffer skikkelig bra utløses små sekvenser i sakte film der lemmer fyker og blodet spruter. Det er brutalt, men kult. Akkurat slik det skal være i et slikt spill.

Oops! Jeg fikk visst armen revet av, ble drept og kastet opp i lufta av et stort monster… Kult! (Skjermdump: Marte Hedenstad, Bethesda Softworks).

Mye smårusk

Til tross for fantastisk produksjonsdesign som setter den rette stemningen, er ikke Fallout 4 det peneste spillet i år. Grafikken kan ikke måle seg med det vi ser i spill som for eksempel Metal Gear Solid: Phantom Pain eller Rise of the Tomb Raider.

Bildefrekvensen er ikke alltid optimal og bildet hakker derfor noe av og til. Og her kommer vi til et poeng vi må snakke om – det er en del småfeil i Fallout 4.

Det kan være en figur som forsvinner i det du skyter på den, før blodspruten plutselig dukker opp og de eksploderende lemmene deretter popper tilbake. Det kan være at du ikke får opp Pip- Boy-menyen før du har trykket deg inn og ut av pausemenyen først. Det kan være at figuren din plutselig nekter å gå fremover, men heller beveger seg sidelengs, selv om du dytter spaken i riktig retning.

På Facebook er om dagen så jeg noen som skrev at hadde det vært Ubisoft og ikke Bethesda som sto bak Fallout 4, så hadde helvete brutt løs. Godt observert. Hylekoret hadde stemt i: «Hvordan kan de lansere et spill med så mange bugs»?! Ja, hvordan kan de egentlig det?

Du kan modifisere og oppgradere power armour-drakten din i spillet. Akkurat her var min tom for energi. (Skjermdump: Marte Hedenstad, Bethesda Softworks).

En fordømt bra spillopplevelse

Svaret er at Bethesda slipper unna med fordi det er så åpenbart at Fallout 4 er bygget med en kjærlighet for spillmediet, med et genuint ønske om å skape en fordømt bra spillopplevelse for deg og meg.

Og akkurat det har de klart. Fallout 4 er rett og slett så bra at det ikke gjør så mye at det er litt smårusk her og der.

Det er et spill du ikke klarer å legge fra deg før du absolutt må, som får en hel dag i spillverdenen til å gå på et blunk. Hjemme hos undertegnede kommer det til å bli krangling med mannen om TV’n i lang tid fremover. Ikke fordi en av oss faktisk vil se på TV, men fordi begge vil spille Fallout 4.

Les også: «The Elder Scrolls V: Skyrim» – Den virkelige verden er oppskrytt!

Spillet ble testet på Xbox One.

Hva synes du om «Fallout 4»? Si din mening om spillet i kommentarfeltet!

Okey, Dogmeat! Nå skyter jeg deg fordi du har gått i beina på meg for n’te gang! Neeeeeeida! (Skjermdump: Marte Hedenstad, Bethesda Softworks).

– Jeg begynte å lese bøkene da Mockingjay kom ut i 2010 og ble fullstendig hekta. Jeg satt faktisk og leste ferdig den siste boka i norsktimen på skolen fordi det var så spennende. Vi skulle egentlig lese pensum, men jeg gjemte boka inni norskboka isteden, mimrer Ida Vesterelv.

Vi er på besøk hjemme hos den 22 år gamle fotografen i Levanger. Hun er over snittet interessert i The Hunger Games og Katniss, for Ida driver nemlig med cosplay og har laget kopier av kostymene skuespiller Jennifer Lawrence har på seg i filmene.

For anledningen er stua gjort om til en liten utstilling med noen av Katniss-kostymene Ida har satt sammen. Hun er tydelig engasjert når hun viser frem kreasjonene. Stødige hender retter og ordner på klærne på hengerne, og hun prater fort og energisk når hun forteller om sitt forhold til The Hunger Games.

– Katniss var et av mine aller første cosplays. Før filmene kom lagde jeg et kostyme basert på beskrivelsene fra boka, og da filmene kom synes jeg de var like bra, om ikke bedre, enn bøkene. Og kostymedesignet var fantastisk, så siden den gang har jeg laga mange Katniss-cosplays, forteller Ida.

Natt til onsdag var det premiere på den siste filmen i The Hunger Games-eventyret. Nå strømmer tusenvis av fans til kinosaler landet rundt for å få med seg det aller siste kapittelet av Katniss Everdeens kamp mot undertrykkelse i Panem.

