Det er en jungel av spill til mobiltelefoner og nettbrett der ute. Alt fra superenkle «løp og hopp-spill», via avanserte hjernetrimmere og visuelt nydelige indiespill, til omfattende strategispill med fengende historier.

Noen er kjedelige og kyniske stappet med reklame og mikrotransaksjoner, andre er kule i noen minutter før du går lei – så har du de avhengighetsskapende perlene som gjør hverdagen til en fest.

Vi i Filmpolitiet spiller ganske mye, og vil derfor dele noen av våre favoritter fra den siste tiden med dere.

Vi har på ingen måte rukket å spille alt som finnes der ute, så listen blir selvfølgelig enda bedre hvis du hjelper oss. Enten du har tips til lettbent tidtrøyte på bussen, eller til altoppslukende spillkos som krever full innsats fra alle hjernecellene – del dine ferskeste spillfavoritter i kommentarfeltet!

Les også: Best på brett: Oktober 2015

Lumino City

Lumino City fikk vi anbefalt i kommentarfeltet til «Best på brett»-spalten sist måned, og spillet virket så interessant at vi rett og slett bare måtte teste det.

Spillet kan minne om Media Molecules Tearaway, men er en oppfølger til Lume fra 2011 (som altså kom først) og fortsetter leken med papirkunst på en fortreffende måte.

Lumino City er et pek-og-klikk-eventyrspill med problemløsing i fokus. Du spiller Lumi, som leter etter den bortkomne bestefaren sin. For å finne veien må du løse en rekke puslespill, som er både vanskelige og underholdende.

Spillet er håndlaget og det gir Lumino City et unikt uttrykk. At det er ekte papp og papir, modeller og små motorer gjør det ekstra morsomt. Her er det virkelighetens fysikkmotor som bestemmer!

Du kan spille Lumino City både på mobil og nettbrett, men jeg anbefaler helt klart at du bruker dingsen med størst skjerm. Du vil ikke sløse bort denne fabelaktige spillverdenen på en liten skjerm.

– Marte

Pris: 49 kroner (verdt det!)
Plattform: iOS (Microsoft Windows, OS X)
Testet på: iPad Air

Progress to 100

Er du av typen som er lei av å bare trykke på telefonen eller nettbrettet ditt når du spiller, og tenker at spill også burde la deg snurre rundt på mobilen, riste den og holde nesen din på skjermen?

Da er Progress to 100 spillet for deg.

Dette er et supermorsomt gruble- og gåtespill hvor du får korte beskjeder på skjermen. De beskjedene må du tolke, forstå og utføre fysisk.

Noen beskjeder er enkle. Når det står «champagne», er det bare å riste mobilen til den fiktive korken spretter. Andre beskjeder er så vanskelige at du kan bli sittende og gruble i timevis. Siden du ikke kommer videre før du har løst hver enkelt gåte, er dette et spill som både frustrerer enormt og gir herlig god avkastning. Lekent og herlig kreativt!

Spillet er også et knakende godt skandinavisk samarbeid. Det er svenske Ludosity som er utgiver, men både danske Copenhagen Game Collective og Martin Kvale fra norske Krillbite har vært med å utvikle denne spillperlen.

Advarsel: Vær forsiktig med å spille dette på buss og i klasserom – du må tidvis gå ganske kroppslig til verks.

– Sigurd

Pris: 29 kroner
Plattform: iOS
Testet på: iPhone 6

Ghosts of Memories

Jeg elsker når mobilspill ikke bare ser bra ut, men virkelig er utfordrende også. Problemløsespillet Ghosts of Memories er nettopp det.

I spillet skal du navigere deg gjennom en labyrint av optiske illusjoner og puslespill, der deler av spillverdenen er brikkene som må på plass for at du skal komme deg videre. Brettene er fargerike og flotte, med hjernetvistende utfordringer som til tider er skikkelig vanskelige å løse.

Figuren du spiller bærer et septer han bruker til å aktivisere og flytte på elementer i spillbrettet. Hvert brett består også av to parallelle lag, to verdener du må reise mellom for å komme deg i mål. Ofte må du aktivisere elementer i den ene verdenen før du kan komme deg videre i den andre.

Noen ganger var det så vanskelig å finne ut av hvilke elementer som skulle aktiveres først, at jeg endte opp med å startet brettet på nytt flere ganger før jeg til slutt klarte det.

Det er ingen tvil om at utvikler Paplus International er inspirert av Ustwos fabelaktige Monument Valley, men Ghosts of Memories har faktisk vanskeligere puslespill å løse.

Septeret du bærer er dessverre et snakkende septer, med tidenes mest irriterende fortellerstemme. Heldigvis går det an å skru av lyden!

– Marte

Pris: 9 kroner (superbillig for et så bra spill!)
Plattform: iOS, Android
Testet på: iPhone 5

Neon Drive

Det er ingen ting å utsette på de beskrivende egenskapene til dette spillets navn. Dette er nemlig bilkjøring i et neonpreget 80-talls arkadelandskap med en Tetris-lignende hindermanøvrering.

Det er ingen revolusjon dette. Men med herlig synthmusikk og en estetisk vakker grafikk er det aldeles nydelig og behagelig å kjøre gatelangs i Neon Drive.

Og så er det vrient. Veldig vrient.

Det er bare tre brett, men hver gang du krasjer er det tilbake til start. Og siden farten og vanskelighetsgraden øker betraktelig utover i brettet/gaten, så blir det rikelig med bilkjøring.

Heldigvis endres ikke banene, så du får etter hvert øvd inn både mønster og rytme.

Hvis du er glad i Tetris, bilspill, neonfarger og filmen Drive, er dette en liten perle av et tidsfordrivspill på bussen eller på venterommet. Bare husk hodetelefoner, for du vil ha lyden på!

– Sigurd

Pris: Gratis
Plattform: iOS
Testet på: iPhone 6

Tengami

Tengami kom til iOS-brukere i februar fjor, men 5. november ble spillet endelig tilgjengelig på Android også. Dette er et nydelig spill som bruker estetikken fra japansk kunst til å skape en vakker spillverden.

b>Spillet er laget som en sprett-opp-bok der du må skyve og dra i flapper for å åpne nye veier for samuraien du spiller. Siden de skal være laget i papir er alle elementene i spillet flate, men når brettet folder seg ut får du flere dimensjoner du kan eksperimentere med.

Du må for eksempel folde ned broer og trekke frem hemmelige ganger for å komme deg videre i spillet. Hvordan du gjør ting blir lite forklart, så noen ganger kan det være litt tungvint å finne ut av hvor spillet egentlig vil hen, men det er likevel en fin spillopplevelse.

Prisen for spillet er litt stiv i forhold til hva du får. Hvis du kjøper det er det mer for den estetiske opplevelsen, enn for ren og skjær underholdning. For Tengami er virkelig en vakker spillopplevelse – flott japanskinspirert musikk og nydelig papirkunst gjør spillet spesielt.

– Marte

Pris: 49 kroner
Plattform: iOS, Android (Wii U, OS X, Microsoft Windows)
Testet på: iPad Air

Har du tips til andre kule ferske spill til mobil og nettbrett? Del dine favoritter i kommentarfeltet nedenfor.

Når man lager dramakomedie om psykisk helse er resultatet ofte morsomt, men sårt. Den nye norske serien Maniac forsøker seg på denne oppskriften og får det delvis til, men ender også ofte opp som pute-TV.

Serien får ikke helt til balansen mellom komikk og drama, men glimter øyeblikksvis til med sjarme og varme.

Helten i sitt eget hode

Maniac handler om Espen, en fyr i trettiårene som bor på lukka avdeling på psykiatrisk sykehus.

Inne i hodet sitt er Espen helten i alt han holder på med. Enten han slåss mot nazister som en av gutta på skauen, er superhelt/rik damebedårer, den kuleste gutten på high school, eller zombiebekjempende actionhelt med machete – han og bestevennen Håkon er alltid heltene. Håkon er det dessverre ingen andre som kan se, for Håkon eksisterer bare i Espen sitt hode.

Serien veksler mellom å foregå på psykiatrisk avdeling og inne i Espens fantasi. Kontrasten er stor mellom hvordan den unge mannen fremstår utad og inne i sitt eget hode. For Espen snakker nesten ikke med noen – til det er han for opptatt med sin egen virkelighetsflukt.

Når den nye psykologen Mina (Ingeborg Raustøl) dukker opp, begynner imidlertid Espen å komme ut av skallet sitt. Det er ikke Håkon begeistra for.

Lun sjarm

Serieskaperne Espen P.A. Lervaag og Håkon Bast Mossige spiller selv seriens hovedroller, og begge spiller fint.

Spesielt er Lervaag god i rollen som Espen. Han har en lun sjarm som passer godt til den usikre og inneslutta mannen vi møter på lukket avdeling.

Ingeborg Raustøl fungerer fint som psykologen Mina, og selveste Arif gjør også en god figur som en av pleierne på avdelingen.

Klein virkelighetsflukt

Ingeborg Raustøl spiller psykologen Mina. Her som nazist i Espens krigsfantasi. (Foto: TV 2 ).

Hjertet til Maniac er på den rette plassen, men serien klarer ikke balansegangen mellom det såre og vonde, og det komiske.

Jeg liker best når vi ser hvilke konsekvenser Espens tankespinn får i den virkelige verden. Når han kaster en granat mot tyskerne kaster han et glass i den virkelige verden. Når han bekjemper zombier med machete, denger han løs med pute på sine medpasienter.

Fantasiene til Espen er sterkt inspirert av populærkultur og de blir derfor svært parodiske, og går tidvis over i det kleine.

Det komiske ligger i kontrasten mellom virkelighet og fantasi, men serien bruker mer tid inne i hodet til Espen enn på å vise hvilke konsekvenser fantasiene får i virkeligheten.

Seriens sårhet ligger i å utforske hvorfor Espen har rømt fra virkeligheten og i hvordan Mina forsøker å hale ham ut av sitt eget hode. Basert på episodene jeg har fått, ser det ut til at denne utviklingen går litt for sakte.

Nå har jeg riktignok kun fått se episodene 1, 2, 5 og 8, så det er mulig at serien utvikler seg på en mer dynamisk måte enn jeg har fått inntrykk av.

Serien legges ut på TV2 Sumo i sin helhet 1. desember, mens TV-seere må vente til våren for å se Maniac.

Jeg digga Muppetene da jeg var liten. Ikke fordi jeg forsto alle vitsene, men fordi de så morsomme ut og gjorde rare ting.

Nå er jeg eldre og skjønner heldigvis vitsene. Og fordi The Muppets er full av metahumor og popkulturelle referanser er de ganske morsomme også.

Handlingen i serien er derimot dørgende kjedelig, men heldigvis ble det flere fnis enn gjesp på undertegnede i løpet av de tre første episodene av den første sesongen.

Anmeldelse av FILMEN: «The Muppets» – Klisjébasert musikal laga med oppriktig kjærleik

Mockumentary-parodi

Jeg har sansen for mockumentary-formatet, men det har blitt mye brukt de siste åra i serier som for eksempel Modern Family, Parks and Recreation og The Office.

Likevel er jeg ikke lei, og det blir et herlig lag av meta når The Muppets nå parodierer mockumentary-sjangeren i sin nye serie, som følger produksjonen av det fiktive talkshowet Up Late With Miss Piggy.

Piggy er den store stjerna, mens Kermit er produsent, noe som ikke alltid er lett siden de to har slått opp. Vi blir med i kulissene der dramaet utspiller seg, kjente gjester dukker opp og muppetene gjør det de kan for å tekke Piggys divanykker.

Jeg bryr meg ikke nevneverdig om handlingen i serien og blir ikke engasjert når Kermit må finne på en nødløsning fordi Piggy nok en gang setter seg på bakbeina før sendestart. Likevel liker jeg The Muppets.

Den nye dama til Kermit er tynnere og yngre enn Piggy… (Foto: Disney Media Distribution / ABC Studios).

Vittige øyeblikk

Den lune humoren og de vittige kommentarene redder showet fra kjedsomhet. Jeg ler av småting som at Kermit hyler at «det er huden min, det er huden min» når en assistent bruker en klesrulle på kroppen hans, og fniser fornøyd fordi Pepe the King Prawn rett som det er kler seg opp i «Lesbian Dwayne Johnson»-stil (google det).

Og siden serien handler om showbiz, dukker det også opp artige kommentarer, som for eksempel at Keanu Reeves ikke kan date Piggy fordi han har lagt på seg så mye til rollen som «han hawaiiske ukulelespilleren».

