New Zealands ville natur er den perfekte settingen for gode eventyrfortellinger, noe vi alle fikk oppdage med Peter Jacksons Ringenes Herre-filmer. Men hva er det med det her landet og halvdårlige fantasyserier?

Hercules, Xena: Warrior Princess, den forferdelige Legend of the Seeker, for ikke å glemme The Tribe er noen eksempler. Da jeg fant ut at MTV skulle lage serien The Shannara Chronicles «down under», med Smallville-forfatterne Miles Millar og Alfred Gough ved roret, ble jeg derfor ikke umiddelbart gira.

Serien er en adaptasjon av Terry Brooks andre book i Shannara-trilogien, en serie som var viktig for fantasysjangerens fotfeste i populærlitteraturen på 70- og 80-tallet.

Personlig har jeg aldri blitt fullstendig fenga av Brooks svært Tolkien-inspirerte univers, og MTVs versjon av fortellingen klarer heller ikke å overbevise meg.

Med klisjéfulle rollefigurer, et halvdårlig manus og skuespillere som ikke klarer å forbedre det, blir The Shannara Chronicles en middelmådig TV-serie du lett kan droppe.

Anmeldelse: «Game of Thrones» S05 – Har noen av seriens beste scener

Serien er basert på andre bok i Shannara-serien «The Elfstones of Shannara». (Foto: HBO Nordic).

To helter må stanse verdens undergang

Serien er satt langt inn i fremtiden, mange hundre år etter en atomkrig som nesten utslettet menneskene. Alver, dverger, gnomer og troll befolker nå kloden sammen med det som er igjen av menneskeheten.

Vi følger alveprinsessen Amberle Elessedil, spilt av Poppy Drayton (Downton Abbey) og bondegutten Wil Ohmsford, spilt av Austin Butler (The Carrie Diaries), som er halvt menneske, halvt alv.

Når alvenes magiske Ellcrys-tre, som vokter fengselet til mørkets demoner, begynner å dø, står verden i fare for undergang. Som to usannsynlige helter og utvalgte, kastes Amberle og Wil plutselig ut i et episk eventyr for å redde verden.

Oppe i alt dette finner vi John Rhys-Davies, aka Gimli, i rollen som alvekongen Eventine Elessedil, Manu Bennet (Arrow, Spartacus: Blood and Sand) som den eneste gjenlevende druiden og Ivana Baquero (Pans labyrint) som den frekke røverjenta Eretria.

Poppy Drayton og Austin Butler i The Shannara Chronicles. (Foto: HBO Nordic).

Dårlig kjemi

Det er et skuespillerensemble med flere greie skuespillere, men ingen av dem gjør sitt livs rolle, til det er manuset for dårlig. Serien har en viss putefaktor på grunn av flaue replikker som er ment å være morsomme, og dårlig kjemi mellom skuespillerne gjør ikke saken bedre.

Austin Butler har en viss surfeguttaktig sjarm (som nok hadde hatt større effekt på meg om jeg hadde vært ti år yngre), og Poppy Drayton får nesten til rollen som sterk og egenrådig prinsesse, men samspillet mellom de to skuespillerne er fullstendig blottet for kjemi.

Ivana Baquero er brukbar som den hardtslående og ubeskjedne Eretria, men personlig sliter jeg med å akseptere «hun lille jenta fra Pans labyrint» som sensuell fristerinne.

John Rhys-Davies har tyngden til å spille konge, selv om det selvfølgelig er helt feil å se Gimli fra Ringenes Herre i rollen som alv. Seriens mest interessante figur er nok Manu Bennets Allanon, som Bennet spiller med sin vanlige røffe framtoning.

Anmeldelse: «Det siste kongeriket» – Tøft vikingdrama

Flott natur, pinlige kostymer

Når det er MTV og ikke HBO som produserer en fantasyserie, kan man ikke forvente like god produksjonsdesign som i Game of Thrones. Likevel lar jeg mer irritere av kostymene i serien.

Forsøket på å blande middelaldersk og moderne design har gått fullstendig skeis. Mange av kostymene ser svært billige ut, og selv om serien foregår i fremtiden blir kombinasjonen av lærkorsett og olabukser merkelig.

De visuelle effektene er imidlertid ikke de aller verste jeg har sett i en produksjon som dette, og sammen med New Zealands eventyrlige landskap blir det slettes ikke så ille. Serieskaperne utnytter dette for alt det er verdt med flotte kjøringer over vakker natur og actionsekvenser som foregår ute.

Poppy Drayton, Austin Butler og Ivana Baquero. Sistnevnte kledd i korsett og olabukser. (Foto: HBO Nordic).

Fenger ikke

Terry Brooks fikk i sin tid mye kritikk for å låne for mye fra Ringenes Herre i den første boken i trilogien, og TV-serien bringer heller ikke noe nytt til bordet. Du har sett og hørt alt før. Hvis man skal lage et produkt hundre andre har lagd før deg, så må man gjøre det bedre, men det har ikke serieskaperne klart med The Shannara Chronicles.

Det er grenser for hvor mye karakterutvikling man kan presse inn i episoder på 42 minutter, og derfor klarer ikke serien å bygge opp noe stort engasjement for rollefigurene hos meg. Når historien heller ikke fenger noe nevneverdig, er det ikke mange grunner igjen til at jeg skal gidde å følge med på serien videre.

På tross av min kritikk, så tipper jeg likevel at The Shannara Chronicles kommer til å gjøre det bra på MTV og hos HBO Nordic her til lands. Pene mennesker i lærklær (typen til Vanessa Hudgens, liksom), magi og eventyr – serien appellerer nok til fantasyglade tenåringer.

Men selv om jeg elsker eventyr, alver og trolldom, klarer jeg ikke å like denne serien – kvaliteten er for dårlig. I likhet med tidligere nevnte Hercules er jeg skuffa…

«The Shannara Chronicles» ser du hos HBO Nordic. Nye episoder hver onsdag.

Hva synes du om serien? Har du lest bøkene? Si din mening i kommentarfeltet!

I natt skal Golden Globe-prisene deles ut. Både TV- og filmbransjen skal hedres, og det er Hollywood Foreign Press Association (foreningen for utenlandske journalister i LA) som deler ut prisene.

Hvem som stikker av med de gjeve statuettene under Golden Globe er ofte en pekepinn på hvem som kan ta med Oscar hjem i slutten av februar, derfor er det ekstra spennende å følge prisutdelingen.

I stor kontrast til Oscar-akademiets omlag 6000 medlemmer, er det bare i underkant av hundre medlemmer i FPA, det er med andre ord en liten gruppe med stor makt. Vi i Filmpolitiet har ikke akkurat noen makt over hvem som kommer til å få pris, men det er jo gøy å synse likevel! Derfor har vi satt sammen vår liste over hvem vi tror vinner i de viktigste kategoriene i år.

Her i Norge kan du se Golden Globe-showet på TV2 Livsstil eller TV2 Sumo fra klokka 02:00 i natt.

Hvilke filmer, skuespillere og regissører tror du får pris? Se den fullstendige lista over de nominerte, og si din mening i kommentarfeltet!

Beste spillefilm, drama

Rooney Mara og Cate Blanchett i filmen Carol (Foto: Festival de Cannes).

De nominerte:
Carol
Mad Max: Fury Road
The Revenant
Room
Spotlight

Carol vinner:

Det hadde vært gøy om Mad Max: Fury Road hadde vunnet, filmen er et fyrverkeri av en actionfilm! Men hvis vi skal se helt edruelig på det, så skjønner vi at det ikke kommer til å skje. Vi har ikke sett alle de nominerte i kategorien enda, storfavoritten Spotlight har ikke premiere i Norge før 11. mars. Av de vi har sett tror vi imidlertid Carol er en kandidat til å stikke av med seieren.

Forbudt kjærlighet mellom to kvinner skildres elegant og sofistikert i Carol av regissør Todd Haynes, med solide prestasjoner fra Cate Blanchett og Rooney Mara i hovedrollene. Det er en stilig, vakker og rørende kjærlighetshistorie, som absolutt fortjener prisdryss.

Les anmeldelsen av Carol her!

Beste spillefilm, musikal eller komedie

Matt Damon, Jessica Chastain, Sebastian Stan, Kate Mara og Aksel Hennie i The Martian (Foto: 20th Century Fox).

De nominerte:
The Big Short
Joy
The Martian
Spy
Trainwreck

The Martian vinner:

Golden Globe har et merkelig regelsystem som definerer hvilke filmer som hører hjemme i de ulike kategoriene. Vi anser ikke The Martian som hverken musikal eller komedie, men hvis den nå først er nominert i denne kategorien, tipper vi at det er Ridley Scotts storfilm som får prisen i år.

Historien i filmen både morer, beveger og overrasker. Og viktigst av alt, den underholder fra start til slutt med Matt Damon, publikumsvennligheten selv, som bunnsolid midtpunkt, omgitt av gode biroller, spilt av blant andre Jessica Chastain, Kate Mara og Aksel Hennie.

Les anmeldelsen av The Martian her!

Beste regissør for en spillefilm

George Miller under Filmfestivalen i Cannes. (Foto: AFP PHOTO / ANNE-CHRISTINE POUJOULAT, NTB Scanpix).

De nominerte:
Todd Haynes, Carol
Alejandro Iñárritu, The Revenant
Tom McCarthy, Spotlight
George Miller, Mad Max: Fury Road
Ridley Scott, The Martian

George Miller vinner:

George Miller har virkelig lagt inn ekstragiret i Mad Max: Fury Road! Man må bare bli imponert over energien som jager gjennom hver eneste scene med ekstrem stilsikker visualitet.

Hvis noen skal kunne utfordre Miller i denne kategorien må det være Ridley Scott. Han har vært nominert i denne kategorien tre ganger tidligere, så det kan jo hende The Martian blir filmen han endelig seirer med.