Anmeldt: «The Hunger Games: Mockingjay Part 2» – Den siste filmen er også den beste

En sterk rollefigur

Da bøkene var utlest ble Ida litt deppa i et par uker fordi bøkene hadde gjort så stort inntrykk. Det er ikke akkurat småting Katniss Everdeen må gjennom, men det er også noe av grunnen til at Ida liker rollefiguren så godt.

– Jeg liker at hun blir kasta ut i situasjoner hun ikke har kontroll over, og hvordan hun takler det som har skjedd med henne. Hun lider av både posttraumatisk stress og angst, men selv om hun kan være svak er hun likevel sterk og klarer å kjempe seg gjennom det.

– Jeg er ikke så flink til å sy

Kostymene Ida viser oss er en blanding av klær hun har kjøpt og ting hun har laget selv. Hun liker å modifisere innkjøpte ting fordi hun ikke er så veldig flink til å sy, ifølge henne selv.

– På overflaten ser det greit ut, men hvis profesjonelle hadde tatt en titt på sømmene og det tekniske på innsiden, hadde de begynt å gråte, ler Ida.

Hun er fullstendig selvlært og har sin egen teknikk når det gjelder å sette sammen plaggene hun syr. Ida har nemlig dyskalkuli, en lærevanske som har med matematikk å gjøre.

– Når det gjelder tall, abstrakte ting og mønster jobber hjernen min mot meg. Min redning er sydokka, jeg henger opp stoff og klipper etter den, forklarer hun.

Perfeksjonisten i henne streber alltid etter å bli flinkere, og hun har et ønske om å bli bedre til å sy.

– Men akkurat nå er jeg mest opptatt av at det skal se bra ut på utsiden. Så får det se bra ut på innsiden en annen gang, fleiper hun.

Starbit Cosplay er Idas cosplaynavn – sjekk ut arbeidet hennes her!

Ida i Mockingjay-drakt, og Jennifer Lawrence i Mockingjay-drakt. (Foto: Starbit Cosplay / Lionsgate).

Fikk bedre selvtillit av Katniss

Jennifer Lawrence sin rolle som Katniss i The Hunger Games-filmene, etablerte henne for alvor som en av Hollywoods største stjerner. Skuespilleren som har blitt nominert til Oscar tre ganger, og vunnet en av dem, har en stor stjerne i boka hos Ida.

I bøkene beskrives Katniss som liten og tynn for alderen på grunn av underernæring, mens Jennifer Lawrence har en normal, sunn kvinnekropp. Akkurat det har hjulpet Ida mye med selvtilliten.

– Jeg kom tidlig i puberteten og var lenge større enn de andre jentene, så da var det fint å ha henne å se opp til. På den måten har Katniss hjulpet meg mye, forteller hun.

Ida er også veldig glad for at rollefiguren ikke har blitt seksualisert i overgangen til det store lerretet, slik man ofte ser med kvinneskikkelser i Hollywood.

– Det er dessverre veldig vanlig at kvinnelige rollefigurer blir seksualisert på film, at Katniss ikke blir det setter jeg veldig stor pris på.

Cosplay har blitt en livsstil

Katniss er den figuren Ida har cosplayet mest, men hun lager også kostymer til en rekke andre figurer fra både film, spill og TV-serier. At cosplay er en stor del av livet hennes er lett å se. Rommet hennes får vi ikke ta bilder av, til det er det for rotete mener hun. Cosplay tar mye plass – og mye tid.

– Jeg bruker mesteparten av tiden min på cosplay nå fordi jeg har bygget opp en ganske bra tilhengerskare på sosiale medier, og jeg klarer også å få litt betalt for det nå. Det er faktisk flere og flere i verden som klarer å ha cosplay som en jobb, og det er jo et mål, forteller Ida.

Hun har i skrivende stund akkurat bikket 20.000 følgere på Facebook og hun har så vidt begynt å få sponsorer som gir henne med utstyr til kostymene hennes. Det kan komme godt med i en hobby som krever såpass mye materialer som cosplay. Ida har for eksempel over førti parykker som hun bruker til ulike kostymer.

– Men det er ikke så ille altså, de fleste er ganske billige. Man finner selvfølgelig dyre parykker med ekte menneskehår, men den jeg har på meg nå er jo bare syntetisk, sier hun og drar i Katniss-fletta som henger over skulderen.

Les også: Martine er Filmpolitiets cosplaymester 2015

Sminke er en viktig del av cosplay, og Ida bruker konturering for å få ansiktet sitt til å ligne rollefiguren. (Foto: Ida Vesterelv, Starbit Cosplay).

– Det blir trist, men fint

Hun lurer for øvrig på om hun skal droppe parykken når hun skal se The Hunger Games: Mockingjay Part 2 på Colosseum kino i Oslo onsdag kveld. For det er ikke bare, bare å troppe opp i fullstendig kostyme når man skal på kino.