Hadde jeg hatt skjegg, så hadde jeg ledd i det. Det har jeg ikke, men jeg flirer likevel.

Kemit klarer ikke helt å være stjerne i eget show i The Muppets. (Foto: Disney Media Distribution / ABC Studios).

Det er Pepe the Big Prawn, Rizzo the Rat, Uncle Deadly og faktisk Miss Piggy som så langt har vært de artigste i serien. Kermit er garantert den kjedeligste. Nå provoserer jeg sikkert på meg en haug med froskeelskere, men Kermit er rett og slett for streit altså.

Serieskaperne Bill Prady og Bob Kushell har riktignok prøvd å gjøre ham mer rampete ved å introdusere den nye dama hans, en rødhåra, superheit gris ved navn Denise. Og joda, jeg lo litt da han kom med et “sorry ass, jeg har en ting for griser”, men han klarer likevel ikke være stjerna i sitt eget show.

Trivelig innslag i TV-hverdagen

The Muppets er best når metahumoren får utfolde seg fritt, og det gjør den ofte nok til at det ikke gjør så fryktelig mye at historien er treg. Serien har en lunhet og varme over seg som gjør at den blir et trivelig innslag i TV-hverdagen.

Også er det jo alltid morsomt med stjerner som spiller seg selv da, spesielt når de blir intervjuet av Miss Piggy, som egentlig bare vil snakke om seg selv.

Da den japanske spillutvikleren Monolith Soft kom med rollespillet Xenoblade Chronicles i 2011, fikk det terningkast seks fra undertegnede.

Det er tydelig at ambisjonene for oppfølgeren Xenoblade Chronicles X har vært skyhøye. Spillet er gigantisk, med en enorm spillverden, en episk historie og et komplekst kampsystem.

Med en gjennomsnittlig spilletid på over 150 timer bare på hovedhistorien, har jeg med et knappe par dager spilling, bare så vidt skrapt i overflaten av Xenoblade Chronicles X – førsteinntrykket er bra.

Anmeldelse: Xenoblade Chronicles – Det beste jeg har spilt på lenge!

På jakt etter en ny jord

Spillet er ingen direkte oppfølger til Xenoblade Chronicles, så ingen kjennskap til forgjengeren er nødvendig. Spillet foregår i samme univers, men der det første spillet foregikk i fortiden, reiser vi til fremtiden i Xenoblade Chronicles X.

Jorda har blitt pulverisert i en krig mellom to utenomjordiske styrker, det som er igjen av menneskeheten har reist ut i universet for å finne en ny planet de kan bosette seg på.

Når kolonien krasjlander på en ukjent planet blir valget om et nytt hjemsted tatt for dem. Planeten Mira er frodig, men full av farer. Snart viser det seg at onde romvesener, som vil menneskene til livs, også har ankommet planeten.

Nå blir det en hard kamp for å overleve, og du må hjelpe til med å sikre menneskenes plass på Mira. Dette gjør du ved å bekjempe farlige dyr og monstre som truer, kartlegge landskapet og sist, men ikke minst, finne kapsler med mennesker i dvale, som ble spredt rundt omkring på planeten under krasjlandingen.

Du kan selv bestemme kjønn utseende og stemme på rollefiguren din. Dessverre har ikke hvilken stemme du velger så mye å si, siden figuren din er en taus som en østers, med en tilsvarende personlighet også.

Det er de andre rollefigurene i eventyret som er interessante, ikke din egen.

Vakkert spillunivers

Utvikler Monolith Soft har virkelig klart å utnytte Wii U-en til det ytterste. Spillet er et av de flotteste jeg har sett til konsollen, og Miras gigantiske univers er rikt detaljert.

Jeg ble grepet av eventyrlyst med en gang jeg satte mine spillføtter på planeten. Spillet er en drøm for deg som liker å utforske og oppdage, men størrelsen på spillverdenen kan nok være litt avskrekkende på noen. Det vil ta ekstremt lang tid å utforske alle krikene og krokene på Mira.

Komplekst kampsystem

I ekte japansk rollespillstil så bruker Xenoblade Chronicles X lang tid på å komme i gang. De første timene av spillet setter deg inn i handlingen og universet, og det er først etter flere timer, når figuren din når nivå ti, at spillet virkelig starter.

Det du derimot ikke får, er en innføring i spillets komplekse kamp- og ferdighetssystem. Jeg brukte sikkert et par timer bare på å lese spillmanualen, og klikke meg rundt i menyen for å gjøre meg kjent med de ulike ferdighetene og angrepene du kan bruke i kamp.

Kampsystemet er tilnærmet likt det i Xenoblade Chronicles, der det er viktig å forstå hvordan forskjellige type angrep fungerer sammen for å lykkes.

Du har tre andre figurer på laget ditt, og du må ha oversikt over hva de gjør og hvilke statuseffekter deres angrep utløser, for å selv bruke de korresponderende angrepene slik at laget får maksimal uttelling på skaden dere gjør.

Hvilke ferdigheter og angrep du har til rådighet er avhengig av hvilken klasse du velger når du når nivå ti. Det tar tid å sette seg inn i alt, men belønningen er stor når du får det til.

Det er en fryd å se på de høye tallene som deles ut når angrepene fungerer sammen på best mulig måte.

Det er en enorm spillverden å utforske i Xenoblade Chronicles X. (Foto: Nintendo / MONOLITHSOFT).

Knotete kontrollsystem

Med et såppass komplekst kampsystem må kontrollsystemet være godt, men jeg er ikke helt komfortabel med måten Wii U Gamepaden brukes.

Angrepene og statuseffektene du har til rådighet ligger som en rad nederst på TV-skjermen og du må bruke piltastene for å bytte mellom dem. Det er litt knotete og det er ingen tvil om at et tastatur hadde vært det beste her.

I motsetning til alle andre konsollspill i verden har Monolith Soft valgt å bruke A-knappen istedenfor triggerknappen til skyteangrep, noe som var vanskelig å omstille seg til.

Heldigvis er ikke spillkontrollene ødeleggende for spillopplevelsen, men med et par justeringer så kunne det blitt bedre.

Viktig med sideoppdrag

Siden dette er et rollespill har du selvfølgelig hundrevis av sideoppdrag du kan utføre i tillegg til hovedhistorien.

Det er viktig at du bruker tid på disse for å hjelpe menneskene på Mira. Oppdragene som bringer historien videre krever nemlig at visse mål er nådd før du kan gå videre.

Du kan med andre ord ikke bare pløye gjennom hovedhistorien uten å bidra til å redde planeten. På denne måten tvinger spillet deg til å utforske og gjøre sideoppdrag, noe jeg synes er helt greit. Når utviklerne først har laget en så omfattende spillverden skjønner jeg at de vil du skal bruke den også.

Forgjengeren var ren fantasy, men Xenoblade Chronicles X beveger seg i Sci-fi-land, med gigantiske Skell-drakter og det hele. (Foto: Nintendo / MONOLITHSOFT).

Kun en smakebit!

Den japanske rollespilltradisjonen tro, Xenoblade Chronicles X er full av merkelige rollefigurer og tull og tøys som livner opp spillopplevelsen. Det gir fortellingen en lun atmosfære selv om det er menneskehetens overlevelse som står på spill.

Etter omlag tjue timer spilling har kun utforsket noen få prosent av det Xenoblade Chronicles X har å by på. Spillet har også flerspilleroppdrag jeg ikke har testet ut enda.

Derfor har jeg lyst til å komme tilbake med en ny anmeldelse over nyttår, når jeg har hatt tid til å boltre meg lenger i dette enorme universet.

Komplekst og innvikla, men underholdende og givende er mitt førsteinntrykk av Xenoblade Chronicles X så langt. Jeg gleder meg til å utforske mer!

Dagen som millioner av mennesker verden rundt har ventet på er kommet. Star Wars: The Force Awakens har nådd kinosalene og etter anmeldelsene å dømme, ser det ut til at folk er fornøyde.

Filmen plukker opp tråden 30 år etter hendelsene i Jediridderen vender tilbake. Vi møter flere gamle helter i skikkelsene til Harrison Ford, Carrie Fisher og Mark Hamill, men det er de nye fjesene som er de store heltene i The Force Awakens.

John Boyega og Daisy Ridley, som begge er 23 år, har fått den enorme oppgaven det er å skulle fylle skoene til de gamle stjernene. Det er klart det hviler et enormt press på skuldrene deres med tanke på det nære og sterke forholdet mange har til Star Wars. Det er et press de begge kjenner på.

– Det kan hende jeg er dårlig, folkens. Det er sannheten, sier Daisy Ridley når Filmpolitiet møter henne i London sammen med en liten gjeng journalister.

– Forhåpentligvis liker folk både meg og Rey. Hvis de ikke gjør det kommer jeg til å gråte meg gjennom jula, fleiper den relativt ferske skuespilleren.

Var ikke klar over det enorme engasjementet

Ridley forteller at hun ikke vil sammenligne rollefiguren sin med prinsesse Leia og Padmé Amidala, fordi de to har levd privilegerte liv allerede før filmene startet.

– Men for Rey starter livet nå. The Force Awakens er virkelig begynnelsen på hennes historie, forklarer hun.

Skuespilleren forstår at folk er nysgjerrig på hvem hun er og på hvorfor akkurat hun ble valgt ut til å spille Rey, men hun var ikke helt klar over akkurat hvor engasjerte fansen er.

– Jeg hadde sett filmene, men jeg ville ikke kategorisert meg som en stor fan, og jeg var ikke klar over hvor høyt folk elsker disse filmene. Men å være med i Star Wars er å være en del av noe større, der helheten er større enn enkeltdelene. Og folka rundt meg er så talentfulle, snille og støttende, så jeg føler at jeg har klart å gjøre mitt aller beste, forteller hun.

Anmeldelse: «Star Wars: The Force Awakens» – Daisy Ridley er en helt fantastisk helt

Daisy Ridley håper folk liker henne i rollen som Rey i Star Wars: The Force Awakens. (Foto: The Walt Disney Company).

Boyega er stor fan

En som i motsetning til Ridley var fullstendig klar over hva han bega seg ut på, var Ridleys motspiller John Boyega. Han har vært fan av Star Wars siden han var liten gutt, faktisk før han var gammel nok til å se filmene.

– Jeg var ikke bare fan, jeg var verdens største fan! Jeg ble eksponert for leketøyene før jeg faktisk så filmene, og når jeg sier det så rynker Star Wars-fansen vanligvis på nesa, men jeg ble født i 92, så ikke døm meg, sier Boyega til Filmpolitiet når vi spør om hans forhold til filmserien.

Han forklarer at han så de nye filmene før han så de gamle, altså i rekkefølgen handlingen utspiller seg.

– Da jeg så de originale filmene hadde jeg et lite øyeblikk der jeg måtte spørre: pappa, hva er det som skjer med de fysiske effektene? Hvorfor ser det ut som om de faktisk er der? Det var en interessant opplevelse.

Til og med fan av julespesialen…

Boyega lener seg frem og gestikulerer med armene når han forteller om sitt forhold til alt fra Star Wars-spill, Star Wars-tegneserier og Star Wars-bøker. Det er tydelig at fanhjertet virkelig banker for dette universet – kanskje faktisk litt for hardt.

– Også Chewbaccas Christmas Special (Star Wars Holiday Special, journ.anm.), husker dere den? Den julespesialen var fantastisk!

– Likte du virkelig den..?

– Ja, gjorde ikke du? Jeg var jo unge da jeg så det, og det var supert å få møte moren til Chewbacca, hele familien hadde middag, jeg synes det var bra.

(Moren til Chewie er for øvrig ikke med i Star Wars Christmas Special, her refererer nok Boyega til kona, Malla).

Boyegas forhold til julespesialen vitner om at han svak for alt som har med Star Wars å gjøre. TV-showet ble slaktet av både publikum og kritikere da det kom i 1978. Spesialen har aldri blitt offisielt utgitt etter at den ble sendt på TV, men har spredt seg via obskure VHS-opptak, som senere har blitt digitalisert.

John Boyega kan bekrefta at ja, det var veldig varmt i Abu Dhabi. (Foto: The Walt Disney Company).

Mener Finn er like kul som Han Solo

Den unge skuespilleren har samlet på Star Wars-actionfigurer siden han var barn. Nå har han dem alle i et glassmonter, med actionfiguren av seg selv på øverste hylle.