Les anmeldelsen av Mad Max: Fury Road her!

Beste kvinnelige skuespiller i en dramafilm

Cate Blanchett spiller hovedrollen i regissør Todd Haynes’ film Carol (Foto: Festival de Cannes).

De nominerte:
Cate Blanchett, Carol
Brie Larson, Room
Rooney Mara, Carol
Saoirse Ronan, Brooklyn
Alicia Vikander, The Danish Girl

Cate Blanchett vinner:

Konkurransen er beinhard i denne kategorien i år. Både Rooney Mara, Saoirse Ronan og svenske Alicia Vikander er blant forhåndsfavorittene på buzzfronten i Hollywood. Det ser ut til at både Mara og Vikander ender opp i birollekategorier under Oscar-utdelingen (det finner vi ut for sikkert når nominasjonene kommer 14. januar), og derfor håper mange at de skal bli belønnet med en hovedrollepris under Golden Globe isteden.

Cate Blanchett er imidlertid vår personlige favoritt i denne kategorien, og vi tror også at hun har en reell sjanse til å stikke av med statuetten i natt. Carol er satt til 50-tallet og der hører virkelig Blanchett hjemme. Med sin kjølige eleganse ser hun ut som om hun har vandret inn fra nærmeste film noir, bare badet i varm Technicolor.

Beste mannlige skuespiller i en dramafilm

Leonardo DiCaprio har rikelig med både skjegg og pels i The Revenant. (Foto: Twentieth Century Fox Norway)

De nominerte:
Will Smith, Concussion
Michael Fassbender, Steve Jobs
Eddie Redmayne, The Danish Girl
Leonardo DiCaprio, The Revenant
Bryan Cranston, Trumbo

Leonardo DiCaprio vinner:

Vi må innrømme at vi ikke har sett noen av filmene i denne kategorien! Sånn er det når Norge henger etter på kinopremierer. Skal vi dømme ut ifra forventningene til Hollywoods filmjournalister er det imidlertid Leonardo DiCaprio som ligger best an til å vinne prisen.

Hvem som vinner skuespillerkategoriene under Golden Globe er ofte en god indikasjon på hvem som vinner Oscar-statuettene senere. Hvis Leo vinner prisen kan det bety slutten på et velkjent scenario som er trist, men også utrolig morsomt: Leonardo ble nominert en rekke ganger, men vant aldri en Oscar. Når filmen om livet hans lages om mange år, vinner imidlertid skuespilleren som spilte Leo en Oscar.

Det hadde jo vært gøy, men samtidig elsker vi jo Leonardo DiCaprio over alt på jord så vi unner ham denne prisen. Og han har jo vunnet Golden Globe to ganger før, så kanskje vi kan håpe på at en tredje Golden Globe kan sikre ham en Oscar også? Vi heier på deg, Leo!

Beste kvinnelige skuespiller i en musikal eller komedie

Amy (Amy Schumer) faller uventet for Aaron (Bill Hader) i Trainwreck (Foto: United International Pictures).

De nominerte:
Jennifer Lawrence, Joy
Melissa McCarthy, Spy
Amy Schumer, Trainwreck
Maggie Smith, The Lady in the Van
Lily Tomlin, Grandma

Amy Schumer vinner:

«Amy Schumer er en ny komistjerne!» Det var Birgers dom etter å ha sett Amy i Trainwreck, og vi tror den innsatsen vil sørge for at hun mottar en Golden Globe i natt.

Amy Schumer stjal hele showet som journalisten Amy i filmen. En rolle hvor figuren var skarp, smart og vittig, men også dypt usikker og famlende når det gjelder kjærlighetens utfordringer.

Les anmeldelsen av Trainwreck!

Beste mannlige skuespiller i en musikal eller komedie

Mark Watney (Matt Damon) er strandet på Mars i The Martian (Foto: 20th Century Fox).

De nominerte:
Christian Bale, The Big Short
Matt Damon, The Martian
Steve Carell, The Big Short
Mark Ruffalo, Infinitely Polar Bear
Al Pacino, Danny Collins

Matt Damon vinner:

Det er veldig uvanlig at Al Pacino, Christian Bale, Mark Ruffalo og Matt Damon alle slåss om en pris for komedier (og musikal), og sånn sett er det vel mest naturlig at prisen går til Steve Carell, men vi tror Damons morsomme og monologbaserte Mars-rolle vil trekke det lengste strået.

Han bærer filmen fjærlett på sine skuldre med en sympatisk rollefigur som publikum føler umiddelbar omsorg for.

Beste fremmedspråklige film

Saul fia er en helt rå filmopplevelse (Foto: Laokoon Filmgroup).

De nominerte:
Det helt nye testamentet – Belgia/Luxembourg/France
The Club – Chile
The Fencer – Finland/Tyskland/Estland
Saul fia – Ungarn

Saul fia vinner:

Hvis ikke klikker det for Filmpolitiets overkonstabel Birger Vestmo!

– Det er en skandale om den ikke vinner! Saul fia er så vanvittig bra at selv om jeg ikke har sett absolutt alle filmene i kategorien, så kan jeg ikke se for meg at de kan være bedre.

Da Birger anmeldte filmen skrev han at regissør László Nemes film er den sterkeste regidebuten han har sett. «Denne historien filleristet meg fra start til slutt, med en stadig økende følelse av dommedag. Filmen byr på ekstreme inntrykk, og er utrolig intens og opprørende.»

Les hele anmeldelsen her!

Beste dramaserie

Rami Malek er strålende i Mr. Robot. (Foto: NBCUniversal Television Distribution).

De nominerte:
Empire
Game of Thrones
Mr. Robot
Narcos
Outlander

Mr. Robot vinner:

Det her er en av de jevneste av seriekategoriene i år, og også en veldig variert bukett, noe som gjør det vanskelig å spå! Vi mener Mr. Robot er den beste av de nye dramaseriene fra Hollywood i fjor, og tror den kan kjempe med Emmy-vinner Game of Thrones om denne prisen.

Golden Globe belønner ofte nye serier fremfor gamle travere, så vi setter en knapp på Mr. Robot denne gangen.

Les anmeldelsen av Mr. Robot her!

Beste komiserie

Maura Pfefferman (Jeffrey Tambor) finner nytt sosialt fotfeste, men møter motstand i nær familie. (Foto: Viaplay, Amazon Content Services LLC. )

De nominerte:
Casual
Mozart in the Jungle
Orange Is the New Black
Silicon Valley
Transparent
Veep

Transparent vinner:

Som vanlig er vi ikke helt enige i hvor Hollywood Foreign Press Association trekker skillet mellom komedie og drama. Dermed er det to serier vi anser som drama, som ligger godt an til å vinne denne kategorien i år.

Transparent stakk av med prisen i fjor, og vi tror den kan vinne også i år. Orange is the New Black er en annen sterk utfordrer som ligger på grensen mellom komedie og drama. Vi tror med andre ord på tradisjoner i denne kategorien i år: Transparent vinner igjen, mens Emmy-favoritten Veep, som aldri har fått en eneste Golden Globe, blir taperen også denne gangen.

Les anmeldelsen av Transparent her!

Beste kvinnelige skuespiller i en dramaserie

Claire (Caitriona Balfe) og Jamie (Sam Heughan). (Foto: Viaplay, Sony Pictures Television)

De nominerte:
Caitriona Balfe, Outlander
Viola Davis, How to Get Away With Murder
Eva Green, Penny Dreadful
Taraji P. Henson, Empire
Robin Wright, House of Cards

Caitriona Balfe vinner:

Balfe tar denne! Hun er Outlander sitt sterkeste kort, en serie som har gjort nybrottsarbeid i hvordan seksualitet fremstilles på TV-skjermen. Flere kritikere har rost Outlander for å gi et nytt perspektiv på seksualitet. Her rives ikke korsettene av – de knytes opp.

Serien har en annen sensualitet enn vi er vant med på TV, og mye er det takket være Balfe. Derfor mener vi hun er et sikkert tips for prisen i år.

Les anmeldelsen av Outlander her!

Beste mannlige skuespiller i en dramaserie

(Foto: SBS Discovery, Frank Ockenfels, AMC)

De nominerte:
Jon Hamm, Mad Men
Rami Malek, Mr. Robot
Wagner Moura, Narcos
Bob Odenkirk, Better Call Saul
Liev Schrieber, Ray Donovan

Jon Hamm vinner:

I den siste sesongen av Mad men var Jon Hamm nok en gang i storslag som Don Draper. Og når Jon Hamm er på sitt beste, da vinner Jon Hamm priser.

Emmy-juryen belønnet nemlig skuespilleren for lang og tro tjeneste i Mad Men i høst – omsider fikk Hamm prisen for beste skuespiller! Vi satser på at han stikker av med en Golden Globe i år også.

Les anmeldelsen av Mad Men her!

Beste kvinnelige skuespiller i en komiserie

Gina Rodriguez er virkelig god i rollen som Jane i Jane the Virgin. (Foto: TV2).

De nominerte:
Rachel Bloom, Crazy Ex Girlfriend
Jamie Lee Curtis, Scream Queens
Julia Louise Dreyfuss, Veep
Lily Tomlin, Grace and Frankie
Gina Rodriguez, Jane the Virgin

Gina Rodriguez vinner:

Her må vi innrømme at vi bare har sett to av seriene, men basert på Gina Rodriguez sin prestasjon i Jane the Virgin synes vi hun er en sterk kandidat.

Julia Louis-Dreyfus har vunnet Emmy for sin prestasjon i Veep hele fire ganger, men hun har ikke fått noen Golden Globe for den rollen enda. Gina Rodriguez fikk imidlertid prisen i fjor, og vi tror hun kan ta den igjen.

Rodriguez er både morsom, sår og sterk i Jane the Virgin. Hun er velsignet med bøttevis av karisma, og mestrer kunsten å leke med stereotypiene samtidig som hun effektivt bryter de ned.