– Parykker begynner ofte å klø etter hvert, og det kan være deilig å droppe Katniss-sminken siden dette er siste filmen, for jeg kommer garantert til å gråte masse, forklarer Ida.

Hun både gleder seg og gruer seg til å se filmen, for det er ikke bare en filmserie som avsluttes, men et kapittel i livet hennes også.

– Jeg skal se filmen med en god venninne, og vi kommer nok til å hulke begge to. Det kommer til å bli fælt og trist, samtidig som det blir veldig fint. Jeg har stor tro på at regissør Francis Lawrence og teamet hans kan avslutte dette på en bra måte.

Nå som filmserien er ferdig tror Ida hun må finne seg noe annet å være opphengt i. At en ny filmserie med Star Wars er på vei gjør nerden i henne glad.

– Men jeg har jo ikke laget alle kostymene til Katniss fra filmene heller da, så jeg kan fortsatt være litt «in denial» om at det er over. Og jeg kan jo alltid se filmene igjen, så det går nok bra.

Hva er ditt forhold til «The Hunger Games», fortell og si din mening om filmene/bøkene i kommentarfeltet!

Og se «Cathing Fire»-parodien Ida har laget sammen med venner fra cosplaymiljøet her:

Den andre serien i Marvels Netflix-samarbeid er nå ute, og Jessica Jones er en underholdende serie med en rå heltinne i hovedrollen.

Etter syv av tretten episoder har ikke serien nådd helt opp til de samme høydene som Marvels Daredevil-serie som kom tidligere i år. Skurken er for svak til at serien kan få terningkast seks. Jessica Jones bæres imidlertid av en strålende Krysten Ritter i rollen som den tøffeste dama i New York.

Anmeldelse: «Daredevil» – En suveren supeheltserie. Terningkast 6!

Eks-superhelt med posttraumatisk stress

Jessica Jones har superkrefter. Hun er supersterk og kan hoppe så høyt at det nesten blir som å fly – «kontrollert falling» kaller hun det selv. Som den samvittighetsfulle personen hun er har hun, i et forsøk på å bruke kreftene sine til det gode, prøvd seg som superhelt. Det endte katastrofalt dårlig og når vi først møter henne jobber hun isteden som privatdetektiv.

Hva som endte den kortvarige superheltkarrieren får vi ikke vite med en gang, men vi forstår at Jessica sliter med posttraumatisk stress, en lidelse hun forsøker å drukne i billig whisky.

Som privatdetektiv bruker hun mesteparten av tiden sin på å avsløre utro ektemenn, eller finne savnede personer. Når et ektepar oppsøker henne for å få hjelp til å finne den bortkomne datteren sin, skal det snart vise seg at saken har en sammenheng med Jessicas mørke fortid. Superskurken Kilgrave er tilbake.

Jessica og bestevenninnen Trish, spilt av Rachael Taylor. (Foto: Myles Aronowitz / Netflix).

Beinhard, men sårbar

Jessica Jones er en interessant rollefigur, som minner meg mye om den hardkokte og alkoholiserte detektiven vi finner i film noir, noe Krysten Ritters fortellerstemme i serien er en tydelig referanse til.

Jessica er beinhard, men hun er samtidig skjør, og Ritter klarer å få frem dybden i figuren på en god måte. Hun er sarkastisk og kynisk, samtidig som du skimter noe sårbart like under overflaten.

Serien har flere gode rollefigurer. Rachael Taylor fungerer fint i rollen som Jessicas bestevenninne, radiostjerna Trish Walker, og Mike Colter er god som Luke Cage, som Jessica innleder et innviklet forhold til. Best av birollene er Carrie-Anne Moss som den kalde og kyniske advokaten Jeryn Hogarth.

Carrie-Anne Moss aka Trinity spiller kynisk advokat. (Foto: Myles Aronowitz / Netflix).

Ikke et offer som må reddes

Marvel har fått mye pepper for hvordan kvinner blir portrettert i filmene deres. Spesielt har Black Widows avsløringer om sin bakgrunn i The Avengers: Age of Ultron høstet massiv kritikk.

Med Jessica Jones har Marvel tatt tak. Jessica er et offer, men hun er ikke et offer som venter på å bli reddet. I likhet med Katniss Everdeen fra The Hunger Games er hun et menneske som må takle vanskelige ting, og hun kjemper seg gjennom det på egen hånd.

Ironisk nok er det Melissa Rosenberg som er serieskaper og som har adaptert Marvels tegneserie Alias for TV-skjermen. Rosenberg har skrevet manuset til alle Twilight-filmene – Alias var kanskje et bedre utgangspunkt for en sterk kvinnelig rollefigur enn Bella i Stephenie Meyers bøker.