Da Boyega møtte Harrison Ford var han opptatt av å ikke bli starstruck, sånn at han skulle tørre å spørre om Ford kunne signere Han Solo-figuren hans. Det er altså ingen tvil om at det har vært stort for Boyega å spille med de gamle stjernene i den nye filmen.

– Det var gøy å møte Harrison og de andre (Hamill og Fisher, journ.anm.). Det var veldig stas for oss at de var så opprømte over å være tilbake. Hvis de er gira, hva kan gå galt, sant? Det føltes virkelig som om vi var på samme lag, at vi fortsetter denne historien sammen, forteller han.

Han Solo har en stor stjerne i boka hos Boyega, men når Filmpolitiet spør om rollefiguren Finn kan måle seg med den gamle helten, kommer svaret kontant:

– Jeg synes Finn er helsikes kul, det er det jeg synes! Finn sitter komfortabel der oppe med de gamle heltene. Larry (Lawrence Kasdan, journ.anm.) har skrevet en figur som definitivt er engasjerende og som man kan relatere seg til.

Rey (Daisy Ridley) og Finn (John Boyega) under angrep i Star Wars: The Force Awakens (Foto: The Walt Disney Company).

Et perfekt sted å begynne

Den første scenen John Boyega og Daisy Ridley filmet var på location i Abu Dhabi. Ørkenlandskapet er settingen for Reys hjemplanet Jakku, og som vi har sett i traileren må Rey og Finn løpe fra eksplosjoner i den tunge ørkensanda.

– De eksplosjonene var ekte, forteller Daisy Ridley, som beskriver innspillingen av de første scenene som en ilddåp, bokstavelig talt.

– Det var femti grader, og vi løp fra eksplosjoner etter en lastebil med kamera på, forteller Ridley. Men selv om innspillingen i Abu Dhabi var fysisk utfordrende og utmattende, er dette hennes favorittlocation fra innspillingen.

– Det var så fint å filme de første scenene på location fordi alle er samlet. Man blir kjent på en annen måte når du ikke bare kan gå hjem på slutten av dagen.

Ridley synes også Abu Dhabi var et fint sted å starte fordi det skal være Reys hjemplanet Jakku.

– Vi starter med akkurat det alle ville ha fra denne Star Wars-filmen, ekte, håndgripelig jord og skitt og støv. Å starte med dette føltes som et perfekt sted å begynne.

Millenium Falcon flyr inn i stort romskipsvrak på Jakku. Der er det mye sand! (Foto: © Lucasfilm Ltd. & TM. All rights reserved.).

Daglig «geek out» på sett

De storslagne settene er noe både Ridley og Boyega var begeistret for. Boyega forteller at han fikk daglige nerdespasmer av begeistring, der han klikka fordi det gikk opp for ham hva han faktisk var med på.

– Å ta på seg kostymet om morgenen, det er første «geek out». Så blir du kalt inn til sett, og du er kanskje på et helt nytt sett – andre «geek out». Så forteller J.J. deg en hemmelighet om historien, det er tredje «geek out», og den fjerde gangen er når J.J. forteller deg noe annet han er opprømt over.

– Hver gang J.J. blir gira, blir alle gira. Så du klikker kanskje ti ganger om dagen i gjennomsnitt. Det er som å komme til Disney Land hver eneste dag, avslutter han.

Har du sett «The Force Awakens» enda? Klikk deg inn på anmeldelsen og si din mening om Ridley og Boyega i kommentarfeltet!

Captain Phasma er kvinne, men først og fremst skurk

Star Wars: The Force Awakens

Star Wars: Battlefront

«Star Wars» har blitt myte

Gwendoline Christie på verdenspremieren til Star Wars: The Force Awakens i Los Angeles. (Foto: REUTERS/Kevork Djansezian, NTB Scanpix).

Det var ikke alltid gitt av en av skurkene i Star Wars: The Force Awakens skulle være en kvinne. Men da avgjørelsen om hvem som skulle spille Captain Phasma ble tatt, falt valget på Gwendoline Christie.

Christie, som for de fleste nok er kjent som Brienne of Tarth i Game of Thrones, mener regissør J.J. Abrams og manusforfatter Lawrence Kasdan har brakt Star Wars inn i den moderne tidsalder ved å gjøre Phasma til kvinne.

– J.J. ville beholde autentisiteten til de tre første filmene, men samtidig gjøre franchisen mer moderne. En av måtene de har gjort det på er å ha med en progressiv kvinnelig rollefigur som Captain Phasma, sier skuespilleren.

Anmeldelse: «Star Wars: The Force Awakens» – Dette er Star Wars-filmen jeg har drømt om!

Handler ikke om utseende

Gwendoline Christie har et nærvær som umiddelbart fyller det lille rommet undertegnede og en gjeng med andre journalister sitter i. Fjeset hennes gløder av engasjement når hun snakker om Captain Phasma. Hun ler høyt og ofte.

– Jeg er veldig begeistret for rollefiguren, ikke bare fordi hun er den første kvinnelige skurken i Star Wars-filmene, men fordi vi ikke dømmer henne ut ifra hvordan en rekke tilfeldige elementer, som dikterer hvordan vi ser ut, er satt sammen, sier Christie.

Hun mener at siden vi ikke dømmer Phasma på utseende, men på grunn av hvilke valg figuren tar, så unngår hun samtidig å bli en stereotypisk kvinnerolle.

– Det handler ikke om at hun er kvinne, det handler om at hun er en skurk. Vi former et forhold til denne kvinnen basert på handlingene hennes istedenfor hennes kroppslige utseende.

Gwendoline Christie er rå som Brienne i Game of Thrones. (Foto: HBO Nordic).

Som vi har sett i Game of Thrones har Christie erfaring med å spille en rollefigur i rustning. Den heldekkende hjelmen var imidlertid en ny utfordring som gjorde
rollefiguren ekstra spennende å spille.

– Når du har på deg rustning forandrer det måten du står på, hvordan du beveger kroppen. Jeg synes det er veldig interessant å spille disse rollene der det handler like mye om kroppen, som om særegenheten til ens stemme og det du sier. Du innser at det ikke bare handler om subtile ansiktsuttrykk hele tiden, forklarer hun.

Les også: De nye «Star Wars»-stjernene om det enorme presset: – Visste ikke at engasjementet var så stort!

Har stor kjærlighet for filmene

Etter tjue minutter i et rom med Gwendoline Christie er det åpenbart at hun ikke bare elsker Captain Phasma, men at hun har en stor kjærlighet for hele Star Wars-universet. Hun forteller at det var hinsides spennende da hun som liten så filmene på TV i julen.

– Filmene ble presentert for meg som noe magisk, spesielt og eksepsjonelt, og som alle andre forelsket jeg meg i dem da jeg så dem. Jeg synes det virker som de fleste har en barnlig og ren kjærlighet for filmene. Det er noe unikt og spesielt ved dem, og det var utrolig spennende å få være en del av noe som har betydd så mye for meg, og som har betydd så mye for andre.

– Kommer til å gråte hvis folk ikke liker meg

Star Wars: The Force Awakens

Star Wars: Battlefront

«Star Wars» har blitt myte

For et serieår det har vært. Giganter som Mad Men og Game of Thrones har levert noen av sine beste enkeltepisoder. Den vanskelige andresesongen har blitt en gullsesong for flere av fjorårets gledeligste overraskelser. Og så har det heldigvis kommet en helt nydelig bukett av splitter nye, smarte og relevante serier – og flere av de havner høyt opp på vår liste!

Noen skuffelser har det selvfølgelig også vært, hverken True Detective og House of Cards havner på julekortlisten vår i år. Men det var nok The Bastard Executioner som landet lengst unna forventningene våre i 2015.

Dessverre ble også premieredatoene på noen av våre absolutte favorittserier utsatt. Det gjør at vi venter med å se nye sesonger av både Luther, Rectify og The Americans. Serier vi gleder oss veldig til å se.

Heldigvis fikk norske TV-tittere endelig se første sesong Rectify i år. Så da nøler vi ikke et sekund med å kåre Rectify til årets beste serie fra 2013!

ANMELDELSE: Rectify S01 – Et hypnotisk krimdrama som ikke haster mot svaret

Når det gjelder topplisten vår i år, har det vært mange runder med intens grubling, fortvilelse over at favoritter har måttet vike og lykke over alle de nydelige seriene som til slutt fikk plass på lista. Redaksjonen ble til slutt enige om en topp 10 som inneholder det vi mener er kremen av kremen fra 2015.

Blant boblene som bare nesten nådde opp har vi knallserier som Daredevil, UnREAL, Deutschland 83, Penny Dreadful, Show Me a Hero, Empire og Dag.

Vi i Filmpolitiet vil gjerne høre din mening – sett opp din egen toppliste i kommentarfeltet nederst!

Justified S06

Raylan Givens tok hatten og forlot oss etter en aldeles lekker finalesesong av Justified. (Foto: TV2, FX)

Justified har vært en av de siste års beste, mest velartikulerte og stemningsfulle spenningskrimserier, og radarparet Rayland Givens og Boyd Crowder får en fantastisk fin svanesang i seriens finalesesong.

Her er urbaniseringsproblematikk, familierøtter, vinningskriminalitet og skjebne flettet sammen i en serie som er rik i mytologi, stilsikker til fingertuppene og som med eleganse plasserer samtidens Kentucky inn i den klassiske western-sjangerens forståelsesrammer.

Serien imponerte igjen med et rollegalleri som er herlig «typete» og fulle av smarte og fengende figurer.

De ulike handlingstrådene og figurene danser rundt hverandre som fulle folk på låvefest, der du aldri helt vet hvem som blir neste dansepartner. Men dette er et lukket selskap hvor temperaturen er høy og alle helst vil føre, så at det blir sosialt, intenst og fullt av ømme tær er det ingen tvil om.

– Sigurd

LES OGSÅ: Ti grunner til at vi digger Justified

Game of Thrones S05

Arya utenfor the House of Black and White. (Foto: HBO Nordic).

Er «Hardhome» den beste Game of Thrones episoden så langt? Å endelig få se Jon Snow prøve seg mot «the white walkers» var deilig intenst, for å si det forsiktig.

Vi følte det var noen transportetapper i midten av sesong 5, men spesielt de siste tre episodene var høydepunkt på høydepunkt. Intenst og dramatisk med noen helt fantastisk sterke skuespillerprestasjoner.

Sesongfinalen var en av episodene som slo hardt, og som antageligvis var veldig sjokkerende for dem som ikke visste hva som skulle komme.

Et høydepunkt i finalen var når Arya omsider fikk stryke ut et navn på hatlista si. Scenen var akkurat passe sjokkerende, og oppe i all grusomheten var det samtidig tilfredsstillende å se henne utøve sin straff over mannen som drepte hennes elskede læremester Syrio Forel.

Likevel var det Cerseis «walk of shame» som gjorde størst inntrykk på meg i sesongfinalen. Jeg hadde ventet lenge på at den manipulerende dronninga skulle få sin velfortjente straff, men da hun endelig fikk den satt jeg igjen med en vond smak i munnen.

– Marte

ANMELDELSE: Game of Thrones S05 – ventetiden til neste år blir nesten uutholdelig

The Jinx: The Life and Deaths of Robert Durst

Robert Durst blunker ofte og ganske kraftig under intervjuene med filmskaper Andrew Jarecki (Foto: HBO Nordic)

Skitne pappesker fulle av bevis, sigarettrøykene etterforskere, tre drap og en gammel mektig mann med gamle hemmeligheter. The Jinx er en «hvem gjorde det»-historie fra virkeligheten, som kombinerer dokumentarens hardtslående troverdighet med det beste fra krimserienes stil og dramaturgi.

Det store spørsmålet er om milliardæren Robert Durst er en morder eller ikke. Serien skifter sømløst fra det oppsatte stol-til-stol intervjuet med Durst, til stilsikre krimsnutter som gjenskaper mulige versjoner av hendelsesforløpet. I tillegg presenteres vi for faktiske bevis fra etterforskningen, intervju og arkivklipp fra rettssalen og nyhetsdekningen. Alt er skrudd lekkert sammen, og gir et fyldig og komplekst bilde av saken.

Podkasten Serial har gjort stor suksess med sin dramatiske historie fra virkeligheten om Adnan Syed som kanskje er dømt for et drap han ikke har gjort, og det er mange som vil finne en lignende spenning i å følge The Jinx. Den er knallgod underveis, og har en avslutning som virkelig fester seg.

-Sigurd

ANMELDELSE: The Jinx – Drivende spennende krim fra virkeligheten

Jessica Jones

Krysten Ritter som Marvels Jessica Jones. (Foto: Myles Aronowitz / Netflix).