Beste mannlige skuespiller i en komiserie

Rachel (Noël Wells) og Dev (Aziz Ansari) (Foto: Netflix)

De nominerte:
Aziz Ansari, Master of None
Gael Garcia Bernal, Mozart in the Jungle
Rob Lowe, The Grinder
Patrick Stewart, Blunt Talk
Jeffrey Tambor, Transparent

Aziz Ansari vinner:

Fjorårets vinner, Jeffrey Tambor, er helt klart den store forhåndsfavoritten, men med en god blanding av litt håp og litt tro setter vi likevel en knapp på Aziz Ansari i denne kategorien.

Master of None er i stor grad Aziz Ansaris serie. Han spiller hovedrollen, deler av manus skal være basert på hans personlige erfaringer, og så har han castet begge sine foreldre til å spille sine foreldre i serien.

Han imponerer virkelig med både manus og skuespill. Herlig munnrapp og replikksterk. Vi digger det!

Les anmeldelsen an Master of None her!

Beste miniserie eller TV-film

Kirsten Dunst i Fargo. Vi heier på henne i kategorien beste kvinnelige birolle i en miniserie! (Foto: HBO Nordic, FX, MGM)

De nominerte:
American Crime
American Horror Story: Hotel
Fargo
Flesh and Bone
Wolf Hall

Fargo vinner:

Fargo stakk av med denne prisen i fjor for sin første sesong, og den bør klare å gjenta bragden for sin andre sesong.

Dette var den beste serien i 2015. Lun, blodig og utrolig velspilt. Med stjerneroller av Kirsten Dunst og Patric Wilson sammen med noen aldeles formidable rolletolkninger blant bifigurene. Fargo vår soleklare favoritt i denne kategorien.

Les anmeldelsen av Fargo her!

Men hva var din favoritt? Si din mening om hvem som bør få priser i kommentarfeltet!

Natt til mandag gikk den 73. Golden Globe-utdelingen av stabelen i Beverly Hilton Hotel i Beverly Hills, California. Hollywood Foreign Press Association (foreningen for utenlandske journalister i LA) gjorde stas på film- og TV-bransjen, og delte ut hele 26 eksemplarer av statuetten med den gylne globusen.

The Revenant ble kveldens store vinner. Alejandro Iñárritus film fikk prisen for beste dramafilm og regissøren selv vant beste regi. Leonardo DiCaprio stakk også av med prisen for beste mannlige skuespiller i en dramafilm – hans tredje Golden Globe.

I sin første takketale under utdelingen sa regissør Iñárritu at å lage The Revenant var den vanskeligste reisen han noensinne har lagt ut på, men at det var verdt det.

– Smerte er midlertidig, mens en film varer evig, sa regissøren fra podiet.

Ridley Scotts The Martian, med Aksel Hennie i en av rollene, gjorde det også bra under nattens prisutdeling. Filmen fikk prisen for beste komedie og Matt Damon kunne ta statuetten for beste mannlige hovedrolle i en komedie med seg hjem.

Lady Gaga fikk pris

På seriefronten fordelte prisene seg noe jevnere. Nykommeren Mr. Robot danket ut Emmy-vinner Game of Thrones i racet for beste dramaserie, Taraji P. Henson fikk prisen for beste kvinnelige skuespiller i en dramaserie for Empire, mens Jon Hamm avsluttet Mad Men-karrieren med et brak med prisen for beste mannlige hovedrolle.

Komedien Mozart in the Jungle fikk to priser, for beste komiserie og beste mannlige skuespiller i en komiserie med Gael García Bernal.

Utover det var det selveste Lady Gaga som stjal serieshowet da hun vant prisen for beste kvinnelige skuespiller i en miniserie for sin prestasjon i American Horror Story: Hotel.

Gaga ble svært rørt da hun mottok prisen og fortalte at hun drømte om å bli skuespiller før hun begynte med musikk. Se takketalen her!

Gervais tilbake i storform

Ricky Gervais var tilbake på scenen som konferansier, etter fire års fravær på grunn av for drøy humor. Den britiske komikeren var sitt vanlige tørrvittige selv, og kom med noen heftige sleivspark til blant andre Donald Trump, Caitlyn Jenner og Mel Gibson.

Se: Ricky Gervais åpnet showet med rumpegrovis

Hva synes du om vinnerne? Fortell oss din mening i kommentarfeltet!

Ridley Scott takket Aksel Hennie

Don Draper avsluttet på topp!

Og vinnerne er:

Beste spillefilm, drama

Carol
Mad Max: Fury Road
The Revenant – VINNER
Room
Spotlight

Beste regissør for en spillefilm

Todd Haynes, Carol
Alejandro Iñárritu, The Revenant – VINNER
Tom McCarthy, Spotlight
George Miller, Mad Max: Fury Road
Ridley Scott, The Martian

Beste kvinnelige skuespiller i en dramafilm

Cate Blanchett, Carol
Brie Larson, Room – VINNER
Rooney Mara, Carol
Saoirse Ronan, Brooklyn
Alicia Vikander, Den danske piken

Beste mannlige skuespiller i en dramafilm

Will Smith, Concussion
Michael Fassbender, Steve Jobs
Eddie Redmayne, Den danske piken
Leonardo DiCaprio, The Revenant – VINNER
Bryan Cranston, Trumbo

Beste spillefilm, musikal eller komedie

The Big Short
Joy
The Martian – VINNER
Spy
Trainwreck

Beste kvinnelige skuespiller i en musikal eller komedie

Jennifer Lawrence, Joy – VINNER
Melissa McCarthy, Spy
Amy Schumer, Trainwreck
Maggie Smith, The Lady in the Van
Lily Tomlin, Grandma

Beste mannlige skuespiller i en musikal eller komedie

Christian Bale, The Big Short
Matt Damon, The Martian – VINNER
Steve Carell, The Big Short
Mark Ruffalo, Infinitely Polar Bear
Al Pacino, Danny Collins

Beste kvinnelige birolle i en spillefilm

Jennifer Jason Leigh, The Hateful Eight
Helen Mirren, Trumbo
Kate Winslet, Steve Jobs – VINNER
Jane Fonda, Youth
Alicia Vikander, Ex Machina

Beste mannlige birolle i en spillefilm

Paul Dano, Love & Mercy
Mark Rylance, Bridge of Spies
Sylvester Stallone, Creed – VINNER
Idris Elba, Beasts of No Nation
Michael Shannon, 99 Homes

Beste fremmedspråklige film

The Brand New Testament (Belgium / France / Luxembourg)
The Club (Chile)
The Fencer (Finland / Germany / Estonia)
Mustang (France)
Sauls sønn (Hungary) – VINNER

Beste manus i en spillefilm

Emma Donoghue, Room
Tom McCarthy, Josh Singer, Spotlight
Charles Randolph & Adam McKay, The Big Short
Aaron Sorkin, Steve Jobs – VINNER
Quentin Tarantino, The Hateful Eight

Beste animasjonsfilm

Anomalisa
The Good Dinosaur
Innsiden ut – VINNER
The Peanuts Movie
Sauen Shaun

Beste dramaserie

Empire
Game of Thrones
Mr. Robot – VINNER
Narcos
Outlander

Beste mannlige skuespiller i en dramaserie

Jon Hamm, Mad Men – VINNER
Rami Malek, Mr. Robot
Wagner Moura, Narcos
Bob Odenkirk, Better Call Saul
Liev Schreiber, Ray Donovan

Beste kvinnelige skuespiller i en dramaserie

Caitriona Balfe, Outlander
Viola Davis, How to Get Away With Murder
Eva Green, Penny Dreadful
Taraji P. Henson, Empire – VINNER
Robin Wright, House of Cards

Beste komiserie

Casual
Mozart in the Jungle – VINNER
Orange Is the New Black
Silicon Valley
Transparent
Veep

Beste kvinnelige skuespiller i en komiserie

Rachel Bloom, Crazy Ex Girlfriend – VINNER
Jamie Lee Curtis, Scream Queens
Julia Louis-Dreyfus, Veep
Lily Tomlin, Grace and Frankie
Gina Rodriguez, Jane the Virgin

Beste mannlige skuespiller i en komiserie

Aziz Ansari, Master of None
Gael García Bernal, Mozart in the Jungle – VINNER
Rob Lowe, The Grinder
Patrick Stewart, Blunt Talk
Jeffrey Tambor, Transparent

Beste miniserie eller TV-film

American Crime
American Horror Story: Hotel
Fargo
Flesh and Bone
Wolf Hall – VINNER

Beste kvinnelige skuespiller i en miniserie eller TV-film

Kirsten Dunst, Fargo
Queen Latifah, Bessie
Felicity Huffman, American Crime
Sarah Hay, Flesh & Bone
Lady Gaga, American Horror Story: Hotel – VINNER

Beste mannlige skuespiller i en miniserie eller TV-film

Idris Elba, Luther
Oscar Isaac, Show Me a Hero – VINNER
David Oyelowo, Nightingale
Mark Rylance, Wolf Hall
Patrick Wilson, Fargo

Beste kvinnelige birolle i en serie, miniserie eller TV-film

Uzo Aduba, Orange Is the New Black
Joanne Froggatt, Downton Abbey
Regina King, American Crime
Maura Tierney, The Affair – VINNER
Judith Light, Transparent

Beste mannlige birolle i en serie, miniserie eller TV-film

Alan Cumming, The Good Wife
Damian Lewis, Wolf Hall
Ben Mendelsohn, Bloodline
Tobias Menzies, Outlander
Christian Slater, Mr. Robot – VINNER

Beste originale sang i en spillefilm
«Love Me Like You Do», 50 Shades of Grey
«One Kind of Love», Love & Mercy
«See You Again», Furious 7
«Simple Song #3,» Youth
«Writing’s On The Wall», Spectre – VINNER

Beste originalmusikk i en spillefilm
Carter Burwell for Carol
Alexandre Desplat for Den danske piken
Ennio Morricone for The Hateful Eight – VINNER
Daniel Pemberton for Steve Jobs
Ryuichi Sakamoto Alva Noto for The Revenant

Vi later som om vi ikke bryr oss, men det er ikke til å stikke under stol at vi er nysgjerrige på hva stjernene har på seg når det er galla i Hollywood.

