Forventningene til HBOs nye serie «Run» har vært høye. Romkom-thrilleren, som har «Fleabag»-yndlingen Phoebe Waller-Bridge som produsent og birolle, samt «Unbelievables» fabelaktige Merritt Wever i hovedrollen, klatret seg helt opp på andreplassen da vi kåret hvilke serier vi gleder oss mest til i år.

Serien er skrevet av Vicky Jones, som har jobbet med Waller-Bridge på både «Fleabag», «Chrashing» og «Killing Eve», men når ikke opp til de samme høydene hverken når det gjelder humor eller spenning.

«Run» kan skryte av velskrevne dialoger som bæres av gode skuespillere, men serien har en flat spenningskurve som hindrer det helt store engasjementet.

Les også: 10 forhåndsfavoritter for serieåret 2020

Domhnall Gleeson spiller Billy i Run. (Foto: HBO Nordic).

Løper fra livet

Ruby (Merritt Wever) er fanget i et A4-liv hun ikke takler lenger. Når det en dag tikker inn en SMS der det bare står “RUN”, tekster hun det samme tilbake. Deretter forlater hun mann og forstadsliv med bare det hun står og går i, setter seg på et fly til New York og deretter på toget til Chicago.

Nå skal hun møte Billy (Domhnall Gleeson), sin gamle flamme fra college. Sammen inngikk de en pakt for 17 år siden – hvis begge tekstet “RUN” til hverandre, skulle de løpe fra livene sine og finne hverandre igjen.

Begge forventer nå et hett døgn på toget sammen, men det er selvfølgelig lettere sagt enn gjort å bare forlate etablerte liv og menneskene i dem. Forviklinger oppstår og turen blir mer dramatisk enn de kunne ha forestilt seg.

Anmeldelse: «Insecure» S04 – Selvsikker ny sesong.

Billy og Ruby løper fra livene sine i Run. (Foto: HBO Nordic).

Innleder bra

«Run» starter som en romantisk komedie, men eskalerer til å bli en slags spenningsserie. Jeg skjønner hva serieskaper Vicky Jones prøver på, men etter fem av totalt syv episoder er resultatet hverken fugl eller fisk.

Det er blandingen av spenning, romanse og svart komedie i stil med det vi har sett i «Killing Eve» som er målet her, men Vicky Jones får aldri de ulike tonene til å bli helt samstemte. Derfor svinger det heller aldri skikkelig av serien.

I de innledende episodene koser jeg meg riktignok med vittige utvekslinger mellom Ruby og Billy. Merritt Wever og Domhnall Gleeson har god kjemi og det er virkelig gøy å se hvordan de verbalt kaster ball med hverandre.

Små tilbakeblikk gir oss smakebiter på hvordan de har endt opp der de er i livet, og jeg blir oppriktig nysgjerrig på hvem disse menneskene egentlig er.

Les også: 15 serier du kan binge i hjemmekarantene

Domhnall Gleeson og Merritt Wever har strålende kjemi i Run. (Foto: HBO Nordic).

Ikke engasjerende nok

Det er ikke mange andre rollefigurer involvert i handlingen (Phoebe Waller-Bridge dukker opp i en knøttliten rolle). De to rømlingene må derfor være det bærende elementet i serien, og det er noe Wever og Gleeson er kapable nok skuespillere til å klare. Likevel faller «Run» sammen jo mer vi får vite om Ruby og Billy.

Her er det manuset som ikke holder mål når det gjelder å skape troverdige figurer i TV-ruta. Til tross for godt skuespill ender jeg derfor opp med å ikke bry meg nevneverdig mye om hva som skjer med de to hovedrollene.

Når serien samtidig bruker for lang tid på å bygge opp spenningselementet i handlingen, rekker «Run» å bli ørlite grann kjedelig i sine fem første episoder.

Manusforfatter, skuespiller, regissør, produsent og komiker Mindy Kaling, er ei morsom og flink dame. Fra «The Office» til «The Mindy Project» og «The Morning Show» – det er som regel verdt å følge med når hun er involvert.

Sammen med Lang Fisher («The Mindy Project», «The Onion News Network») har Kaling nå laga en serie inspirert av sin egen barndom.

«Never Have I Ever» er en underholdende og varm serie om identitet, sex og vennskap. En tenåringskomedie i halvtimesformatet du lett sluker på en ettermiddag.