Det har vært et supert år for superhelter på TV, og da årets toppliste skulle settes opp var det vanskelig å bestemme hvilken serie som skulle med. Etter hard debatt i redaksjonen kom vi frem til at Jessica Jones er bedre enn Daredevil, og at den hardtslående privatdetektiven derfor fortjener en plass på topplista.

Vi synes ikke superskurken i serien er like god som Daredevils Wilson Fisk, men Jessica Jones selv gjør opp for det. Det er så herlig forfriskende med en TV-serie der hovedrollen er en skikkelig tøff dame som ikke trenger å bli reddet av en mann!

Krysten Ritter er strålende i rollen som den tøffeste dama i New York, og gir rollefiguren dybde. Jessica er beinhard, men hun er samtidig skjør. Hun er sarkastisk og kynisk, samtidig som du skimter noe sårbart like under overflaten.

– Marte

ANMELDELSE: Jessica Jones – En beinhard dame som ikke vil bli reddet

Mr. Robot

Rami Malek er strålende i Mr. Robot. (Foto: NBCUniversal Television Distribution).

Mr. Robot har vært en av de store seriesnakkisene i år, og er kun tilgjengelig i Norge via amerikansk iTunes. De som har anstrengt seg for å skaffe seg serien har kunnet nyte en velskrevet thriller. Mr. Robot vil få deg til å sitte på kanten av stolen fra start til slutt.

Den plagede og sosialt keitete, men superintelligente helten har vært godt representert i TV-serier de siste åra, og noen vil nok mene figuren har utspilt sin rolle. Elliot er imidlertid så godt skrevet av Sam Esmail, og blir så godt spilt av Rami Malek, at jeg blir fullstendig fascinert av rollefiguren.

Jeg har hørt man ikke skal etterligne andre om du ikke kan gjøre det bedre, og Mr. Robot er ikke bedre enn filmen den henter inspirasjon fra. Likevel er dette, som er Sam Esmails store gjennombrudd, en strålende serie som engasjerer fra start til slutt – en serie du ikke vil gå glipp av.

– Marte

ANMELDELSE: Mr. Robot – det er veien til målet som er interessant

Unge Lovende

Nenne (Gine Cornelia Pedersen), Elise (Siri Seljeseth) og Alex (Alexandra Gjerpen) i Unge lovende. (Foto: NRK, Monster)

Unge lovende må være serien med den mest troverdige dialogen som noensinne er skrevet for en ung vennegjeng på norsk TV.

Serieskaper og hovedrolleinnehaver Siri Seljeseth tar oss med inn i venninnegjengen i Oslo, og får oss virkelig til å føle at vi er en del av den.

Makan til velskrevet og underholdende serie om unge norske venner på jakt etter seg selv har vi ikke sett før. Vi ble hekta fra første scene, og de seks episodene ble ferdige så altfor, altfor fort.

Se hele serien her: Unge lovende

Master of None

Optimisten Dev (Aziz Ansari) og den noe mer sindige Denise (Lena Waithe) tilbyr mye velskrevet barvisdom i Master of None. (Foto: Netflix)

Jeg blir truffet av alt Aziz Ansari kaster mot meg i hans nye komiserie Master of None.

Serien er treffende og oppriktige i sine livsbetraktninger. Her blir tema som immigrasjon, feminisme, rasisme, alderdom og etableringsangst behandlet med innsikt og høy gjenkjennelighet. Serien er alltid på utkikk etter vitsen, men tar likevel publikum på fullt alvor.

Master of None er smart uten å spotte, og den er søt uten å bli broddløs. Den når ikke toppnivået før etter et par episoder, og et par av sidekarakterene halter litt innledningsvis, men ha tålmodighet.

Serien vokser seg bare bedre og bedre utover i sesongen. Dette er en vennegjeng du vil henge med. 10 episoder går forrykende fort og oppleves bare som en medrivende førstedate.

– Sigurd

ANMELDELSE: Master of None – Mesterlig av Aziz Ansari

The Leftovers S02

Liv Tyler i The Leftovers. (Foto: HBO Nordic).

Mystisk, forvirrende og en Twin Peaks-aktig særhet, er stikkord for The Leftovers, som er laga av manusforfatteren bak Lost, Damon Lindelof, sammen med forfatteren av boken serien er basert på, Tom Perotta.

I første sesong av The Leftovers fikk vi se en verden i sjokk da to prosent av jordens befolkning plutselig sporløst forsvant fra klodens overflate. I andre sesong fortsettes mysteriet på fengslende vis når nye rollefigurer introduseres.

Lindelof og Perotta holder fortsatt kortene tett til brystet, og jeg kjenner at jeg blir frustrert av at The Leftovers ikke gir meg svarene. Samtidig er det nettopp det som gjør serien så uutholdelig spennende – svaret på mysteriet får vi nok aldri.

– Marte

ANMELDELSE: The Leftovers S02 – fengslende mystikk

Transparent S02

Maura Pfefferman (Jeffrey Tambor) finner nytt sosialt fotfeste, men møter motstand i nær familie. (Foto: Viaplay, Amazon Content Services LLC. )

Transparent viderefører sine sterke sider i sesong 2 og serverer høydepunkt på høydepunkt.

Serien har blitt en mester i å bygge opp små og store emosjonelle sammenbrudd, av typen «meltdowns», for sine figurer. Disse er både herlig komplekse, intense og rike på følelser.

Og med imponerende estetiske komposisjoner, en enestående lekker bruk av popmusikk og et friskt og fengende rollegalleri, er dette en serie som tar familiedramaet til nye og vidunderlige steder.

ANMELDELSE: Transparent S02 – fester seg under huden

Fargo S02

Fargo var et stemningsfullt og meningsfullt mesterverk fra første til siste episode. (Foto: HBO Nordic, FX, MGM)

Fargo sesong to er så nydelig stemningsfull og full av smart svart humor at jeg har lyst til å rive opp skjermen og flytte inn.

Serien, som stammer fra en tematisk vri på Coen-brødrenes fantastiske film med samme navn, tar med seg det beste av stil og tone fra første sesong, flytter tilbake til 70-tallet, og blir bare bedre og bedre.

Fargespill, bildeutsnitt, musikk, figurer, dialog, garderobe og interiør. Alt stemmer og smelter harmonisk sammen til en vakker og drivende spennende dramakrim.

Mytologien er også mystisk og fengende. Vennlighet og tradisjonelle verdier settes opp mot tapt uskyld og en blodtørstig brutalitet. Serieskaper Noah Hawley tar den amerikanske Midtvestens høflige småbyliv på kornet, og sender det ut i kulda for å danse med djevelen.

Du må ikke ha sett den Emmy-vinnende førstesesongen for å se sesong to. Historien står støtt på egne bein. Men du anbefales selvfølgelig å se rubb og stubb. Har du ikke sett denne perlen er det bare å sette over kaffekjelen og glede seg! Dette er stor seriekunst.

– Sigurd

ANMELDELSE: Fargo S02 – Et lunt og blodig mesterverk

Hvilke serier mener du er årets beste? Savner du noen på lista? Si din mening i kommentarfeltet!

2015 har vært et år for store spillopplevelser. Vi har fått noen fantastiske spillhistorier, spennende spillopplevelser og vanskelige utfordringer. Spill som Splatoon har vist oss at fantasien og kreativiteten fortsatt eksisterer hos store spillselskap som Nintendo, mens gamle travere som Hideo Kojima har vist oss at han fortsatt er best.

Det har vært spennende å se gamle franchiser få nytt liv i 2015. Metal Gear Solid, Halo, Battlefront og Fallout – gjensynet har stort sett vært gledelig.

Noen skuffelser har det selvfølgelig vært. The Order: 1886 var vakkert, men tomt og kjedelig, Cities XXL var kun en dårlig kopi av forgjengeren og Star Wars: Battlefront hadde rett og slett for lite innhold.

Det er sjelden lett å sette opp en toppliste for året og 2015 var intet unntak. Det var mange boblere som ikke nådde helt til topps.

Hvilke spill savner du på lista? Sett opp din egen toppliste i kommentarfeltet!

Trine 3: The Artifacts of Power

Skjermdump: Trine 3 har varierte og vakre omgivelser. (Foto: Frozenbyte).

Trine 3: The Artifacts of Power gjør absolutt ikke skam på de to første spillene i serien. Dette eventyret er en særdeles underholdende spillopplevelse, selv om det også har et par irriterende svakheter.

Trine-serien er hjernetrim i en fargerik eventyrinnpakning. Og det kan være en real hjernetvister å finne ut hvordan man kommer seg gjennom brettene, ikke minst hvis du absolutt må ha med seg alle samleobjektene i spillet.

Siden spillet tvinger deg til å skifte mellom rollefigurene hele tiden, får du også en dynamisk og variert spillopplevelse som aldri blir kjedelig. Hjernetrimmen er ikke så utfordrende som i det forrige spillet i serien, men likevel vanskelig nok til at jeg får den deilige mestringsfølelsen når jeg klarer å komme forbi.

– Marte

Les hele anmeldelsen her!

Super Mario Maker

Super Mario Maker. (Foto: Nintendo).

I år er det 30 år siden det første Super Mario-spillet kom til Nintendos første hjemmekonsoll. Den enkle melodien signaliserte starten på en ny æra i spillverdenen. Det første brettet, i det første spillet, er av enkelte genierklært.

Som en hyllest til en av verdens viktigste spillserier og -figur er Super Mario Maker på en side et genitrekk. Du får nå muligheten til selv å bygge fremtidens Mario-brett, med de samme byggeklossene som brukes i Super Mario Bros., Super Mario Bros. 3, Super Mario World, and New Super Mario Bros. U til rådighet, og gode muligheter til å dele dem på nett.

Oppi miksen har spillskaperne kastet humor og tonnevis med referanser til Nintendos mange spill og figurer. Det er lett å forstå, mulig for hvem som helst – ja, store og små – å sette i gang og lage ett brett.

– Rune

Les hele anmeldelsen her!

Life is Strange

Life is Strange. (Foto: Square Enix).

Med Life is Strange ønsker Dontnod Entertainment å revolusjonere måten valg og konsekvener påvirker spillfortellingen på, ved å innføre muligheten til å skru tiden tilbake. Spillet, som er delt opp i fem episoder, er imidlertid ikke banebrytende, men tidsaspektet gir absolutt mer dybde til spillopplevelsen.

Du spiller Max, en fotografstudent som en dag får evnen til å spole livet tilbake. Hun blir vitne til et drap inne på jentedoen på skolen, men oppdager i panikken at hun kan reversere det som skjedde med sin egen tankekraft.

I min anmeldelse av første episode skrev jeg at den gode følelsen av mystikk er absolutt tilstedeværende i Life is Strange, men at episoden avsluttes når historien endelig har blitt interessant. Den får utfolde seg i de neste episodene og det er spennende å se hvilke konsekvenser valgene du har tatt gjennom spillet får.

– Marte

Les hele anmeldelsen her!

Bloodborne

«Bloodborne». (Foto: FromSoftware)

I løpet av min første time med Bloodborne vurderte jeg minst fire ganger å legge det fra meg – å gi opp. Det samme kommer du mest sannsynlig til å oppleve. Å gjøre fremskritt, å faktisk overvinne fiender og få noen nye spor i spillets mystiske anslag, er svært vanskelig.

Men, stol på meg, ikke gi opp. Prøv en gang til. Lær av dine feil. Prøv enda en gang. Og en gang til. Du kan klare det og du vil klare det. For Bloodborne er ikke et spill du vil gå forbi.

Kampsystemet en tålmodighetsøvelse i mestring og repetisjon – kun din dyktighet står i veien for ferden videre inn i Bloodborne sine mørkeste hjørner. Og ja, du vil søke deg inn i alle hjørnene spillet kan vise deg, for maken til marerittaktig spillverden som også fascinerer og skjuler sine skatter, har jeg ikke sett før.

– Rune

Les hele anmeldelsen her!

Cities Skylines

Grafikken er god på kraftige maskiner, men spillet fungerer også overraskende godt på bærbare datamaskiner. Det til tross for den enorme kompleksiteten som ligger bak. (Foto: Colossal Order)

Etter den katastrofale utgivelsen av SimCity i 2013 har byggespillsjangeren ligget nede med brukket rygg. Hundrevis av utviklere hos Maxis, med Electronic Arts i ryggen, klarte ikke å skape et moderne og fungerende spill.

Derimot har en liten gruppe finske utviklere klart det storkapitalen ikke klarte, med en liten nisjeorientert svensk utgiver i ryggen.