Golden Globe-utdelingen er intet unntak, og selv om vi selvfølgelig er mest interessert i hvem som vinner de gjeve prisene, så er det jo ikke noe galt å sjekke ut hvem som så best ut – og værst ut – under prisutdelingen.

Scroll deg nedover og ta en titt selv!

Ridley Scott takket Aksel Hennie

Don Draper avsluttet på topp!

Lady Gaga så flott ut i en sort fløyelskjole i Marilyn Monroe-stil. (Foto: AFP PHOTO / VALERIE MACON AFP PHOTO, NTB Scanpix).

Orange is the New Black-stjerna Taylor Schilling var skikkelig stilig i glittersmoking. (Foto: REUTERS/Mario Anzuoni, NTB Scanpix).

Jennifer Lawrence kjørte en ganske voksen stil under prisutdelingen. (Foto: REUTERS/Mario Anzuoni, NTB Scanpix).

Jennifer Lopez ser ut som en femme fatale i gult! (Foto: AFP PHOTO / VALERIE MACON, NTB Scanpix).

Kirsten Dunst kjørte forførende fløyel og dyp utringning. (Foto: REUTERS/Mario Anzuoni, NTB Scanpix).

Thor-stjerna Jaimie Alexander var en av de flotteste på den røde løperen. (Foto: AFP PHOTO / VALERIE MACON, NTB Scanpix).

Rosie Huntington-Whiteley og Jason Statham. Skuespillerparet ankom den røde løperen sammen. (Foto: AFP PHOTO / VALERIE MACON, NTB Scanpix).

Orange is The New Black-stjerna Laverne Cox strålte i hvitt på den røde løperen. (Foto: REUTERS/Mario Anzuoni, NTB Scanpix).

Fancy, eller bare rart? Game of Thrones-stjerna Natalie Dormer hadde på seg en halter-neck-aktig løsning. (Foto: PHOTO / VALERIE MACON, NTB Scanpix).

Viola Davis strålte i en stjernespekket kjole på en stjernespekket kveld. (Foto:AFP PHOTO / VALERIE MACON, NTB Scanpix).

For en dress, Bob Odenkirk! Better call Saul-skuespilleren blir en skikkelig kjekkas i dyp blå dress. (Foto: AFP PHOTO / VALERIE MACON, NTB Scanpix).

Master of None-stjerna Aziz Ansari kjører trygg stil. (Foto: REUTERS/Mario Anzuoni, NTB Scanpix).

Leslie Mann strålte på den røde løperen i en dus rosa kreasjon. (Foto: AFP PHOTO / VALERIE MACON, NTB Scanpix).

Caitriona Balfe hadde kanskje ikke kveldens fineste kjole, men Balfe er uansett strålende i Putlander! (Foto: AFP PHOTO / VALERIE MACON, NTB Scanpix).

Eva Green. Penny Dreadful-stjerna ser mystisk og vakker ut som alltid. (Foto: AFP PHOTO / VALERIE MACON, NTB Scanpix).

Jamie Lee Curtis ser smashing ut i en dyp blå kjole. (Foto: AFP PHOTO / VALERIE MACON, NTB Scanpix).

Saoirse Ronan i pur hvitt. (Foto: AFP PHOTO / VALERIE MACON, NTB Scanpix).

Show Me a Hero-skuespilleren Actor Oscar Isaac er røff og tøff med tredagersskjegg. EUTERS/Mario Anzuoni, NTB Scanpix).

Actors Channing Tatum, Jenna Dewan-Tatum og Will Smith og Jada Pinkett Smith poserte sammen. (Foto: REUTERS/Mario Anzuoni, NTB Scanpix).

Jon Hamm, aka Don Draper, gliste bredt da han ankom den røde løperen. (Foto: REUTERS/Mario Anzuoni, NTB Scanpix).

Krasj, dragedronning Emilia Clarke? (Foto: AFP PHOTO / VALERIE MACON, NTB Scanpix).

Leonardo… Vi elsker deg! (Foto: REUTERS/Mario Anzuoni, NTB Scanpix).

Bit den leppa, Steve Carell! Bit den leppa! (Foto: AFP PHOTO / VALERIE MACON, NTB Scanpix).

Litt Playboy-aktig stil på Katy Perry der, eller? (Foto: Jason Merritt/Getty Images/AFP, NTB Scanpix).

Kate Winslet strålte i blått, like før hun fikk prisen for beste birolle, for sin prestasjon i Steve Jobs. (Foto: Jason Merritt/Getty Images/AFP, NTB Scanpix).

Nei, Julianne Moore. Bare… nei. (Foto: Jason Merritt/Getty Images/AFP, NTB Scanpix).

Det var Sylvester Stallone som stakk av med prisen for beste mannlige birolle i en dramafilm under nattens Golden Globe-utdeling. Hans prestasjon i Creed – The Legacy of Rocky danket dermed ut Paul Dano, Mark Rylance, Michael Shannon og Idris Elba.

Sylvester Stallone har aldri vunnet en Golden Globe før, men var nominert i 1977 for beste skuespiller og beste manus for Rocky. I Creed returnerer han i rollen som Rocky Balboa, denne gangen som treneren for sønnen til hans gamle motstander Apollo Creed.

Takket Rocky

Det var en tydelig rørt Stallone som mottok prisen natt til mandag, da publikum reiste seg i salen for å hylle skuespilleren. Han takket kone og familie, og ikke minst Legendary Pictures for at de turte å satse på en «mumlende skuespiller» tilbake på 70-tallet.

– Men mest av alt vil jeg takke min fantasivenn Rocky Balboa for å være den beste vennen jeg noensinne har hatt, sa Stallone.

I Rocky-filmene er Apollo Creed en av Rockys argeste motstandere, før de etter hvert ble venner. Apollo var treneren til Rocky i Rocky III og Rocky IV, men i Creed er det altså Rocky som selv har blitt trener.

Filmen har premiere nå på fredag 15. januar.

Ridley Scott takket Aksel Hennie

Don Draper avsluttet på topp!

Startet showet med rumpegrovis

Se stjernene på den røde løperen

The Martian vant Golden Globe for beste komedie natt til mandag. Da regissør Ridley Scott leste takketalen sin fra podiet, var Aksel Hennie et av navnene som ble nevnt.

Riktignok var Aksel et av mange navn som ble ramset opp da regissøren takket skuespillerne i filmen, men for nordmenn som elsker at nordmenn gjør det bra i utlandet er det artig, læll!

Se lista: Her er alle Golden Globe-vinnerne!

Etter en lengre takketale der han blant andre takker Matt Damon, som fikk prisen for beste mannlige skuespiller i en komedie for sin prestasjon i filmen, begynner «wrap it up-musikken» å spille. Ridley Scott bryr seg ikke og begynner å ramse opp flere han vil takke.

– Og.. Jeg bryr meg ikke om at jeg blir bedt om å wrap up. Det formidable ensemblet Jessica, Kristen, Jeff, Sean, Sebastian, Aksel, Michael, Kate, Chiwetel, Benedict, Mackenzie, Shu, Donald. Screw you! (peker på wrap it up-monitor) Jeg elsker å jobbe med hver og en av dere.

Wow… Aksel ble takka før Oscar-vinner Chiwetel Ejiofor.

Les også: «The Martian»-stjernene elsker Aksel Hennie

Aksel Hennie spiller astronauten Alex Vogel i The Martian (Foto: 20th Century Fox).

Mente Hennie var naturtalent

Da NRK intervjuet Ridley Scott i fjor sa han at Aksel var et naturtalent når det gjaldt å late som om han var vektløs, noe som kom godt med under innspillingen av The Martian.

– Jeg synes han er utrolig flink, og jeg satt virkelig pris på å jobbe med ham, fortalte Scott under intervjuet. Regissøren mente da at Hennie bare må komme seg til Hollywood.

Se takketalen til Ridley Scott her! Og konsentrer deg godt, sånn at du får med deg øyeblikket Scott sier: «Aksel».

Klokken 14.30 i dag ble Oscar-nominasjonene annonsert, og vi fikk dermed vite hvem som får lov til å være med i kampen om de gjeve Oscar-statuettene under prisutdelingen natt til 29. februar, norsk tid.

Sammen med nominasjonene for Screen Actors Guild Awards gir Golden Globe-utdelingen, som gikk av stabelen 10. januar, gjerne en indikasjon på hvem som blir nominert til Oscar. Som forventet fikk vi dermed høre navn som blant andre Leonardo DiCaprio, Alejandro Iñárritu, Cate Blanchett, Eddie Redmayne og Jennifer Lawrence. Svenske Alicia Vikander ble også nominert for sin rolle i Den danske piken.

Som forventet ble det flest nominasjoner til The Revenant. Filmen som også vant prisen for beste spillefilm i dramakategorien under Golden Globe-utdelingen natt til mandag denne uken, fikk hele tolv nominasjoner.

Regissørene Guillermo del Toro og Ang Lee, samt skuespiller John Krasinski og Oscar-akademiets leder Cheryl Boone Isaacs annonserte nominasjonene.

Dansk-norsk dokumentar nominert

Den danske dokumentaren Indonesias tause fortid (The Look of Silence) ble nominert til beste dokumentar. Filmen, som forteller historien om hvordan de overlevende ofrene etter folkemordet i Indonesia i 1965 lever under terror, frykt og underkastelse, er delvis norskprodusert.