Anmeldelse: «Selah og Sparene» – En sprek og alternativ skolefilm.

Venninnegjengen Devi, Fabiola og Eleanor i Never Have I Ever. (Foto: Netflix).

Traumatisk skolestart

Nykommeren Maitreyi Ramakrishnan spiller Devi, en skoleflink femtenåring med indiske foreldre, en guttegal tilnærming til tilværelsen og et ørlite sinnemestringsproblem.

Det første året på high school var traumatisk for Devi, en real «møkkakavalkade». Faren hennes døde brått og Devi havnet i rullestol fordi hun bokstavelig talt ble paralysert av sjokk.

Nå er hun på beina igjen og er fast bestemt på at high schools andre år skal bli bedre, kulere og ikke minst «hottere».

Hun ber til gudene om å bli populær, penere, at armene hennes ikke skal se ut som «the floor of a frickin’ barber shop», og at hun omsider skal få seg en kjæreste.

Men vil Devi klare å få tidenes beste år på high school når hun åpenbart ikke har bearbeidet sorgen etter farens død?

Devi er ikke helt komfortabel med sin indiske kulturarv i Never Have I Ever. (Foto: Netflix).

Nytt talent

Maitreyi Ramakrishnan ble plukket ut av 15.000 jenter som søkte på rollen som Devi, og det er lett å forstå hvorfor hun fikk hovedrollen.

Ramakrishnan har både glimt i øyet når hun leverer vittige frekkheter, god komisk timing i sitt fysiske spill, men også evnen til å virke troverdig i seriens mer emosjonelle scener.

Hun er som en skarpere og mer rappkjefta versjon av Lindsay Lohans rollefigur i «Mean Girls», en sammenligning som for øvrig også passer seriens tone og vri på high school-universet.

I likhet med «Mean Girls» (og alle high school-filmer/serier med respekt for seg selv) har også «Never Have I Ever» en fortellerstemme.

Komisk nok gestaltes denne rollen av den gamle tennisspilleren John McEnroe, som ikke bare var kjent for sine tennisferdigheter, men for å være en temperamentsfull og konfronterende type på banen. I begynnelsen virker dette som et litt merkelig grep, men det er morsomt og henger på greip etter hvert.

Poorna Jagannatha spiller moren til Devi i Never Have I Ever. (Foto: Netflix).

Sjarmerende klisjeer

Devis tenåringsliv er krydret med personligheter som utgjør et stort sett sjarmerende birollegalleri.

De er riktignok klisjeer hele gjengen, fra den populære, men ikke så skoleflinke kjekkasen Paxton (Darren Barnet), til Devis to bestevenninner, den dramatiske og fargerike teaterspiren Eleanor (Ramona Young) og det sosial utfordra ingeniørtalentet Fabiola (Lee Rodriguez).

Jeg føler jeg har møtt alle rollefigurene et titalls ganger tidligere, samtidig som jeg likevel ikke kjenner de godt nok til å bry meg så veldig mye om dem. Alle har selvfølgelig hvert sitt problem å stri med, men serien har det for travelt til å utforske dem skikkelig.

En av de mer interessante birollene er Devis mor, som synes det er spesielt vanskelig å oppdra datteren i USA etter at mannen gikk bort. Moren spilles strålende av Poorna Jagannathan («The Night Of», «Defending Jacob»), som gir oss både noen av de artigste og såreste øyeblikkene i serien.

Devis erkefiende Ben, spilt av Jaren Lewison, er også morsom å følge. Han er den rike og arrogante, men egentlig usikre flinkisen som konkurrerer med Devi om å være best i alle fagene på skolen. Lewison og Ramakrishnan har god kjemi og en ertende tone som sitter.

Anmeldelse: «Til Jacobs forsvar» – Stilsikkert fra Morten Tyldum

Det blir fort en tur til rektor når Devi flyr i tottene på sin erkefiende Ben i Never Have I Ever. (Foto: Netflix).

Lettbeint og trivelig

I sin første sesong tar «Never Have I Ever» opp både tenåringsangst, seksuell identitet, sorg og frykten for å ikke passe inn, men serien holder seg for det meste på overflaten av problematikken.