Spillstudioet Colossal Order overbeviser sterkt med Cities: Skylines, et byggespill som er både stort og utfordrende. Ved å lytte til spillerne, har Colossal Order funnet sin vei. Det betyr også omfattende muligheter til å tilpasse spillet med brukerskapte modifikasjoner og regler.

– Rune

Les hele anmeldelsen her!

Splatoon

Splatoon. (Foto: Nintendo).

Splatoon er et helsprøtt, fargesprakende, svært underholdende og ganske så avhengighetsskapende spill, som byr på tonnevis av moro. I spillet har paintgun og andre malingssprutende redskaper tatt over for tradisjonelle skytevåpen. Målet er ikke å drepe motstanderen, men å male spillbrettet i lagets farge, og det er mye artigere enn det kanskje høres ut som.

Figurene i Splatoon kalles «inklings», ikke bare fordi de bruker blekk for å male hver eneste mulige overflate, men fordi de kan gjøre seg om til blekkspruter.

Spillmekanikken er et kreativt grep fra Nintendo, som gjør Splatoon til et annerledes, men solid skytespill. Det er virkelig gøy å suse gjennom det knallfargede blekket, hoppe fram og drukne motstanderen i maling, før du søker dekning i blekket igjen.

– Marte

Les hele anmeldelsen her!

Xenoblade Chronicles X

Xenoblade Chronicles X. (Foto: Nintendo / MONOLITHSOFT).

Det japanske rollespillet Xenoblade Chronicles X er et gigantisk spill med en enorm spillverden å utforske. Utvikler Monolith Soft har virkelig klart å utnytte Wii U-en til det ytterste. Spillet er et av de flotteste jeg har sett til konsollen, og det gigantiske universet er rikt detaljert.

Jeg ble grepet av eventyrlyst med en gang jeg satte mine spillføtter på planeten Mira. Spillet er en drøm for deg som liker å utforske og oppdage, men størrelsen på spillverdenen kan nok være litt avskrekkende på noen. Det vil ta ekstremt lang tid å utforske alle krikene og krokene på Mira.

I ekte japansk rollespillstil så bruker Xenoblade Chronicles X lang tid på å komme i gang. De første timene av spillet setter deg inn i handlingen og universet, og det er først etter flere timer, når figuren din når nivå ti, at spillet virkelig starter.

– Marte

Les hele anmeldelsen her!

The Witcher 3: Wild Hunt

The Witcher 3: Wild Hunt. (Foto: Microsoft).

Med en eksepsjonell størrelse, en svært godt fortalt historie, og et underholdende og vanskelig kampsystem, er det lett å slå fast at The Witcher 3: Wild Hunt innfrir de skyhøye forventningene.

I de små øyeblikkene, hvor konsekvensene av dine tilsynelatende uskyldige handlinger blir smertelig åpenbare, treffer The Witcher 3: Wild Hunt klarest og hardest. Helt fra da hovedperson Geralt tok sine første skritt i det første spillet i 2007 har valg og konsekvenser vært den drivende faktoren i fortellingen. Det er det også denne gangen.

At det er et polsk spill er også viktig. The Witcher 3: Wild Hunt mangler den strømlinjeformede formen amerikanske rollespill har, mens spillet også er langt fra den høytideligheten japanske spill i samme sjanger ofte utviser. Popkulturelle referanser (blant annet en herlig hyllest til Pulp Fiction) dukker ofte opp, og viser at skaperne bak spillet tør å vitse med både sjangerkonvensjoner og sin egen fortelling.

– Rune

Les hele anmeldelsen her!

Fallout 4

Du kan modifisere og oppgradere power armour-drakten din i spillet. Akkurat her var min tom for energi. (Skjermdump: Marte Hedenstad, Bethesda Softworks).

Jeg tror du må lete lenge etter et spill som er mer underholdende enn Bethesdas postapokalyptiske actionrollespill. Her boltrer du deg i en spillverden der radioaktive mutanter og monstre kan angripe når som helst, der du må samle søppel for å overleve, der du gjør det du kan for å hjelpe andre overlevende – eller ikke. Alt mens herlig femtitallsmusikk strømmer fra gamle radioer gjemt i ruinene av sivilisasjonen som en gang var.

Det er åpenbart at Fallout 4 er bygget med en kjærlighet for spillmediet, med et genuint ønske om å skape en fordømt bra spillopplevelse for deg og meg. Og akkurat det har Bethesda klart. Fallout 4 er rett og slett så bra at det ikke gjør så mye at det er litt smårusk her og der.

Det er et spill du ikke klarer å legge fra deg før du absolutt må, som får en hel dag i spillverdenen til å gå på et blunk. Hjemme hos undertegnede kommer det til å bli krangling med mannen om TV’n i lang tid fremover. Ikke fordi en av oss faktisk vil se på TV, men fordi begge vil spille Fallout 4.

– Marte

Les hele anmeldelsen her!

Metal Gear Solid V: The Phantom Pain

Metal Gear Solid V: The Phantom Pain. (Foto: Konami Digital Entertainment).

Metal Gear Solid V: The Phantom Pain avslutter den legendariske spillskaperen Hideo Kojima sitt snart 30 år lange forhold med Metal Gear-serien.

Kojimas svanesang er et mesterverk av et spill – en velbygd spillopplevelse fra start til slutt, som utfordrer, engasjerer og underholder.

The Phantom Pain skiller seg markant fra de andre spillene i serien ved at spillverdenen er åpen. Afghanistans fjellandskap og Afrikas savanner og jungler er den perfekte sandkassa å boltre seg i, og den åpne verdenen gjør at du kan angripe de ulike oppdragene fra kanten du selv ønsker.

På grunn av friheten denne åpne verdenen gir, samt god variasjon i oppdragene, blir The Phantom Pain en spillopplevelse som alltid er engasjerende.

Siden spillet er en forløper er det også mer tilgjengelig enn resten av Metal Gear-serien. Du må ikke ha spilt de andre spillene for å bli underholdt av The Phantom Pain, men det vil selvfølgelig gi spillopplevelsen et ekstra lag om du kjenner til seriens historie.

– Marte

Les hele anmeldelsen her!

Hvilke spill mener du var de beste i år? Er du uenig med oss? Sett opp din toppliste i kommentarfeltet!

Kinoåret 2015 har vært temmelig blockbustertungt, med sterke innslag fra både Star Wars-, James Bond-, Jurrasic Park- og Fast and Furious-universene.

Vi har opplevd noen nydelige animasjonsfilmer og har sett norske filmer gjøre suksess både på hjemmebane og på den franske rivieraen.

Og så har musikkfilmene virkelig gjort seg bemerket på kinoen i år. Både godbiter basert på virkeligheten, som Straight Outta Compton og Cobain: Montage of Heck, og rene fiksjonsfilmer som Whiplash.

Det er selvsagt ikke plass til alle de gode filmene fra 2015 på vår toppliste, men her får du toppen av kransekaka – de absolutt aller beste filmene fra 2015!

Vi i Filmpolitiet vil gjerne høre din mening – sett opp din egen toppliste i kommentarfeltet nederst!

Carol

Cate Blanchett spiller hovedrollen i regissør Todd Haynes’ film Carol (Foto: Festival de Cannes).

BIRGER VESTMO: Forbudt kjærlighet mellom to kvinner skildres elegant og sofistikert i Carol av regissør Todd Haynes, med solide prestasjoner fra Cate Blanchett og Rooney Mara i hovedrollene.

Filmen går ikke etter de store emosjonelle toppene, men holder figurenes indre og ytre kamp på et sobert nivå, understøttet av filmens utsøkte sans for tid og rom.

Carol er en fryd å se på kino. Ed Lachmans fotografi er mesterlig. Carter Burwells musikk kler dramatikken godt og skaper en lett gjenkjennelig tidsånd.

Todd Haynes dirigerer dramatikken stødig, godt hjulpet av Blanchett og Maras sikre skuespill.

Filmen er ikke ute etter publikums krampegråt, men er en stilig, vakker og rørende kjærlighetshistorie.

LES: Anmeldelsen av Carol

Louder Than Bombs

Gabriel Byrne og Jesse Eisenberg i Joachim Triers Louder Than Bombs (Foto: SF Norge AS).

BIRGER VESTMO: Louder Than Bombs er en stille, vakker og poetisk film om en sorgprosess i stampe. Joachim Trier har igjen regissert en film der stemninger, episoder og tankerekker går opp i en høyere enhet.

Historien, som Trier har skrevet sammen med Eskil Vogt, er full av innsikt og livsvisdom om en familie som ikke makter å kommunisere med hverandre.

Filmens tittel spiller på det usagte. Stillheten smeller høyt.

Filmen er kanskje ikke så frisk og leken som Reprise, ei heller rammer den like knallhardt emosjonelt som Oslo 31. august gjorde, men det var trolig aldri målet, heller.

Louder Than Bombs viser igjen at Joachim Trier er en filmstemme med en verdifull særegenhet, mye takket være manussamarbeidet med Eskil Vogt.

LES: Anmeldelsen av Louder Than Bombs

Sangen fra havet

Saoirse i selkiekåpen sin. (Foto: Arthaus).

MARTE HEDENSTAD: Et vakkert stykke filmkunst er resultatet når filmskaperen Tomm Moore bruker håndtegnet animasjon, med en blanding av akvarellkunst og en moderne strek, til å fortelle et eventyr inspirert av det irske sagnet om selkiene, selene som kunne kaste hammen for å bli mennesker.

Sangen fra havet er en nydelig film, som trekker assosiasjoner til det japanske animasjonsselskapet Studio Ghiblis fantasifulle filmer.

Fortellingen, som blander gamle folkeeventyr med en moderne historie, er magisk – en sterk filmopplevelse for både store og små.

LES: Anmeldelsen av Sangen fra havet

It Follows

Hugh (Jake Weary) viser Jay (Maika Monroe) hva hun har i vente i It Follows (Another World Entertainment Norway AS).

BIRGER VESTMO: Sex har lenge vært et klart signal på nært forestående død i skrekkfilmer. Har man seg, er man per definisjon et kommende offer.

It Follows går ett skritt videre. Her er sex selve årsaken til figurenes ublide skjebner. Regissør David Robert Mitchell gjør et dundrende gjennombrudd med denne filmen.

I tillegg til en original vri på sjangerens konvensjoner, er It Follows nemlig både ekstremt stilsikker, gjennomgående angstfylt, herlig pirrende og deilig skremmende.

LES: Anmeldelsen av It Follows

Innsiden ut

«Innsiden Ut» foregår inne i hodet til tolvåringen Riley. I hjernen aka Hovedkvarteret er det følelsene Sinne, Avsky, Glede, Frykt og Tristhet som råder. (Foto: The Walt Disney Company Nordic).

BIRGER VESTMO: Pixar er tilbake i praktslag med Innsiden ut! Historien har den typen dobbel bunn som preger de beste Pixar-filmene.

Barn vil underholdes av fartsfylt moro med fargerike figurer, mens voksne i tillegg vil felle tårer over svunnen barndom.

Innsiden ut er regissert av Pete Docter, som også lagde Monsterbedriften og Se opp.

Også hans tredje Pixar-film som regissør blander ypperlig animasjon med en forbausende rik historie med flere lag, varm humor og emosjonell slagkraft.

LES: Anmeldelsen av Innsiden ut

Whiplash

Andrew (Miles Teller) holdes under strengt oppsyn av dirigent Terrence Fletcher (J.K Simmons) (Foto: United International Pictures)

SIGURD VIK: Gjennom intenst skuespillersamspill og lekre visuelle detaljer leverer regissør Damien Chazelle en musikkfilm helt utenom det vanlige, med en uhyre god J.K Simmons som lærermonsteret Fletcher.

Også unge Miles Teller imponerer, han leverer en troverdig trommeslager og treffer svært godt som den strebende og undertrykte eleven i samspillet med sin dirigent.

Whiplash har et herlig lydspor som blander gamle storbandklassikere og spretne trommesoloer. Men det er på bildesiden det virkelig svinger.

Kameraet ligger tett på både hud og messing, og det klippes smakfullt mellom vakre oversiktsbilder og svetteperler på cymbaler.

LES: Anmeldelsen av Whiplash

Mad Max: Fury Road

Eksplosiv action med Tom Hardy som Max Rockatansky i Mad Max: Fury Road (Foto: SF Norge AS).

BIRGER VESTMO: Dette er en film som kobler inn turboen fra start, og aldri ser seg i bakspeilet!