Torstein Grude og Bjarte Mørner Tveit fra Piraya Film A/S og Tore Tomter fra NRK er med på produsentsiden på filmen, som er en oppfølger til The Act of Killing som også ble Oscar-nominert i 2014.

Produsent Torstein Grude. (Foto: Yodokfilm).

– Det føles herlig, det føles helt topp, sier produsent Torsten Grude når NRK ringer for å gratulere med nominasjonen.

Han og resten av teamet var enormt skuffet da The Act of Killing ikke vant prisen for beste dokumentar sist, og er glad for at de nå har fått en ny sjanse.

– Det var skuffende å tape for 20 Feet From Stardom som var en helt ordinær dokumentar, med tanke på at The Act of Killing er en av filmhistoriens sterkeste dokumentarer. Nå vil vi har revansj!

Skal feire med Champagne

Med filmer som Amy og Cartel Land blant de mednominerte er konkurransen hard i år, men Grude tror likevel Indonesias tause fortid kan ha en sjans til seier.

– Det er nærliggende å tro at Amy vil være populær hos Akademiet, som består av skuespillere og Hollywood-folk, men det at vi har hatt en nominasjon tidligere gir oss en fordel, forklarer Grude.

Han er spesielt glad for en nominasjon nå, ikke fordi det at en pris betyr så mye i seg selv, men på grunn av hva den typen eksponering kan gjøre for filmens distribusjon.

Om det blir en Oscar den 28. februar eller ikke – i dag skal det uansett feires, forteller produsenten.

– Du finner ofte gode grunner til å drikke Champagne, men ingen er bedre enn en Oscar-nominasjon, avslutter han fornøyd.

Se «Indonesias tause fortid» her:

De nominerte er:

Beste film

Mad Max: Fury Road
The Revenant
Room
Spotlight
The Big Short
Bridge of Spies
Brooklyn
The Martian

Beste regissør

Lenny Abrahamson, Room
Alejandro Iñárritu, The Revenant
Tom McCarthy, Spotlight
George Miller, Mad Max: Fury Road
Adam McKay, The Big Short

Beste kvinnelige hovedrolle

Cate Blanchett, Carol
Brie Larson, Room
Saoirse Ronan, Brooklyn
Jennifer Lawrence, Joy
Charlotte Rampling, 45 Years

Beste mannlige hovedrolle

Michael Fassbender, Steve Jobs
Eddie Redmayne, Den danske piken
Leonardo DiCaprio, The Revenant
Bryan Cranston, Trumbo
Matt Damon, The Martian

Beste kvinnelige birolle

Jennifer Jason Leigh, The Hateful Eight
Kate Winslet, Steve Jobs
Rooney Mara, Carol
Rachel McAdams, Spotlight
Alicia Vikander, Den danske piken

Beste mannlige birolle

Mark Rylance, Bridge of Spies
Sylvester Stallone, Creed
Christian Bale, The Big Short
Mark Ruffalo, Spotlight
Tom Hardy, The Revenant

Beste originalmanus

Spotlight (Tom McCarthy, Josh Singer)
Ex Machina (Alex Garland)
Innsiden ut (Josh Cooley, Pete Docter, Meg LeFauve)
Straight Outta Compton (Andrea Berloff, Jonathan Herman, S. Leigh Savidge, Alan Wenkus))
Bridge of spies (Matt Charman, Joel Coen, Ethan Coen)

Beste tilrettelagte manus (Adapted screenplay)

The Big Short (Charles Randolph & Adam McKay)
Brooklyn (Nick Hornby)
Carol (Phyllis Nagy)
The Martian (Drew Goddard)
Room (Emma Donoghue)

Beste fremmedspråklige film

Mustang (Frankrike)
Sauls sønn (Ungarn)
Krigen (Danmark)
Embrace of the Serpent (Colombia)
Theeb (Jordan, Storbritannia)

Beste animasjonsfilm

Anomalisa
Innsiden ut
Sauen Shaun
Boy and the world
When Marnie was there

Beste dokumentar

Amy
Cartel Land
The Look of Silence
Winter of Fire: Ukraine’s Fight for Freedom
What Happened, Miss Simone?

Beste kinematografi

Carol (Edward Lachman)
The Hateful Eight (Robert Richardson)
Mad Max: Firy Road (John Seale)
The Revenant (Emmanuel Lubezki)
Sicario (Roger Deakins)

Beste filmredigering

The Big Short (Hank Corwin)
Mad Max: Fury Road (Margaret Sixel)
The Revenant (Stephen Mirrione)
Star Wars: The Force Awakens (Maryann Brandon, Mary Jo Markey)
Spotlight (Tom McArdle)

Beste produksjonsdesign

Bridge of Spies (Adam Stockhausen, Rena DeAngelo, Bernhard Henrich)
The Danish Girl (Eve Stewart, Michael Standish)
Mad Max: Fury Road (Colin Gibson; Katie Sharrock, Lisa Thompson)
The Martian (Arthur Max, Celia Bobak, Zoltan Horvath)
The Revenant (Jack Fisk; Hamish Purdy)

Beste kostymedesign

Carol (Sandy Powell)
Cinderella (Sandy Powell)
The Danish Girl (Paco Delgado)
Mad Max: Fury Road (Jenny Beavan)
The Revenant (Jacqueline West)

Beste originalmusikk

Carter Burwell for Carol
Ennio Morricone, The Hateful Eight
Thomas Newman, Bridge of Spies
Jóhann Jóhannsson, Sicario
John Williams, Star Wars: The Force Awakens

Beste originalsang

«Earned it», 50 Shades of Grey
«Simple Song #3,» Youth
«Writing’s On The Wall», Spectre
«Til It Happens To You», The Hunting Ground
«Manta Ray» Racing Extinction

Beste visuelle effekter

Mad Max: Fury Road (Andrew Jackson, Tom Wood, Dan Oliver, Andy Williams)
The Martian (Richard Stammers, Chris Lawrence, Anders Langlands, Steven Warner)
The Revenant (Rich McBridge, Matt Shumway, Jason Smith, Cameron Waldbauer)
Star Wars: The Force Awakens (Roger Guyett, Patrick Tubach, Neal Scanlan, Chris Corbould)
Ex Machina (Andrew Whitehurst)

Beste makeup og hår

Mad Max: Fury Road (Lesley Vanderwalt, Damian Martin, Elka Wardega)
The Revenant (Graham Johnston, Adrien Morot, Robert Pandini)
Hundreåringen som klatret ut gjennom vinduet og forsvant (Eva Kozma, Erzsebet Racz)

Beste lydmiks

Bridge of Spies (Drew Kunin, Andy Nelson, Gary Rydstrom)
Mad Max: Fury Road (Ben Osmo, Chris Jenkins, Gregg Rudloff)
The Martian (Mac Ruth, Paul Massey, Mark Taylor)
The Revenant (Chris Duesterdiek, Frank A. Montaño, Jon Taylor, Randy Thom)
Star Wars: The Force Awakens (Stuart Wilson, Andy Nelson, Chris Scarabosio)

Beste lydredigering

Mad Max: Fury Road (Scott Hecker, Mark Mangini, David White)
The Martian (Oliver Tarney)
The Revenant (Martin Hernandez, Randy Thom, Lon Bender)
Star Wars: The Force Awakens (David Accord, Matthew Wood)
Sicario (Alan Robert Murray)

Beste kortfilm

Ave Maria (Basil Khalil, Eric Dupont)
Day One (Henry Hughes)
Everything Will Be Okay (Alles Wird Gut) (Patrick Vollrath)
Shok (Jamie Donoughue)
Stutterer (Benjamin Cleary)

Beste animerte kortfilm

Bear Story (Historia de un Oso) (Gabriel Osorio, Pato Escala)
Prologue (Richard Williams, Imogen Sutton)
We Can’t Live Without Cosmos (Konstantin Bronzit)
World of Tomorrow (Don Hertzfeldt)

Beste kortdokumentar

Claude Lanzmann: Spectres of the Shoah (Adam Benzine)
A Girl in the River: The Price of Forgiveness (Sharmeen Obaid-Chinoy)
Last Day of Freedom (Dee Hibbert-Jones, Nomi Talisman)
Chau, Beyond the Lines (Courtney Marsh)
Body team 12 (David Darg, Bryn Mooser)

Da jeg hørte om HBO Nordics nye Wall Street-serie Billions før jul, ble jeg gira. En HBO-serie om maktkamp, innsidehandel og korrupsjon, med Damian Lewis og Paul Giamatti som hovedrolleinnehavere – det kunne jo ikke bli bedre!

Billions er imidlertid ikke det hardkokte dramaet jeg så for meg. En årsak kan muligens være at det er Showtime, ikke HBO, som har laget serien.

Dette er derimot en såpeserie med stor S. En velskrevet såpe med sterke rollefigurer, et godt manus og glimrende skuespillere. Strålende underholdning, med andre ord.

Et oppgjør mellom to alfahanner

Damian Lewis spiller den styrtrike hedgefondforvalteren Bobby Axelrod. Fra arbeiderklassebakgrunn i Yonkers, har han bygd seg opp til å bli en av de mektigste mennene i New York. Han er karismatisk og generøs, med et hjerte for mannen i gata – i hvert fall på utsiden.

Paul Giamatti spiller Chuck Roades, den føderale aktoren i New York (U.S. Attorney). I motsetning til Axelrod har han havnet i posisjonen fordi han er fra en god familie, men han har likevel sterke prinsipper han nekter å la seg rokke fra. Han lar ikke rike forretningsmenn kjøpe seg ut av fengsel når de blir tatt for innsidehandel eller korrupsjon.

Roades har imidlertid aldri gått etter de virkelig store haiene, men når han får nyss om at Axelrods firma har drevet med innsidehandel, starter han en etterforskning med mål om å styrte gullgutten fra Yonkers.