Devis tap av faren brukes kun som en rammefortelling for alt high school-dramaet, og når noe blir trist eller vanskelig hentes vi raskt opp av en morsom kommentar fra en av rollefigurene, eller en komisk betraktning fra McEnroe.

Det er gøy, men går på bekostning av seriens emosjonelle slagkraft. Ved å tørre å trå litt dypere ned i materien hadde serien fått mer substans.

Likevel – «Never Have I Ever» er en deilig bris av «feel good», og det er jo akkurat det vi trenger nå.

Jeg slukte alle de ti halvtimeslange episodene i ett smekk, og kunne godt ha fulgt Devi og vennene hennes videre da rulleteksten på siste episode gikk over TV-ruta.

På Netflix: De siste årene har Netflix overøst oss med high school-filmer av ulik kvalitet. Alice Wus «The Half of It» føyer seg inn i rekken bak blant annet «To All the Boys I’ve Loved Before» og «Sierra Burgess Is a Loser».

“Dette er ikke en kjærlighetshistorie”, bedyrer filmens hovedrolle innledningsvis. Og selv om det ved første øyekast kan virke som om dette er nok en historie om en tenåringsforelskelse, så forsøker Alice Wu å gjøre noe mer med «The Half of It».

Filmen spiller på mange konvensjoner fra high school-komedien og faller i noen klisje-fallgruver underveis, men fremstår likevel som en smart og hjertevarm dramedie.

Anmeldelse: «Never Have I Ever» S01 er en morsom og hjertevarm tenåringskomedie

Leha Lewis er nydelig i rollen som Ellie i filmen The Half of It. (Foto: Netflix).

Kjærlighetsbrev mot betaling

Lea Lewis («Frøken Detektiv») spiller Ellie Chu, den eneste asiatiske jenta i den lille byen Squahamish i Washington, USA.

Ellie er smart og hardtarbeidende. Når hun ikke leser, eller ser gamle Hollywood-klassikere med faren for at han skal bli bedre i engelsk, bruker hun fritiden på å skrive oppgaver for de andre elevene på skolen. En inntektskilde som går med til å hjelpe faren med å betale regninger.

Paul (Daniel Diemer) er en enkel sjel på skolens mediokre fotballag. Han drømmer om å kapre Aster (Alexxis Lemire), den peneste og mest populære jenta på skolen. Men han er ikke så god med ord, han Paul, og overtaler derfor Ellie til å skrive et kjærlighetsbrev fra ham til Aster.

Men Aster er mer enn bare et pent fjes og Ellie er fascinert. Det som egentlig bare skulle være ett kjærlighetsbrev blir til en langvarig utveksling av meldinger stappfulle av litteratur- og filmreferanser, samt eksistensielle tanker og funderinger.

Så hvordan skal det gå når personen Aster begynner å forelske seg i, ikke er den hun tror?

Anmeldelse: «Frøken Detektiv» S01 – Nancy Drew som lettbent frossenpizzaunderholdning

Ellie blir interessert i den populære jenta Aster i The Half of It. (Foto: Netflix).

Med vennskap i fokus

«The Half of It» er løst basert på Edmond Rostands teaterstykke «Cyrano de Bergerac» (1897). Wu har modernisert historien og brukt sine egne erfaringer fra oppveksten som skeiv, kinesisk-amerikansk tenåring i USA som videre inspirasjon.

Med dette i bunn har hun laget en historie som forsøker å være mer enn bare et kjærlighetstriangel som kretser rundt hvem som får jenta til slutt.

Wu lar vennskapet som utvikler seg mellom Ellie og Paul få være filmens hovedfokus. Det er fint for gjennom dette vennskapet lærer de to seg selv bedre å kjenne, og her utforskes også universelle temaer som selvbilde, seksualitet og selvrealisering.

Anmeldelse: «Til Jacobs forsvar» – Stilsikkert fra Morten Tyldum

Ellie og faren (Collin Chou) ser gamle Hollywood-klassikere sammen i The Half of It. (Foto: Netflix).

Koselig selskap

Lea Lewis og Daniel Diemer har en kjemi som gjør at jeg tror på at dette er ekte vennskap. Sammen utgjør de det som gjør «The Half of It» verdt å se, de er rett og slett virkelig koselig selskap.

Jeg ble introdusert for Leah Lewis da hun dukket opp som George i tenåringskrimserien «Frøken Detektiv» i fjor. Da var hun det beste i en ellers halvdårlig serie, og denne gangen overbeviser hun enda mer.