George Miller har virkelig lagt inn ekstragiret i Mad Max: Fury Road. Man må bare bli imponert over energien som jager gjennom hver eneste scene med ekstrem stilsikker visualitet.

Mad Max: Fury Road er på alle måter en vanvittig film. Dette er en satans brudulje som gleder mitt postapokalyptiske actionhjerte!

LES: Anmeldelsen av Mad Max: Fury Road

Der vindane møtes

Erna (Laura Peterson) er lykkelig mor før deportasjonen i Der vindane møtes (Foto: AS Fidalgo).

BIRGER VESTMO: Den estiske filmen Der vindane møtes er intet mindre enn et stilsikkert, formfullendt og gripende mesterverk!

Dette er et helt spesielt krigsdrama, fortalt med et modig og innovativt filmspråk i gnistrende sort/hvitt-bilder, der hvert tablå er et kunstverk med sjel og dybde.

Der vindane møtes er en poetisk praktfilm som anbefales på det varmeste!

LES: Anmeldelsen av Der vindane møtes

Birdman

Riggan (Michael Keaton) får besøk av datteren Sam (Emma Stone) på teaterprøve i Birdman (Foto: 20th Century Fox).

BIRGER VESTMO: Med Birdman (The Unexptected Virtue of Ignorance) har regissør Alejandro González Iñárritu skapt et svimlende mesterverk, breddfull av nerve, originalitet og skapertrang.

Michael Keaton spiller sitt livs rolle med en figur som har noen klare paralleller til hans egen karriere. Han filmes av et kamera som fanger inn stemninger, følelser og nyanser med syngende virtuositet, av og til akkompagnert av jazztrommer.

Denne filmen ER frijazz! Den puster og lever. Den er en av disse filmene som bare MÅ eksistere. Birdman er en berusende, livsbejaende og eksepsjonell bragd!

LES: Anmeldelsen av Birdman

Star Wars: The Force Awakens

Rey (Daisy Ridley) og Finn (John Boyega) under angrep i Star Wars: The Force Awakens (Foto: The Walt Disney Company).

BIRGER VESTMO: Regissør J.J. Abrams har gitt oss en Star Wars-film som er bedre enn det verden anno 2015 kanskje fortjener.

Dette er en spektakulær frisk start som setter prequel-filmene fra 1999–2005 i skammekroken, men står skulder til skulder med de originale.

Mitt filmhjerte banker av fryd og glede over at en av verdens beste filmserier er tilbake på nivået der den hører hjemme, nemlig på den absolutte toppen.

Dette er Star Wars-filmen jeg har drømt om, og litt til!

LES: Anmeldelsen av Star Wars: The Force Awakens

Hvilke filmer mener du er årets beste? Savner du noen på lista? Si din mening i kommentarfeltet!

Det er en stund siden Shakespeares Macbeth har blitt adaptert for det store lerretet. I motsetning til Hamlet, er det ikke like mange filmskapere som tør ta i den skotske jarlen som ville bli konge.

Den australske filmskaperen Jason Kurzel har imidlertid turt nettopp det, og godt er det, for hans versjon av Macbeth er en intens og annerledes tolkning av Shakespeares stykke.

Med Skottlands tåkefylte og trolske heilandskap til hjelp, og enestående skuespillerprestasjoner fra Michael Fassbender og Marion Cotillard, blir filmen en sterk, men også dempet og nesten enigmatisk opplevelse.

Grådighet og ambisjoner

De fleste kjenner kanskje til historien om Macbeth, men han var altså en skotsk jarl og general, som drepte sin egen konge for å selv kunne ta tronen.

Macbeth er egentlig en trofast undersått, men når tre hekser profeterer at han skal bli konge lar han seg overtale av kona til å ta livet av kongen.

Og kronen blir hans, men den dårlige samvittigheten spiser ham opp innenfra. Han klarer ikke å stole på noen og angsten gjør at han styrer som en tyrann.

Marion Cotillard og Michael Fassbender i Macbeth. (Foto: SF Norge AS).

Strålende skuespill

Kurzel og manusforfatterne har tatt seg friheter i sin adapsjon av stykket. Hendelser som kun blir gjenfortalt av Shakespeare spilles ut i filmen, mens andre scener er kuttet eller flyttet.

Siden det er den gamle poetens dialoger og monologer som fremføres av skuespillerne, er Macbeth likevel veldig Shakespeare.

Det gir filmen unektelig et preg av teater, og det er ikke alltid teater fungerer på film. Michael Fassbender og Marion Cotillard leverer imidlertid så sterkt at jeg blir fullstendig grepet av dramatikken.

Den første scenen i femte akt er gjort om til en monolog for Lady Macbeth. Scenen er helt spesiell med kameraet nært på Lady Macbeths forpinte fjes. Marion Cotillards prestasjon gikk rett i ryggmargen på meg, og satt lenge igjen i kroppen etterpå.

Marion Cotillard som Lady Macbeth. (Foto: SF Norge AS).

Hvor mange barn hadde Lady Macbeth?

De lærde strides om Macbeth og Lady Macbeth har hatt barn sammen eller ikke. Lady Macbeths: «I have given suck, and know how tender ’tis to love the babe that milks me» betyr at hun har hatt barn, men mange mener at hun er eldre enn Macbeth og har barn fra et tidligere ekteskap.

En annen tolkning er at replikken indikerer et barn som har gått bort, og det er denne tolkingen som er brukt i filmen. Filmens første scene som viser gravferden til parets avdøde sønn er ikke med i stykket, og gir oss en annen forståelse av hvorfor Macbeth og Lady Macbeth handler som de gjør.

Er det tapet av sønnen som driver dem? Forsøker Lady Macbeth å fylle tomrommet etter et dødt barn med ambisjoner? Er det derfor hun driver Macbeth til å bli konge? Det er en interessant tanke.

Visuelt slående

Michael Fassbender som Macbeth. (Foto: SF Norge AS).

Kurzels versjon av Macbeth er den mest skitne og blodigste, kanskje mest realistiske og også mest skotske varianten av Macbeth jeg har sett. Det er også den mest visuelt slående.

Regissøren har en evne til å få de mest groteske handlinger til å se vakre ut på lerretet. I starten av filmen får vi en slagscene der han, i likhet med Zack Snyders 300, bytter mellom sakte og fort film.

Kurzel gjør det imidlertid med langt større finesse og skaper en flott kontrast mellom det vakre i bevegelsene og det grusomme i handlingen som utføres.

Sammen med filmfotograf Adam Arkapaw, bruker han også tåke, ild og regn til å skape fantastiske bilder og en helt spesiell atmosfære i filmen. Kurzel smører ganske tykt på, for tykt vil sikkert noen mene, men jeg synes den heftige visuelle stilen kler den brutale historien.

Tempoet i filmen kan til tider være noe tregt, men ikke så mye at det ødelegger den intense atmosfæren.

Elsk eller hat

Jeg ser for meg at noen Shakespeare-purister vil rynke på nesa over hva Kurzel har gjort med Macbeth. Jeg tror at både historiens forandringer og filmens visuelle stil vil være enten elsk eller hat for folk.

For min del er dette en av de mest interessante versjonene jeg har sett av stykket.

The Pearl Button: Vannets mysterium er en vakker dokumentar om Chiles blodige historie. Ved å beskrive landets forhold til vann og hav, forteller Patricio Guzmán om en mørk fortid fylt av tortur og systematisk utryddelse av urbefolkning.

Vakre, krystallklare naturbilder og et nærmest meditativt lydbilde er en stor kontrast til historien som fortelles.

The Pearl Button blir derfor en sterk filmopplevelse, men filmen faller litt mot slutten når historiene skal knyttes sammen.

Vakkert filmet

Denne knappen holder to av historiene i The Pearl Button: Vannets mysterium sammen. (Foto: Tour de Force

Hvis man ikke kjenner til Patricio Guzmán tidligere filmer om chilensk historie, vil det ikke med en gang være åpenbart hva The Pearl Button handler om. I starten fremstår filmen som en naturdokumentar om vann som en kilde til liv.

Guzmán filosoferer over hva vann betyr for jorda og menneskene som bor her, mens nydelige bilder av bølgeskvulp, fossefall og sildrende bekker brettes ut over lerretet.

Regissørens rolige fortellerstemme akkompagneres av lyden av regn, hagl, vanndråper som drypper og isbreer som slår sprekker. Kombinasjonen er svært vakker, og ikke minst behagelig å ta inn.

Deretter skifter Guzmán fokus. Nå handler filmen om urbefolkningen på øyene Patagonia. Her har det i flere tusen år bodd ulike stammer som har livnært seg av havet, som mener havet er en del av dem, en del av familien.

Guzmán forteller om hvordan urbefolkningen ble systematisk utryddet på slutten av 1800-tallet, før han går inn i nyere historie og beretter hvordan havet i vår tid har blitt brukt som en kirkegård. Under Pinchoet-regimet (1973-1990) ble tusenvis av regimets motstandere torturert og drept – likene deres ble kastet i havet fra helikopter.

Chile sett fra verdensrommet i The Pearl Button: Vannets mysterium. (Foto: Tour de Force

Tankevekkende og sterk

Det er altså Chiles blodige fortid som er den egentlige historien i The Pearl Button, og Guzmán syr det hele sammen på elegant vis med vann som fellesnevner. På denne måten klarer han å skape en vakker film om en fæl fortid.

Mot slutten mister Guzmán fokus når han forsøker å se fremover. Budskapet er at Chile kan utnytte sin lange kystlinje bedre for å hente ut mer av havets ressurser. Det faller litt på siden av hva resten av filmen har handlet om og oppleves som et unødvendig «P.S.» på slutten.

Det er likevel ikke ødeleggende for filmopplevelsen. Patricio Guzmán har laget nok en sterk og tankevekkende film om sitt lands historie.

Spillåret 2015 var preget av oppfølgere og gjenopplivningen av gamle spillserier. Det får vi også i år, krydret med innslag av noen helt nyt titler. Vi loves også lansering av en rekke utsatte titler, som vi krysser fingrene for at virkelig kommer ut denne gangen.

Det har vært en prøvelse å sette opp denne topplisten fordi 2016 er stappfull av nye utgivelser. Mange forhåndsfavoritter har måttet vike, men her er altså Filmpolitiets toppliste over hva vi ser aller mest frem til i spillåret 2016!

Er du uenig? Sett opp din toppliste i kommentarfeltet under artikelen!

2015: Årets beste filmer | Årets beste spill | Årets beste TV-serier

The Last Guardian

Tenk at det omsider skal skje. Syv år etter at spillet ble annonsert, etter en rekke utsettelser, skal endelig The Last Guardian lanseres.

Det er knyttet enorme forventninger til den spirituelle oppfølgeren til den kritikerroste sjelevandringen Shadow of the Colossus. Endelig skal vi på ny få bli med inn i den magiske verdenen til den legendariske spillskaperen Fumito Ueda.

Etter så mange år med utsettelser er jeg nesten redd for å utfordre skjebnen ved å si at jeg gleder meg til spillet, men Sony har lovet denne gangen, altså. De har lovet!

Lansering: 2016
Plattform: Playstation 4

DOOM

Dette blir voldelig folkens! Det har lenge vært kjent at id Software og Bethesda skal blåse nytt liv i DOOM-serien, men det var først under E3-messa i 2015 fikk vi den første smakebiten på hva vi har i vente.

DOOM har aldri vært for sarte sjeler, og det ser ut til at 2016-versjonen også blir en real blod- og gørr-fest – en ultravoldelig spillopplevelse med action i raskt tempo.

Jeg forventer å bli utstyrt med noen heftig våpen i kampen mot horden av demoner!

Lansering: Våren 2016
Plattform: PC, Playstation 4, Xbox One

Below

Da Superbrothers: Swords & Sworcery EP kom i 2011 fikk det terningkast seks av Filmpolitiet. Spillet var pikselkunst av ypperste klasse og bød på en helst spesiell spillopplevelse.

I år kommer Capybara Games med et nytt spill vi håper blir like bra. Below, som ser ut som et mystisk eventyr, skal i stor grad skal handle om å utforske det ukjente.

Ifølge spillskaperne skal Below by på utfordrende, men rettferdige kamper, og ikke minst det som «ekte gamere» elsker, men samtidig frykter – en permanent død. Ingen ekstraliv her, med andre ord!

Lansering: 2016
Plattform: PC, Xbox One

Final Fantasy VII remake

Det er kanskje litt rart, men jeg gleder meg faktisk mer til den nye versjonen av Final Fantasy VII enn det nye spillet i serien, Final Fantasy XV, som også kommer i år.