Det legges dermed opp til en maktkamp av episke proporsjoner. For selv om Roades har gode intensjoner, er det også hans trang til å markere seg som en sterk U.S. Attorney som driver ham. Billions er et oppgjør mellom to alfahanner, og jeg elsker det.

Anmeldelse: «Show Me a Hero» – Et engasjerende politisk drama om rasisme og klasseskille

Billions er en maktkamp mellom to alfahanner, spilt av Damian Lewis og Paul Giamatti. (Foto: HBO Nordic).

Strålende skuespillere

Det er ingen tvil om at både Damian Lewis og Paul Giamatti er strålende skuespillere, og de er begge på sitt beste i Billions.

Jeg har ikke sett Lewis i denne typen rolle før, men han passer perfekt som sarkastiske og smått nedlatende riking. Jeg elsker at Axelrod er som et barn, som bare må gjøre noe hvis noen sier at han ikke får lov.

«What’s the point of having fuck you money, if you don’t say fuck you», spør han Roades ved et tidspunkt. Det er så cheezy som det går an å bli, men herlighet så gøy det er.

I rollen som Roades sin kone og Axelrods psykolog og motivator Wendy, en gigantisk interessekonflikt der for å si det forsiktig, finner vi Maggie Siff. Wendy er seriens mest interessante rollefigur, hun er en sterk kvinne som vet hva hun vil ha og som ikke er redd for å ta det.

Siff er glimrende i rollen som denne alfakvinnen som snurrer begge de mektige mennene sine rundt lillefingeren.

Anmeldelse: «The Wolf of Wall Street» – Narkofylt pengejag i New Yorks børsmiljø

Maggie Siff spiller seriens mest interessante figur. (Foto: HBO Nordic).

Energisk og begeistrende

Billions er ikke samfunnskritikk fra innsiden av kapitalismens høyborg slik jeg hadde forventet meg, men et energisk drama fullt av intriger, hemmeligheter og skittent spill.

Serien beveger seg ofte i et klisjélandskap med mange fallgruver, for eksempel at Giamattis mektige Roades selvfølgelig liker å bli dominert i senga, men selv om den snubler litt iblant, faller den aldri fullstendig nedi.

Jeg lar meg derfor begeistre av Billions og håper serien klarer å holde på energien utover sesongen.

«Billions» ser du hos HBO Nordic. Nye episoder hver mandag.

Da Ashton Kutcher hadde rollen som Steve Jobs i Jobs i 2013, lå filmens fokus på å fortelle om oppstarten av Apple, og hvordan Steve Jobs bygde sitt imperium.

Regissør Danny Boyle og manusforfatter Aaron Sorkin har gått den motsatte veien med sin film om Apple-overhodet som gikk bort for fire år siden.

Steve Jobs handler om mennesket bak den karismatiske presentatøren og den ikoniske pologenseren. Det vanskelige, stormannsgale, visjonære og interessante mennesket Steve Jobs.

Anmeldelse: «Jobs» – For enkelt og sentimentalt om Apple-sjefen

Virkningsfull fortellermåte

Boyle og Sorkin sløyfer teknologisk utvikling og bygging av Apple-firmaet. De bruker isteden tre dager av Apples historie på å fortelle hvem Steve Jobs var.

Annonseringen eller demovisningen av Macintosh i 1984, NeXT Computer i 1988 og iMac i 1998, er rammen for filmen. Med unntak av noen tilbakeblikk befinner vi oss hele tiden i garderobene, venterommene, scenegangene og scenene i lokalene disse presentasjonene finner sted.

Fortellingen om hvem mennesket Steve Jobs var er dermed konsentrert ned til timene og minuttene i forkant av disse presentasjonene, øyeblikk som er fylt av nerver og spenning, der folks virkelige meninger og personlighet kommer frem.

Det er en svært effektiv og virkningsfull måte å fortelle en historie på, og gjør at man sitter igjen med et inntrykk av at man har lært Steve Jobs litt bedre å kjenne.

Fassbender som Jobs og datteren Lisa, her spilt av Makenzie Moss. (Foto: United International Pictures).

Oscar-verdige skuespillere

Aaron Sorkin er berømt for sin evne til å skrive manus med smart dialog og kjappe replikkutvekslinger. Vi så det blant annet i The Social Network, og vi ser det igjen i denne filmen.

Med dyktige skuespillere på laget i tillegg blir dialogen i Steve Jobs en underholdende affære, selv om kranglene mellom Jobs og hans kolleger ofte er vonde å bevitne.

Michael Fassbender klarer å balansere Jobs karismatiske personlighet med hans manglende evne til å føle empati for sine medmennesker på en god måte. Han spiller troverdig og aldri karikert, selv når han viser ytterpunktene i Jobs personlighet.

Jeg forstår godt at Fassbender ble Oscar-nominert for rollen, og det samme gjelder Kate Winslet som er fabelaktig som Jobs assistent Joanna Hoffman.

Rollefigurene til begge er sterke personligheter og samspillet mellom de to er strålende. Blant annet er scenen når Hoffman setter Jobs på plass fordi han er urettferdig mot datteren, en fryd å se.

Anmeldelse: «The Social Network» – En god film om noe så i utgangspunktet kjedelig som datanerder!

Michael Stuhlbarg, Michael Fassbender og Kate Winslet i Steve Jobs. (Foto: United International Pictures).

Subtil og fin tidskoloritt

Med en handling som strekker seg over fjorten år er det viktig at filmens tidskoloritt er god, men det er ikke mye å spille på i de begrensede rommene handlingen utspiller seg i.

Det bidrar til at tidskoloritten aldri blir påtatt, og subtile detaljer, som at en skjortelomme på 80-tallet var stor nok til å romme en diskett, at det selvfølgelig er en Levis-bukse Jobs har på seg når han viser frem iMac-en i 1998, og at den “digitale assistenten” Newton hadde en penn, bidrar til at vi til enhver tid ser hvilken epoke vi befinner oss i.

En spesielt fin scene, som vil få nostalgiske 70- og 80-tallsbarn til å nikke anerkjennende på hodet, er når Jobs datter Lisa sitter på en Macintosh og skaper litt abstrakt kunst i Paint.

Michael Fassbender og Perla Haney-Jardine i Steve Jobs. (Foto: United International Pictures).

Kunstneriske friheter

Filmen er basert på Walter Isaacsons biografi av Steve Jobs, som blant annet ble skrevet med utgangspunkt i over førti intervjuer med Jobs gjort over to år. Aaron Sorkin har også konsultert med Jobs medgrunnlegger av Apple, Steve Wozniak, for å sikre historisk nøyaktighet.

Filmskaperne har selvfølgelig tatt seg noen friheter likevel. De bruker for eksempel presentasjonen fra MacWorld NY i 1998 når Jobs endelig skal avduke iMac-en, istedenfor presentasjonen fra The Apple Worldwide Developers Conference der han faktisk viste den frem for første gang.

Slike små kunstneriske friheter er selvfølgelig helt greit, MacWorld-presentasjonen er mer berømt og der hadde Jobs dessuten på seg den berømte pologenseren. Sorkin og Boyle har sikkert tatt seg flere friheter også uten at jeg vet hvilke, men jeg har likevel inntrykket av at filmen har gitt et troverdig bilde av hvem Steve Jobs var.

I filmens siste scene klarer ikke regissør Danny Boyle å dy seg for å pøse på med patos og sentimentalitet. Vi snakker jubel, pompøs musikk og intense blikk. Det er klisjéer, men kjisjéer har jo som kjent blitt det for en grunn – de fungerer.

Det ble en liten klump i halsen på tampen. Filmen gjør meg rørt og imponert over mannen som var villig til å ofre alt for det han trodde på, som var kompromissløs i jakten på å nå sine mål, som hadde et enormt ønske om å sette sitt fotavtrykk i historien – og kan vi jo trygt si at han klarte.

Komiker, talkshow-vert, skuespiller og forfatter – Chelsea Handler er en skikkelig artig dame. Hun er ikke redd for å støte noen, og hun gjør narr av alt og alle med sin skarpe og drøye humor.

I dokumentarserien Chelsea Does utforsker hun fire forskjellige tema: ekteskap, rasisme, dop og teknologi.

Serien er nesten som en slags førtiårskrise. Handler vil utvide horisonten ved å teste ut ting hun ikke har prøvd, vurdere om det er andre ting hun bør slutte med, i tillegg til at hun belyser tema hun mener er viktige.

Som den komikeren hun er byr hun mye på seg selv og holder lite tilbake i de fire, 70 minutter lange, episodene. Det er morsomt, men litt for navlebeskuende til at serien blir interessant som dokumentar. Dette er først og fremst et Chelsea Handler-show.

Chelsea sjekker ut hvordan det er å gifte seg i The Little White Wedding Chapel i Las Vegas, (Foto: Netflix).

Snakker rett fra levra

Jeg liker når dokumentarfilmskapere bruker seg selv for å fortelle en historie, men det er ikke Chelsea Handler som er dokumentarfilmskaperen her.

Det er Eddie Schmidt, kjent for filmer som den Oscar-nominerte Twist of Faith og This Film is Not Yet Rated, som har regi, mens Chelsea er fokuset.

Dermed blir dette mer en firedelt dokumentar om henne, enn om temaene som blir belyst. Og selv om Handler er en skikkelig kul dame, så er hun ikke så interessant at det blir engasjerende å se fire dokumentarfilmer om hennes menneskelige utvikling.

Når det er sagt så er serien likevel morsom. Jeg elsker når Handler snakker rett fra levra, spør om ting som ingen andre tør, eller når hun sender talende blikk i kamera hvis andre sier noe rart eller drøyt.

Hun er full av gullkorn, som for eksempel når hun, i den første episoden som handler om ekteskap, spør en bryllupsplanlegger om det går an å bestille hoppeslott til bryllupsfest. Før hun får svar tenker hun seg om og konstaterer at:

You have to be tipsy to be in a bounce house as an adult… Or a molester…

Min type humor.