David Tennant er god, men ikke god nok som Kilgrave. (Foto: Myles Aronowitz / Netflix).

Svak skurkefigur

Mitt problem med Jessica Jones er at seriens superskurk ikke skremmer meg. Kilgrave kan styre tankene til folk og få dem til å utføre grusomme handlinger, men han interesserer meg likevel ikke noe særlig som figur.

Hva som er motivet hans for å jakte på Jessica forstår vi allerede i andre episode, men dette fremstilles likevel som en plottvist i episode syv.

Det er kanskje litt urettferdig å sammenligne med Daredevils enestående skurk Wilson Fisk. Vincent D’Onofrio var fabelaktig i rollen, og selv om David Tennant er en god skuespiller, klarer han ikke å tilføre Kilgrave den samme dybden.

Gleder meg til resten!

Det er Krysten Ritter som bærer denne serien, som gjør den underholdende og som maner meg til å se videre.

Det er så herlig forfriskende med en TV-serie der hovedrollen er en skikkelig tøff dame som ikke trenger å bli reddet av en mann! Jeg er nå litt over halvveis i første sesong, og jeg gleder meg stort til å se resten.

Si din mening om «Jessica Jones» eller tegneserien «Alias» i kommentarfeltet under traileren!

Verdens raskeste mann er tilbake! Den triveligste superhelten nå for tiden er Barry Allen aka The Flash, og andre sesong er derfor et gledelig gjensyn.

Serien sliter imidlertid med å etablere den nye skurken i denne sesongen, og derfor tar det litt lang tid før The Flash sesong to kommer ordentlig i gang.

Et nytt univers

Har du ikke sett den første sesongen av The Flash, anbefaler jeg at du slutter å lese nå. Gå heller til min anmeldelse av de ni første episodene av sesong en HER.

Andre sesong fortsetter nemlig der den første slapp. The Flash må redde Central City fra et ormehull som oppstår over byen, noe han selvfølgelig klarer. Ikke klikk i vinkel over spoiler – hvis verden hadde blitt slukt av et ormehull hadde det ikke blitt flere episoder, så en ny sesong med 20 episoder er en spoiler i seg selv.

Uansett, Barry klarer å redde verden, men i prosessen oppstår det portaler i Centryl City til en annen Central City i et parallellt univers. I dette universet finnes det også «meta-humans» med superkrefter, den virkelige Dr. Harrison Wells (Tom Cavanagh) lever fortsatt og det er en fyr som heter Jay Garrick (Teddy Sears) som har tatt rollen som superhelten The Flash.

Han har en erkefiende som heter Zoom, og når Garrick plutselig ender opp i vår verden begynner superskurken å sende meta-humans gjennom portalene for å knerte, ikke bare ham, men begge Flash-heltene.

Barry Allen og vennene hans i The Flash. (Foto: Warner Brothers).

Popkulturelt krydder

Som i sesong en er oppskriften på The Flash fortsatt at det er en ny superskurk å hamle opp med i hver episode. Forskjellen er at denne gangen kommer de fra det andre universet.

Jo flere kokker, jo mer søl heter det, og i andre sesong av The Flash er det flere rollefigurer å holde styr på enn noensinne. Dermed blir det litt rotete, men heldigvis er kjernen i gjengen nesten den samme.

Noen gjensyn med gamle kjente får vi også, blant annet med Wentworth Miller (Prison Break)i rollen som Leonard Snart aka Captain Cold. Jeg hata Miller i den første sesongen, sjelden har jeg sett maken til melodramatisk overspilling i en serie. Heldigvis har han nå moderert seg, så alt han sier høres ikke lenger ut som trailerstemmen til en actionfilm fra 80-tallet.

I starten av første halvdel av sesong en mislikte jeg også Carlos Valdes, som fungerte som «comic relief» i rollen som Cisco. Han ble jeg glad i etter hvert, og jeg liker derfor at han fortsetter i samme spor denne sesongen.

Cisco er som alltid full av popkulturelle referanser som bidrar til å gjøre serien til lettbeint underholdning for nerder som meg selv.

Slikt popkulturelt krydder er noe av grunnen til at jeg koser meg veldig med The Flash. En annen grunn er at Grant Gustin er perfekt i rollen som Barry Allen. Han er sjarmerende og morsom, og har rett og slett noe ved seg som gjør ham umulig å mislike.

Wentworth Miller har skjerpa seg, og nedtonet den melodramatiske måten å snakke på. (Foto: Warner Brothers).