Square Enix ga ut spillet på nytt til PC i 2012, og til PS4 nå rett før jul, men i tillegg gjenskaper de altså spillet helt på nytt fra bunnen av. Fortellingen om Cloud og Aeris, om Sepiroths onde plan for å ødelegge planeten, er en av spillhistoriens beste – jeg gleder meg til å få historien i ny drakt.

Det blir ekstremt spennende å se om fortellingen treffer meg like hardt denne gangen. Med regissør Tetsuya Nomura ved roret kan det i hvert fall bli veldig bra.

Lansering: 2016
Plattform: Playstation 4

Tom Clancy’s The Division

Ja, jeg har faktisk Tom Clancy’s The Division på topplista, selv om spillet er gammelt nytt siden det ble annonsert helt tilbake i 2013. Med elementer fra MMORPG virker spillet, i likhet med Bungies Destiny, som et friskt pust i skytespillsjangeren.

I en lagbasert flerspiller skal du finne ut av hva som har skjedd når en pandemi bryter ut i New York. Ut ifra traileren ser det ut som spennende greier.

Spillet har en åpen verden som sømløst skal blande enspiller og flerspiller, og jeg gleder meg til å se hva svenske Massive Entertainment har fått til.

Lansering: 8. mars
Plattform: Xbox One, Playstation 4, PC.

Unravel

Under E3-messa i 2015 presenterte Martin Sahlin, fra det svenske spillstudioet Coldwood, det ultrasøte plattformspillet Unravel. Sahlins presentasjon av spillet, der du spiller garnfiguren Yarnie, rørte meg langt inn i hjerterota fordi det var så tydelig at Unravel virkelig er et spill laget med kjærlighet.

Et plattformspill med en figur av garn – Unravel kan minne noe om Kirby’s Epic Yarn og Yoshi’s Wooly World, men det virker som om Unravel har flere puzzle-elementer.

Som Yarnie skal du utforske spillverdenen med din egen kropp som hjelpemiddel og bruke fysikkens regler til å overkomme forskjellige hindringer.

Lansering: 9. februar
Llattform: Playstation 4, Xbox One, PC

The Legend of Zelda

Det ble ikke noe nytt The Legend of Zelda i 2015, og nintendo har ikke satt noen konkret dato for spillet enda, men sier altså at det skal komme i år. La oss krysse fingrene for at det ikke blir utsatt igjen!

Da selskapet avduket spillet under E3-messa i 2014, annonserte de at dette blir et Zelda-spill med en åpen verden uten grenser, med muligheten til å reise til alle områder fra alle kanter. Dermed blir The Legend of Zelda til Wii U en helt ny Zelda-opplevelse.

Det nye spillet utfordrer selve grunnfilosofien i hvordan spillene i serien har vært bygd opp. Nå kan det ikke lenger være en lineær spillopplevelse der du blir møtt med puslespillutfordringer før du kommer videre. Det blir veldig spennende å se hvordan Nintendo løser dette.

Da Nintendo avslørte at de jobber med den nye spillkonsollen Nintendo NX, ble det en del spekulering rundt om spillet skal komme til denne konsollen isteden. Nintendos Shigeru Miyamota har imidlertid bekreftet at spillet fortsatt kommer til Wii U. Jeg venter i spenning!

Lansering: 2016
Plattform: Nintendo Wii U

Horizon Zero Dawn

Killzone-utvikler Guerrilla Games er kjent for å virkelig utnytte det Playstation-konsollene opp gjennom årene har vært gode for. Både Killzone 1, 2 og 3 er blant de peneste spillene i sine respektive konsollgenerasjoner, og med Horizon Zero Dawn fortsetter de trenden.

Spillet tar oss med til en postapokalyptisk verden der mekaniske dinosurer og andre robotbeist vandrer slettene, og det ser aldeles nydelig ut.

Spillet er et actionrollespill der du spiller Aloy, en jeger og bueskytter som ser ut til å ha ganske så bra med bein i nesa. For å overleve må du ta knekken på dine fiender, og du skal visst ha en rekke forskjellige måter å gjøre dette på.

Ved første øyekast minner selve gameplayet meg litt om Tomb Raider, bare med større monstre.

Lansering: 2016
Plattform: Playstation 4.

Dishonored 2

Actionsnikespillet Dishonored var en mørk, brutal og knakende god spillopplevelse. Da det kom i 2012 trillet jeg sekser på terningen. Valgfriheten i hvordan du tilnærmet deg utfordringene var noe av grunnen til at jeg likte spillet så godt. Ville du være en brutal morder, sparte du livet til ofrene dine, eller snek du deg kanskje bare usett forbi?

I Dishonored 2 har hun lille jenta du reddet i eneren, Emily Kaldwin, blitt voksen, og det er henne du tar kontroll over i spillet. I tillegg vil du også kunne spille som Corvo, helten du boltra deg med over Dunwalls hustak sist gang.

Denne gangen bærer det sørover til den solrike kystbyen Karnaca, og ut ifra traileren så virker det som om Emily er blitt en skikkelig hardtslående dame!

Lansering: Våren 2016
Plattform: PC, Playstation 4, Xbox One

Uncharted 4: A Thief’s End

Uncharted 4: A Thief’s End var på lista over spill vi gledet oss til i fjor også. Spillet ble utsatt, men jeg gleder meg ikke noe mindre i år av den grunn!

Handlingen i spillet er satt tre år etter Uncharted 3, Nathan Drake har pensjonert seg fra livet som eventyrer og har slått seg til ro med kona. Men når Nathans bror, som alle trodde var død, dukker opp på døra, blir var gamle venn overtalt til å bli med på ett siste oppdrag. For hvem kan vel motstå fristelsen når det er en gammel piratskatt som står på spill?

Uncharted-spillene har alltid hatt en god blanding av action og eventyr – det skal bli gøy å legge ut på skattejakt med spillverdenens svar på Indiana Jones igjen!

Lansering: 27. april
Plattform: Playstation 4

Hvilke spill gleder du deg mest til i år? Sett opp din egen toppliste i kommentarfeltet!

Vi må vente helt til 2017 for å få oppfølgeren til den fantastiske Star Wars: The Force Awakens, men vi trenger ikke vente mange dagene før vi igjen kan kjenne det krible i magen av kinospenning.

Storfilmene står i kinokø nå rundt prisutdelingssesongen, som starter med Golden Globe 10. januar, og resten av 2016 ser ganske så fengende ut på filmfronten også.

ANMELDELSE: Star Wars: The Force Awakens — Årets beste kinofilm 2015

Den historiske filmen er stikkord for det norske filmåret, som har både 2. verdenskrig og baglere mot birkebeinere på plakaten.

Internasjonalt entrer DC Comics for alvor ringen med både Batman v Superman: Dawn of Justice og Suicide Squad. Samtidig som Marvel smeller til med 3. fase av sitt «Cinematic Universe» når Captain America: Civil War kommer i mai.

I tillegg kommer flere av fjorårets festivalsnakkiser på det store lerret i Norge i 2016. Disney fortsetter å lage spillefilm av sine animerte klassikere med Jungelboken, og både Angry Birds, Assassin’s Creed og Warcraft skal alle få oppleve overgangen fra spill til film.

Her er filmene vi gleder oss aller mest til i 2016. Bli gjerne med å diskuter i kommentarfeltet nedenfor. Der vil vi også gjerne ha din favorittliste.

2015: Årets beste filmer | Årets beste spill | Årets beste TV-serier

Untitled Bourne Sequel

Matt Damon vender tilbake som Jason Bourne til sommeren. (Foto: United International Pictures)

Matt Damon kommer tilbake som Jason Bourne til sommeren, og alle spionfilmglade hjerter gleder seg!

Selv om den ikke har fått helt sving på tittelen ennå, så har denne filmen rikelig med kvalitetshistorie og godt rykte å spille på. De tre første Jason Bourne-filmene med Matt Damon var alle overbevisende actionfilmer med brodd og en tøff hovedrolle.

Her takles fiksjonstroverdige utfordringer i den lysskye delen av den internasjonale spionverden. Det er mystisk og herlig spennende, samtidig som stunt og slåsskamper pleier å være både fartsfylte og med god dramaturgisk forankring.

Vi håper rett og slett på mer av det samme når Matt Damon og regissør Paul Greengrass (Gåten Jason Bourne og Jason Bournes ultimatum gjenforenes.

Untitled Bourne Sequel har planlagt kinopremiere til sommeren. Da regner vi med den har et annet navn.

Creed – The Legacy of Rocky

Sylvester Stallone kommer tilbake som bokseren med stor R. (Foto: SF Norge)

Dette er nok en film satt i Rocky-universet der Sylvester Stallone gjentar sin ikoniske rolle som Rocky Balboa.

Denne gangen er det ikke som bokser, men som trener. Og det er sønnen til Apollo Creed, som vi kjenner fra flere tidligere Rocky-filmer, som nå skal slå seg frem – bokstavelig talt.

Gjenkjennelsesfaktoren er skyhøy, plottet virker å være en godtepose for både nye og gamle boksefilmfans og rapportene fra USA er lovende. Vi gleder oss!

Creed – The Legacy of Rocky har norgespremiere 15. januar.

The Revenant

Leonardo DiCaprio har rikelig med både skjegg og pels i The Revenant. (Foto: Twentieth Century Fox Norway)

Vi kjenner det er knyttet stor spenning til en film hvor Birdman-regissør Alejandro González Iñárritu skal gi instrukser til en skjeggete og pelskledd Leonardo DiCaprio.

Historien om den amerikanske utforskerens Hugh Glass (DiCaprio), og hans ekstremt strabasiøse villmarksreise, ser (fra traileren) ut til å bli en intens og stemningsfull film — hvor det kjempes mot både natur og mennesker.

Vi gleder oss også til å se Kristoffer Joner, som har en liten rolle i filmen.

The Revenant har planlagt kinopremiere 22. januar.

Kongens nei – Tre døgn i april

Jesper Christensen og Anders Baasmo Christiansen i Erik Poppes «Kongens nei – Tre døgn i april». (Foto: Nordisk Film Distribusjon AS, Agnete Brun)

Dette er regissør Erik Poppes historiske drama som handler om hva som skjedde med Kong Haakon og daværende kronprins Olav da tyskerne angrep Norge den 9. april 1940.

Det var noen dramatiske og avgjørende døgn som fulgte, og Erik Poppe har fått med seg blant andre Anders Baasmo Christiansen (Kronprins Olav) og Jesper Christensen (Kong Håkon) til å skildre historien på lerretet.

Selv om filmens tittel kanskje er litt vel lang, så bør dette være en film som treffer både de som er interessert i kongehus og de som er opptatt av 2. verdenskrig, så her er potensialet for robust kinobesøk stort.

Kongens nei – Tre døgn i april har planlagt kinopremiere i september.

Marnie – min hemmelige venninne

«Marnie – min hemmelige venninne»
er den siste filmen fra Studio Ghibli i denne omgang, og den første de har laget uten legenden Hayao Miyazaki. (Foto: Arthaus)

Marnie – min hemmelige venninne er det japanske animasjonsselskapet Studio Ghiblis siste film, før de nå tar en pause for å restrukturere selskapet etter Hayao Miyazakis avgang som selskapets overhode.

Dette er samtidig den første filmen der den legendariske filmskaperen ikke har en eneste finger med i spillet, enten det er som regissør, manusforfatter, produsent, eller sjef for selskapet.

Det blir svært spennende å se om Ghiblis magi fortsatt er til stede i regissør Hiromasa Yonebayashis adaptasjon av Joan G. Robinsons barnebok med samme navn.

Marnie – min hemmelige venninne har planlagt kinopremiere i mai.

Sauls Sønn

Saul Fia er en kruttsterk film fra Ungarn (Foto: Festival de Cannes).

Av og til kommer de store filmopplevelsene fra uventet hold. Sauls sønn (Saul Fia) er fra Ungarn og er en av de sterkeste regidebutene jeg har sett.

Filmen følger Saul Ausländer (Géza Röhrig) som er en «sonderkommando», en av jødene som er tvunget til å gjøre de skitneste jobbene for nazistene i en konsentrasjonsleir under andre verdenskrig.

László Nemes har laget en skrustikke av en film, som strammer hardere og hardere. Denne historien filleristet meg fra start til slutt, med en stadig økende følelse av dommedag. Filmen byr på ekstreme inntrykk, og er utrolig intens og opprørende.