Gøyalt, men slitsomt

Som dokumentar er det episoden om rasisme som er mest interessant, men selv om Handler intervjuer både folk som er positive til segregering av folk med ulik etnisitet, og folk som tror at slavene i Sørstatene hadde det fint og var som en del av familien, så går hun aldri dypt nok i materien til at man lærer noe nytt.

Hvis vi snakker ren underholdningsverdi så er episoden om dop selvfølgelig morsom. Spesielt er scenene fra vennekvelden med pot rundt middagsbordet underholdende, for ikke å glemme når Handler diskuterer kvaliteten på forskjellig typer pot med Leslie Nelson.

Pot er som sex, det er godt uansett. Leslie Nelson

Selv om det er morsomt, blir Chelsea Does litt mye i lengden. Handler har en slitsom stemme og serien blir langdryg om du ser flere episoder av gangen. Så ikke binge denne serien, men se den én episode av gangen.

Og hvis du digger Chelsea kan jeg forøvrig informere at hun får sitt eget talkshow på Netflix i løpet av året. Det gleder jeg meg til!

The X-Files er tilbake – over 20 år etter at Mulder og Scully først dukket opp på norske skjermer – og alle «sci-fi»-hjerter banker i spent forventning.

I hvert fall de hjertene som nå er i 30-åra.

Denne gjengen var skoleungdom da (selveste) Knut Risan hvisket forførende til dem «Du tror det ikke før du får se det», og dermed samlet hundretusenvis foran skjermen hver torsdag.

For kids født på 80-tallet ble The X-Files et av de første og kraftigste møtene med kvalitetsfjernsyn fra USA.

The X-Files var ikke bare en serie for dem, det var en liten kulturinstitusjon som ga en hel TV-generasjon UFO-plakater, konspirasjonsnoia og kjederøykende skurker som en av grunnpilarene i sin dannelse.

Her er vår retroguide til hvorfor folk i 30-årene digger serien.

Anmeldelse: «The X-Files» S10 – På sitt beste er dette en fantasirik og morsom nostalgifest!

De fikk være opp sent på torsdagskveldene

Scully og Mulder ble raskt en av TV2s største suksesser høsten 1994. (Faksimile fra VG 19.09.1994 Side 51)

I den alderen er det ikke alle som har selvbestemt leggetid. Men de som hadde svært forståelsesfulle/uansvarlige foreldre, fikk mast seg til å være oppe sent på torsdagskveldene.

For etter nyhetene, været og sporten – kl. 21:45 – ble TV-skjermen til en mørk, mystisk og fengende verden.

De digga vignettmusikken

Passe mystisk, passe skummel og veldig fengende.

Du trenger bare nynne noen enkle du-du-du-du-du-duuuu for å fylle rommet med suspens og nostalgi hvis du er i et rom med folk i 30-åra.

Funfactene er at vignetten ikke dukker opp før i seriens andre episode, og at det var en tilfeldig ekkoinstilling på synthen som gjorde at komponist Mark Snow virkelig fikk sving på den nå verdenskjente signaturmelodien.

De lærte at «The Truth Is Out There»

Fra vignetten til The X-Files. (Foto: FOX).

The X-Files tok det beste fra 70-tallets konspirasjonsthrillere og lærte opp en helt ny generasjon til å tro at det er godt mulig regjeringer har hemmelige agendaer og holder folket for narr.

For hvis det hadde krasjet en UFO ved Roswell i 1947, ville myndighetene ha fortalt det til folk? Eller ville de forsøkt å dekke over det, og bruke teknologien til noe militært og fælt?

I så fall et sjansespill når dyktige FBI-agenter er på saken. Sannheten vil alltid ut – og sannheten er der ute!

Konspirasjonsteorier er alltid gøy, og The X-Files var knallgode på feltet. Serien hadde jo til og med sin egen «Deep Throat«!

Det ble pothuenes favorittserie

Romvesenet Josh Exley elsket baseball! (Foto:_ FOX).

Her har vi ikke statistikk, men hvis vi går ut fra at det fantes norske ungdommer som leflet med marihuana på 90-tallet, så er nok sjansen stor for at The X-Files var serien for dem.

Potkonspirasjonsteoretikeren er en velkjent type fra både norske kollektiv og fra Hollywood, og Mulder og Scullys kamp mot skyggeregjeringer og hemmelighold var nok til både rekreasjon og inspirasjon for mange av disse.

Har du forresten sett hva som skjer når vi bretter denne dollarseddelen???????!!!!!!

Veeeeldig mystisk! (Foto: AFP PHOTO/HAZEM BADER, MTB Scanpix).

De digga plakaten til Mulder

Etter serien er det ikke bare Mulder som har denne plakaten på veggen. (Foto: FOX).

Det var skralt med nettbutikker som solgte effekter og varer fra filmer og serier på 90-tallet, så da The X-Files-fansen skulle vise fram sin gode seriesmak, var det plakater som gjaldt.

Og det må sies, The X-Files hadde noen av de kuleste plakatene på 90-tallet.

Plakaten med stor P var selvfølgelig den samme som kule Fox Mulder hadde på kontoret sitt nede i kjelleren hos FBI. Den med UFO’n ja.

De elsket at det ble snakket norsk – i hvert fall litt, i én episode

Hvis ikke navnet er norsk nok, så hjelper det kanskje med flagget i bakgrunnen? Han snakket riktignok mest engelsk han Henry, men hvis en legger godviljen til kan en skjønne en del av norsken hans også. (Foto: Skjermdump fra episoden Dod Kalm, FOX)

Folk i 30-årene blir sjeldent mer stolt av landet sitt enn når de snakker om da Hollywood endelig omfavnet Norge, og de snakket norsk i The X-Files.

Episoden het Dod kalm, kom i midten av sesong to og sendte Mulder og Scully til Lofoten.

Å si at de snakket norsk, er en vel en ganske patriotisk overdrivelse. Men de prøvde å snakke norsk. Med elendig diksjon og uttale fører båtfører Henry Trondheim og en hvalfanger med navn Olafsen en gebrokken dialog om hvordan de kan komme seg bort fra et mystisk marinefartøy hvor folk blir farlig gammel farlig fort.

Hvis du forestiller deg en dårlig språktrent amerikaner som prøve å lese en norsk tekst, så har du lydbilde ganske bra.

P.S. Litt mer velklingende norsk kan overhøres i baren Mulder og Scully besøker i starten av episoden.

De foretrakk X-Files-monstre til sine mareritt

Den tredje episoden i sesong én, «Squeeze», var den aller første monster of the week-episoden. Mutant og seriemorder Eugene Victor Tooms var dritskummel! (Foto: FOX).

Når folk i 30-åra har vonde drømmer, er det en god sjanse for at det ligger et monster fra The X-Files og lurer i underbevisstheten.

Serien var helt ram på å koke opp heslige og intense typer som gjorde alt fra toalettbesøk til skogsturer til en prøvelse.

Selv om serien huskes best for romvesen og konspirasjoner var de fleste episodene såkalte «Monster of the week«-episoder, hvor en eller annen skapning drev og tok livet av folk og FBI sendte sine to utvalgte for å rydde opp.

Noen av de verste, og derfor beste monstrene er Flukeman, Beggar Man, Eugene Victor Tooms, Lord of the Flies og the Peacocks.

De ble fascinert av The Lone Gunmen

Det første møtet med Richard Langly – en av de tre fra The Lone Gunme. Hentet fra episoden E.B.E. (Foto: Skjermdump, FOX)

De tre nerdene var så kule at de til og med fikk sin egen spin-off serie. Men før det var de selve prototypen på konspirasjonsteorigjengen.

De tok opp alle telefonsamtalene på bånd, hadde sitt eget konspirasjonsmagasin, var notorisk paranoide og kan vel også kalles internettpioneerer.

Favorittøyeblikket er når de overbeviser Mulder om at de har slått av båndopptakeren så han kan snakke fritt. De har jo selvfølgelig ikke slått av båndopptakeren.

«Mulder & Scully» > «Ross & Rachel»

Mulder og Scully vs. Ross og Rachel. (Foto: FOX, NBC. Bildekollasj: NRK).

For dem som syntes Ross og Rachel ble litt for klissete, vinglete og overdramatisk var Scully og Mulder 90-tallets store TV-par.

Partnere, venner, kjærester. Forholdet mellom de to agentene er et av seriens sterkeste kort og gjorde The X-Files til en serie som var vel så drevet av sine karakterer som av plottene.

Mulders ironiske vitsing i de verste situasjoner, Scullys tørrvittige svar – dette paret var sexy, smart og kledelig tilbakeholden med sine følelser.

De ville tro

Fra vignetten til The X-Files. (Foto: FOX).

«I want to belive» var seriens motto, og The X-Files gjorde det både mulig og morsomt å tro.

For fansen ble alle foto av objekter ute av fokus til bevis på noe uidentifisert og flyvende. Og blinkende lys på himmelen ble aldri det samme.

Amerikansk UFO-folklore – fra Roswell til mystiske observasjoner i enda mer mystiske småbyer – ble allemannseie på 90-tallet. Og siden serien stort sett alltid lot både det fantastiske og det vitenskapelige være en mulighet, fikk publikum selv være med å velge hvilken løsning de ønsket å tro på.

The X-Files gjorde også at de som ville tro slapp å føle seg som idioter. Romvesen var veldig pop på 90-tallet, og for kinopublikummet var det Indenpendence Day, Men in Black og Mars Attacks som fikk love til å bestemme hvordan aliens skulle se ut. God og freaky underholdning – for all del, men det var i Mulder og Scullys mer mørke og realistiske verden at folk som nå er 30 pluss virkelig fikk sin barnetro.

Hva synes du var det kuleste med X-Files? Favorittmonstre? Favorittøyeblikk? Del gjerne i kommentarfeltet!