Vag skurkeskikkelse

Hvilket ansikt som skjuler seg bak maska til Zoom er ikke avslørt enda, men jeg har bange anelser. Hvilke motiver Zoom har for å ville utslette Barry Allen og vennene hans kommer imidlertid ikke veldig godt frem i de fem første episodene.

At “det ikke er plass til oss begge i muliverset”, blir litt for vagt og inspirerer ikke til det store engasjementet hos meg. Enn så lenge kan ikke denne historielinjen måle seg med Barrys jakt på morens morder i første sesong.

Det hjelper heller ikke at vi bare får et par glimt av den nye superskurken, og siden serien bruker så liten tid på å etablere ham som rollefigur, blir jeg heller ikke nysgjerrig på ham. Først helt på slutten av femte episode fikk jeg et “omg-øyeblikk”. Da fikk jeg endelig følelsen av at Zoom kan bli en spennende skurk å følge utover i sesongen.

Serien kommer garantert til å opprette en episk feide mellom Zoom og The Flash. Det bør skje snart, for hvis ikke kommer jeg til å miste interessen for serien. Etter avslutningen på femte episode å dømme, så virker det heldigvis som at dette er nært forestående. Jeg venter i spenning.

Sesong to av «The Flash» ser du på MAX, søndager klokka 19.30.

Hva synes du om «The Flash»? Si din mening om serien i kommentarfeltet!

Hvis du ikke vil vite noe om, eller spekulere noe rundt «Game of Thrones» sesong seks – snu nå!

Du trodde vel ikke Jon Snow var død? Gjorde du? Det kom i hvert fall ikke som noe sjokk for kjernen av Game of Thrones-fansen da HBO publiserte den første posteren for sesong seks i går.

Posteren viser en rufsete Snow som ser ned i bakken, med blod rennende ned fra det ene øyet. Dermed har HBO bekreftet det bokleserne har spekulert i siden den femte boken A Dance With Dragons kom i 2012. Jon Snow overlever altså Bowen March og de andre brødrene hans i The Night’s Watch sitt forræderske angrep.

Eller gjør han egentlig det?

Anmeldelse: «Game of Thrones» S05 – Har noen av seriens beste scener

Frigitt fra Night’s Watch-eden?

Forfatter George R. R. Martin gjør ikke noe tilfeldig. Det gjør heller ikke serieskaperne David Benioff og D. B. Weiss. Derfor var det ikke tilfeldig at den røde heksa Melisandre kom tilbake til Castle Black like før Jon Snow ble drept.

Hun har som kjent evnen til å bringe de døde tilbake til livet. Dermed er det rimelig å anta at Jon Snow faktisk døde av de mange knivstikkene han måtte lide, men at Melisandre bringer ham tilbake.

Hvis dette blir tilfelle så betyr det at Jon Snow faktisk døde, og hva innebærer egentlig det for vår ærefulle venn? La oss ta en titt på eden han avla for the Night’s Watch:

«Night gathers, and now my watch begins. It shall not end until my death.
I shall take no wife, hold no lands, father no children. I shall wear no crowns and win no glory. I shall live and die at my post.
I am the sword in the darkness. I am the watcher on the walls.
I am the shield that guards the realms of men.
I pledge my life and honor to the Night’s Watch, for this night and all the nights to come.»

«It shall not end until my death», er altså ordlyden i Jons ed, men hvis han døde betyr det da at han er frigjort fra sine forpliktelser?

Rent semantisk så kan det se sånn ut. Dermed kan Jon kaste fra seg alle bånd som har holdt ham tilbake fra å ta sin plass som Ned Starks eldste gjenlevende sønn – The King of the North.

Melisandre kom betimelig tilbake i slutten av sesong fem av Game of Thrones. (Foto: HBO).

Stor spenning knyttet til sesongen

Alt dette er selvsagt bare spekulasjoner fra undertegnedes side, men herlighet, det er jo det som er gøy! Sesong seks av Game of Thrones kommer til å bli den mest spennende sesongen noensinne, nettopp fordi fansen nå ikke vet akkurat hva som skal skje og dermed kan spekulere og komme med teorier.

Til slutt kan man jo selvsagt spørre seg selv om Jon Snow virkelig er Eddard Starks sønn – men det er en annen teori, som jeg ikke skal gå inn på her. Du kan eventuelt google R+L=J, men det gjør du på helt eget ansvar!

Les også: Vi spurte George R. R. Martin om det «Game of Thrones»-fans verden over bekymrer seg for

Hva tror du? Døde Jon Snow eller ikke, og hvilke konsekvenser får det? Diskutér i kommentarfeltet!