– Birger Vestmo (som så filmen i Cannes 2015)

Sauls Sønn har planlagt norgespremiere i februar.

Passengers

Jennifer Lawrence er klar for Passengers, hvor hun skal spille mot Chris Pratt. (Foto: REUTERS/Luke MacGregor)

Morten Tyldum begeistret med sin Oscar-nominerte krigsfilm The Imitation Game, og når han nå beveger seg ut i rommet for sin andre Hollywoodfilm, er det mye som fanger vår oppmerksomhet.

Vi vet ennå ganske lite om Tyldums kommende film Passengers, men vi vet at det blir sci-fi og vi vet at han har fått med seg to av Hollywoods aller «hotteste» skuespillere på laget.

Jennifer Lawrence og Chris Pratt skal spille hovedrollene i en historie hvor en passasjer på en romferd våkner 60 år for tidlig, og må velge om han vil leve livet i ensomhet, eller vekke en medpassasjer.

Vi vet hva vi ville ha gjort.

Passengers har planlagt kinopremiere i desember.

Birkebeinerne

To birkebeinere og en baby. (Foto: Nordisk Film Distribusjon AS)

Vi gleder oss kanskje aller mest til å høre Kristofer Hivju lage babylyder, men Birkebeinerne virker å være en actionfylt historie med fot for underholdning og spenning.

Vi vet at Nils Gaup kan kombinasjonen ski, vinterlandskap og god action.

Og vi vet at historien om birkebeinerne, baglerne og den unge Håkon Håkonsson er knallspennende. Vi tror derfor Birkebeinerne kan by på en drivende spennende flukthistorie ispedd topp vinteraction, vakre naturbilder og mye humør.

Birkebeinerne har planlagt kinopremiere i februar.

Spotlight

Michael Keaton og Mark Ruffalo i den historiske spenningsfilmen «Spotlight».

Det er kanskje alltid slik at journalister er svak for filmer om journalister. Når de handler om vonde og viktige historiske hendelser, blir de uansett relevante for resten av samfunnet også.

Spotlight er basert på den sanne historien om hvordan nyhetsjournalister i The Boston Globe klarte å rulle opp en skandale som rystet og svertet den katolske kirke både lokalt i USA og globalt.

Rollelisten er full av favoritter som Michael Keaton, Mark Ruffalo og John Slattery, og dette smaker av kvalitetsfilmer som All the President’s Men (1976) og State of Play (2009).

Spotlight har planlagt norgespremiere i mars.

The Hateful Eight

Samuel L. Jackson og Walton Goggins er to av åtte med hat og pistol i Tarantinos kommende western. (Foto: Norsk Filmdistribusjon)

The Hateful Eight er Quentin Tarantinos åttende spillefilm. Her møter vi åtte fremmede som treffes da de søker tilflukt fra en vinterstorm.

Vi vet jo ikke hva som skjer, men vi er ganske sikre på at det kommer til å inneholde store mengder grov og treffsikker dialog, mange kule kostymer og massevis av blod.

Rollelisten er knall, regissøren har tidligere bevist at han behersker sjangeren og legendariske Ennio Morricone er tilbake med sitt første soundtrack til en westernfilm siden 1981.

Vi kan vel la Birger få siste ordet her:

Det er Tarantino, det er western og den vises i 70 mm — hva kan gå feil liksom?

The Hateful Eight har norgespremiere 8. januar.

Hvilke filmer gleder du deg til å se i 2016? Kom med din toppliste og dine meninger i kommentarfeltet nedenfor.

Serieåret 2015 var et år fullt av nye favoritter og særdeles sterke andresesonger. Det er en trend vi håper fortsetter inn i det nye året. Det er i hvert fall flere nye bekjentskaper vi gleder oss veldig til å se på skjermen.

Vi må vente på gjensyn med 2015-favoritten Fargo og den etterlengtede Twin Peaks-comebacket — to serier som begge dukker opp i 2017.

ANMELDELSE: Fargo S02 – Den beste serien i 2015

Men neste år byr på nok 90-tallsnostalgi med både Fuller House og ny runde X-Files, flere friske norske/nordiske seriesatsinger som Black Widows, Nobel, Bedraget og Aber Bergen, og nye sesonger av giganter som Game of Thrones, The Walking Dead, House of Cards, Orange Is the New Black og Veep.

Her er seriene vi gleder oss aller mest til. Er du enig? Uenig? Gi oss din liste og bli med på diskusjonen i kommentarfeltet nedenfor.

2015: Årets beste filmer | Årets beste spill | Årets beste TV-serier

Black Widows

(Foto: Viaplay)

Basert på en finsk suksess fra 2014 kommer Black Widows. Dette er en satsing fra Viaplay og TV3, og et samarbeid mellom MTG TV i Sverige, Norge og Danmark med skuespillere fra alle tre landene.

Peter Stormare skal ha en av de sentrale rollene. Det samme skal Synnøve Macody Lund. Norske Janic Heen (serien Brødre) har regien.

Dette er et krimdrama om tre kvinner som planlegger hevn på sine menn, og har i så måte både potensial til drama, forviklinger og spenning.

Vi synes jo Broen fikk god dreis på å krysse de skandinaviske landegrensene. Vi har vel en følelse av at dette ikke blir like mørkt og regntungt, men vi gleder oss til å se hva Viaplay og TV3 har å by på i sin egen originalserie.

Black Widows har planlagt premiere våren 2016 på Viaplay og TV3.

Daredevil S02

(Foto: Netflix)

På slutten av sesong én fikk vi endelig se Matt Murdock ta på seg den ikoniske Daredevil-drakten.

Det er jo først når en helt får en lekker drakt at helten virkelig blir super. Så nå ligger alt til rette for at Daredevil for alvor kan ta fatt på livet som Hell’s Kitchens beskytter.

Vi håper på kule slagsmål, litt romantikk og at Punisher blir en kul type å bryne seg på for vår blinde advokatvenn.

Vi har også hørt snakk om at Electra dukker opp, det er en sylkvass dame som vi gjerne vil se henge med Matt.

Daredevil har planlagt premiere på Netflix til våren.

Baskets

(Foto: FX)

Stikkordet er ukomfortabelt når komikerne Louis C.K og Zach Galifianakis teamer opp for komiserien Baskets.

Galifianakis spiller Chip Baskets. En skjeggete mann som drømmer om å lykkes som klovn. Men etter å ikke ha kommet inn på en prestisjeskole for klovner i Paris, ender han opp med å jobbe på en rodeo i Bakersfield, California.

Ut fra de få klippene vi har sett, ser dette ut som en smart enkamera-produksjon hvor bildeutsnitt, situasjonenes indre spenning og Zach Galifianakis komiske timing og såre vesen er vesentlige ingredienser.

Baskets har ikke fått noen norsk distribusjon ennå, men har premiere på amerikanske FX i februar.

Westworld

(Foto: HBO)

Denne sto på listen vår over serier vi gledet oss til i 2015 også, men den ble dessverre utsatt. Men nå lover HBO at serien basert på den visuelt slående filmen med samme navn (Westworld fra 1973) skal komme til sommeren.

Dette er roboter og kunstig intelligens i møte med den gamle ville vesten. Handlingen foregår i en fornøyelsespark hvor roboter utgjør attraksjonene, og det går jo ikke bestandig så bra…

Ingrid Bolsø Berdal er klar for rollen som Armistice. Ed Harris og Anthony Hopkins er også med. Og ut fra teaseren, så ser det ut til at serien har beholdt mye av estetikken fra originalfilmen, og lagt til en del friske visuelle løsninger på filmens rollegalleri.

Westworld har premiere på HBO Nordic til sommeren.

The Leftovers S03

(Foto: HBO)

Da siste episode av The Leftovers sesong to ble sendt i starten av desember, var det enda ikke klart om serien fikk en ny sesong.

Heldigvis kunne HBO uka etter melde om at fansen vil få en tredje og siste sesong av den mystiske fortellingen.

Svaret på hva som egentlig skjedde den dagen da to prosent av jordas befolkning forsvant får vi nok aldri. Men selv om seriens finale nok vil bli en tvetydig og mystisk affære, håper vi på å få en god avslutning på hovedpersonen Kevins historie.

HBO har ikke satt dato for premieren på The Leftovers S03 enda, men det er forventet at sesongen dukker opp i slutten av 2016.

SKAM S02

(Foto: NRK)

SKAM var svært nære å komme med på Filmpolitiets toppliste over årets beste serier, for dette var en serie som virkelig engasjerte.

Det var fint å se at SKAM tar tenåringslivets problemer på alvor, og vi elsket dramaet, intrigene, og hemmelighetene.

Etter sesongavslutningen på sesong én, og ikke minst traileren for sesong to, holder vi på å dø av nysgjerrighet for hva som skal skje videre. Tenk at vi må vente helt til februar!

SKAM S02 har premiere på p3.no i februar.

Vinyl

(Foto: HBO)

Det meste klinger veldig stort og spektakulært når en tar en forhåndstitt på Vinyl.

Serienavnet er sånn passe pompøst. Det skal foregå i retroparadiset «New York på 70-tallet». Piloten er regissert av Martin Scorsese – en mann som kan både regi, New York og 70-tallet. Mick Jagger er med på produsentsiden.

Ja, det er lett å få forventninger. Og ut fra traileren å dømme så er dette en kul tidskoloritt, masse dop, klining, balltrevold og kule konserter. Vi forventer selvsagt at soundtracket kommer til å servere oss noen frysninger foran skjermen.

Altså, om denne kaken ramler sammen, så er det ikke fordi kokken manglet de beste ingrediensene!

Vinyl har premiere på HBO Nordic i februar.

The X-Files

(Foto: Fox)

Sannheten er at vi både gruer oss og gleder oss til denne. Ikke alle gjenforeninger er nødvendige eller vellykkede, og når Mulder (David Duchovny) og Scully (Gillian Anderson) skal tilbake på skjermen, 13 år etter forrige gang. Ja, det er mye godt rykte som står på spill.

Men det kan også bli fantastisk bra!

Spesielt Gillian Anderson har gjort veldig gode ting i TV-serier de siste årene, i både Hannibal og The Fall, så vi gleder oss til å se hva hun kan bringe til partnerskapet denne gangen.

Når det gjelder verden i dag kontra verden anno 1993, så skal det ikke være noe dårligere klima for konspirasjoner og utenomjordelig mystikk i 2015. Så hvis de treffer tidsånden kan dette bli riktig så kult.

Det er i første omgang snakk om en ny miniserie på seks episoder. Denne sesongen vil både ha en sammenhengende historie, og episoder som kun fokuserer på en enkelt sak.

The X-Files har premiere på FOX i USA den 24. januar, og kommer sannsynligvis til en av Viasat-kanalene i Norge i månedsskiftet januar/februar.

American Crime Story

(Foto: FX)

Ross fra Friends skal spille faren til Kim Kardashian i en «true crime»-serie om rettssaken til O.J Simpson.

Ok, her er det mye.

Men det er altså FX, serieskaperne Scott Alexander og Larry Karaszewski og to av produsentene bak American Horror Story som nå skal lage en antologiserie om kjente krimsaker fra virkeligheten.

Først ute er rettssaken mot O.J Simpson fra midten av 90-tallet. Og det er litt av et skuespillergalleri som møter oss.

Cuba Gooding Jr. skal spille O.J. David Schwimmer (altså Ross) skal spille hans advokat Robert Kardashian (det er den biologiske faren til Kim) og John Travolta er også med på advokatlaget til den berømte skuespiller- og fotballstjernen.

Det kan bli 90-tallsfest, og det kan bli et utrolig spennende og fengende blikk på en av de siste tiårs mest medieomtalte rettssaker.

American Crime Story har ikke fått noen norsk distribusjon ennå, men har premiere på amerikanske FX i februar.

Game of Thrones S06

«Sitter her på trappa og venter på a dragemamma». (Foto: HBO)

Vi har kost oss masse med alle sesongene av Game of Thrones men vi har aldri gledet oss så mye til en ny sesong som i 2016. Vi er altså så spente!

For nå som TV-serien har tatt igjen bokserien er det ikke lenger bare Jon Snow som ikke vet noen ting.

Vi som har lest George R.R. Martins A Song of Ice and Fire har for første gang i TV-seriens historie like lite peiling på hva som skal skje som alle andre. Nå er det også vår tur til å bli sjokkerte når rollefigurer blir drept på bestialsk vis – kjempegøy!

Hvilke TV-serier gleder du deg mest til i 2016. Gi oss din liste i kommentarfeltet nedenfor.