«Greed is good», sa Michael Douglas en gang i en film du kanskje har hørt om. Da finanskrisa slo til i 2007 fikk verden imidlertid merke konsekvensene av noen menns grådighet på kroppen. Det var alt annet enn godt.

Millioner av mennesker mistet jobbene sine og hjemmene sine. Tallene er overhodet ikke morsom lesning – likevel er The Big Short en skikkelig morsom film.

Filmen er basert på Michael Lewis sin bok om finanskrisa, The Big Short: Inside the Doomsday Machine. Og regissør og manusforfatter Adam McKay, kjent for samarbeidet med Will Ferell i filmer som Anchorman og Step Brothers og Funny Or Die-prosjektet, har laget en komedie som virkelig retter den berømmelige finger’n til folka som forårsaket krisa.

Det er kjempegøy! Med sitt velskrevne manus, smarte humor og gode skuespillere med på laget, er The Big Short en fornøyelig filmopplevelse, selv som temaet er aldri så dystert.

Anmeldelse: «Wall Street: Money Never Sleeps» – Smart, underholdende og aktuell!

Christian Bale spiller hedgefondforvalteren Michael Burry i The Big Short. (Foto: United International Pictures).

Gutta som lukta lunta

Sammen med manusforfatter Charles Randolph tar Adam McKay oss med inn i finansverdenen i årene før krisa. Noen få smartinger har oppdaget at det som ser ut som et sunt og voksende boligmarked i USA, i virkeligheten er en massiv boligboble som er i ferd med å sprekke.

Ryan Gosling er filmens fortellerstemme, og rollefiguren hans Jared Vennett, en selvdiggende, selvbrun, sleiping av en obligasjonsmegler, er herlig eplekjekk når han snakker rett til kamera og forteller oss at dette er en historie om «weirdos and outsiders» som ingen trodde kunne ha rett.

Christian Bale spiller mannen som aller først oppdaget at boligmarkedet var ustabilt, den eksentriske hedgefondforvalteren Dr. Michael Burry. Han har asberger syndrom, glassøye og et talent for trommespilling. Han liker å gå barbeint inne og er jævlig god med tall.

Jared Vennett er den eneste som tror på Burry når han i 2005 anslår at boligmarkedet kommer til å kollapse i 2007. Han skjønner at dette er kunnskap man kan tjene penger på, og veldig enkelt forklart så begynner han å vedde penger mot boligmarkedet – mot den amerikanske økonomien. Han får med seg hedgefondforvalteren Mark Baum, spilt av Steve Carell, som hater systemet han selv er en del av, og som gjerne vil sparke litt Wall Street-ræv og tjene penger på det samtidig.

Finansjyplingene Jamie Shipley og Charlie Geller, spilt av Finn Wittrock og John Magaro, får også nyss om Burrys forutsigelser, og med litt hjelp fra mentoren Ben Rickert, spilt av Brad Pitt, slenger de alt de har av kapital på veddebordet.

Hvem lurer hvem? Intens stemning rundt bordet i The Big Short. (Foto: United International Pictures).

Gøyalt metagrep

Å si at disse gutta vedder penger på boligmarkedets kollaps er selvfølgelig ikke riktig, men en ekstrem forenkling av hva de faktisk gjør. Her er det mye finansterminologi som egentlig må med for å forklare.

Det er mye å holde styr på, og ikke alltid like lett å henge med i filmen, men hver gang det nesten begynner å koke i topplokket stopper imidlertid regissør McKay opp for å forklare. Her river han fullstendig ned den fjerde veggen ved å klippe til ulike kjendiser som tar de fine finansordene ned på vårt nivå.

Det første slike bruddet kommer i form av The Wolf of Wall Street-stjerna Margot Robbie. Sittende i et gigantisk boblebad med champagneglasset i hånd, forklarer hun fort og gæli hvorfor lån som kalles subprime ikke er bra, og at vi egentlig bare kan tenke «dritt» hver gang vi hører «subprime».

Jeg elsker metagrep som dette, og disse bruddene er ikke bare morsomme, men også en effektiv måte å gjøre noe innviklet mer forståelig.

Anmeldelse: «The Wolf of Wall Street» – Overraskende morsomt fra Martin Scorsese!

Strålende skuespill

The Big Short har et imponerende stjernegalleri av skuespillere, som vet å utnytte filmens gode manus.

Christian Bale er for eksempel fabelaktig når Dr. Michael Burry prøver å forklare de store Wall Street-gutta at det de ikke klarer å forstå egentlig er veldig enkelt. Og Steve Carell spiller strålende når det går opp for Baum hvor omfattende bankenes juksing med risikovurdering på huslån er.

Ryan Gosling er på sin side en morsom historieforteller, og han passer som vanlig godt i rollen som selvgod frekkas og kjekkas.

Både underholder og underviser

The Big Short en ingen fortelling om rettferdighetens forkjempere. Gjengen vi møter her handler stort sett for egen vinning.

Siden Vennett ikke har noen annen agenda enn å tjene penger selv, er det et smart grep å bruke ham som forteller. Filmskaperne blir aldri en moralens vokter som taler til deg fra sin høye hest, og dermed kan de kjøre på med de vittige kommentarene og den lettbeinte tilnærmingen til tema som gjør The Big Short så underholdende.

Vittighetene tones riktignok litt ned etter hvert som alvoret i situasjonen går opp for de involverte, et alvor som også smitter over på meg i kinosalen. På denne måten skaper Adam McKay en film som ikke bare underholder, men underviser.

Vi kan ikke bli påmint nok ganger at de rike mennene i bankene som gamblet med folks liv gikk fri, at det til slutt var den vanlige mannen i gata som måtte betale for deres grådighet.

Det tok den taiwanske filmskaperen Hou Hsiao-Hsien ti år å realisere sitt mesterstykke Nie yin niang, men da The Assassin omsider så dagens lys i 2015 vant Hou prisen for beste regi under Filmfestivalen i Cannes.

Det er lett å forstå hvorfor. The Assassin er et mesterlig regissert stykke filmkunst, som nærmest tar pusten fra en med sine vakre bilder.

En enestående snikmorder

Handlingen utspiller seg i Kina under Tang-dynastiet på 900-tallet. Tang-dynastiet var en gullalder for kultur og utdannelse, et av høydepunktene i kinesisk sivilisasjon, men på 900-tallet gikk dynastiet mot slutten.

Vi møter Nie Yinniang, spilt av Qi Shu, som ble bortført som tiåring av Jiaxin, spilt av Sheu Fang-yi, en nonne som har trent henne opp til å bli en formidabel snikmorder med eksepsjonelle sverdferdigheter. Yianniangs spesialitet er å ta livet av korrupte embetsmenn, men når hun skåner en mann hun skal drepe fordi sønnen hans er til stede, blir straffen hard.

Nåde er ikke populært hos Jiaxin, og mesteren sender derfor Yianniang på et oppdrag som skal slukke all medlidenhet i henne for alltid.

Hun må reise til hjemprovinsen Weibo, der det keiserlige hoffet har begynt å miste makta, for å drepe militærguvernøren i provinsen – fetteren hennes Tian Ji’an – hennes tidligere forlovede.

Chen Chang spiller Tian Ji’an i The Assassin. (Foto: Another World Entertainment Norway AS).

Tar seg god tid

I tillegg til regien har Hou Hsiao-Hsien også skrevet filmens manus sammen med tre andre manusforfattere, og han bruker lang tid på å fortelle det som skal fortelles.

Ved å bruke dialog for å bringe handlingen videre istedenfor å vise det som snakkes om hele tiden, haster ikke historien av gårde, men utfoldes i et naturlig tempo.

Hou lar rollefigurene fortelle det mange andre filmskapere ville ha visualisert, som for eksempel et eventyr om kongens sangfugl som sluttet å synge. Eventyret fortelles enkelt og greit av Jiaxin mens hun spiller på en sitar.

Vi må selv bruke fantasien for å se for oss sangfuglen, som i sin ensomhet ikke ville synge før den så en annen fugl – seg selv i et speil. I sin nakenhet blir fortellingen enda mer virkningsfull.

The Assassin er en slående vakker film. (Foto: Another World Entertainment Norway AS).

Slående visuell stil

Selv om Hou legger mye vekt på dialogen har The Assassin en sanselig visualitet som gjør dette til en helt spesiell filmopplevelse.

Filmfotograf Ping Bin Lee maler vakre tablåer som det nesten er meditativt å ta inn. Filmen begynner i svart-hvitt før den blomstrer ut i rødt, grønt og gule fargetoner, og regissør Hoe bruker hele rommet i scenene som utspiller seg.

En av filmens kampscener utspiller seg for eksempel bak noen trær langt inne i bildet. Og når Yianniang oppsøker fetteren for å ta livet av ham, dveler hun i bakgrunnen bak en flortynn gardin mens en scene mellom fetteren og kona utspiller seg.

Det er en tilbakeholdenhet i det som gjenspeiler Yianniangs indre kvaler. Skal hun fullføre oppdraget for mesteren sin, eller skal hun følge sin egen samvittighet? Scenen er en av filmens vakreste, det er utrolig hvor mye følelser det går an å tolke i Yianniangs lukkede ansikt.

Yinniang på vei til sin mester Jiaxin. (Foto: Another World Entertainment Norway AS).

Filmkunst av ypperste klasse

The Assassin er ikke en film for kampsportentusiaster som forventer seg en tradisjonell, actionspekket sjangerfilm.

Yianniang slåss på en effektiv og tilbakeholden måte der hun aldri bruker aldri mer energi på bevegelsene enn nødvendig, og filmen har ingen kampsportscener som er med ene og alene for kampsportens skyld.

Alle elementene i filmen er der for å fortelle en historie, og det er umulig å ikke bli sterkt berørt av det vakre i hver eneste scene.

Det tok altså Hou Hsiao-Hsien ti år å realisere The Assassin, og dette er filmkunst av ypperste klasse.