Lewis har en trygg og behagelig tilstedeværelse på skjermen. Hun spiller Ellie med stor troverdighet og gjør det som i utgangspunktet er en klisjefylt rollefigur til en levende person.

Greta Zozula skaper mange fine bilder i The Half of It. (Foto: Netflix).

Skuffende slutt

Alice Wu bruker god tid på å etablere hvem Ellie og Paul er, og lar oss bli kjent med dem gjennom lune dialoger fulle av verbale godbiter.

Men når handlingen går mot slutten haster plutselig Wu til målstreken. I tillegg til den generelle tenåringsangsten i filmen, sper filmskaperen på med problematikk knyttet til rasisme, religion og fordommer i et konservativt samfunn, og det blir rett og slett for travelt i siste akt.

Spesielt ett vendepunkt, knyttet til en av rollefigurenes syn på homofili, går så fort forbi at det tærer på fiksjonstroverdigheten. Dermed faller høydepunktet også sammen og filmen får ingen god finale.

Hvis veien hadde vært målet ville «The Half of It» scoret hakket bedre på terningen, for frem til slutten er filmen en fornøyelig reise. Men har du et par timer til overs en søndagskveld, så er denne filmen lun og koselig nok til at den er verdt en titt.

På Paramount+: Awkwafina («The Farewell», «Crazy Rich Asians») har virkelig vokst seg til å bli et kjent navn i Hollywood de siste åra.

Komikeren, skuespilleren og rapperen – som fikk sitt gjennombrudd på YouTube helt tilbake i 2012, har de siste åra blitt et velkjent navn i Hollywood.

I januar hadde hun premiere på sin egen serie på den amerikanske TV-kanalen Comedy Central. Tittelen «Awkwafina is Nora from Queens», sier litt om hvilken anseelse hun har begynt å få. Og dette var også en av de ti seriene vi i Filmpolitiet gledet oss aller mest til i år.

Jeg hadde med andre ord skyhøye forventninger til «Awkwafina is Nora from Queens», og serien klarer ikke å leve opp til disse i de tre første episodene har sett.

Men har du sansen for Awkwafinas klønete sjarm og flåsete humor, så kommer du garantert til å kose deg med denne lettsette komedien i 20-minuttersformatet.

Anmeldelse: «The Farewell» – Varmt drama om familiebånd og kulturkollisjoner.

Lori Tann Chinn er gøyal som Noras bestemor i «Awkwafina is Nora from Queens» (Foto: Paramount+)

Inspirert av seg selv

Awkwafinas fødenavn er Nora Lum, og serien er lett inspirert av hennes liv i Queens, New York, der hun vokste opp hjemme hos far og bestemor.

Seriens Nora er straks på vei inn i trettiåra. Og selv om hun egentlig ikke stresser med at hun fortsatt bor hjemme hos faren og bestemora, ble kasta ut av tannlegeassistentstudiet, aldri har fått til noe som helst og bruker mesteparten av tida si på å dampe pott, så kjenner hun på at folk rundt henne synes hun bør få ræva i gir.

Etter en skyllebøtte fra bestemor om bomba horehus-tilstanden på rommet, bestemmer rotehuet seg for å flytte ut og få livet på stell!

Deretter følger vi Nora gjennom en serie uheldige hendelser – feilslåtte strøjobber, mislykka vennskap og knuste drømmer – ikke at Nora egentlig har så mange aspirasjoner.

Anmeldelse: «Crazy Rich Asians» – En ny romkom-klassiker!

Nora koser seg ved blackjack-bordet på kasino i «Awkwafina is Nora from Queens» (Foto: Paramount+)

Tynn handling

Det er morsomt, men tynt. I likhet med Nora oppleves serien som en litt distre og hyper sak, som ikke klarer å holde på interessen for én ting så lenge av gangen.

Serien er en sammensetning av artige enkeltscener, men mangler et ordentligt narrativ. Bortsett fra at Nora er en vandrende katastrofe er det ikke, i de tre første episodene, noen særlig rød tråd å spore.

Episodene har en kjapp klipperytme som tidvis fungerer for å understreke et komisk poeng, men som også haster gjennom scener der det er mer å hente.

Anmeldelse: «The Half of It» – Lunt og varmt om vennskap og seksualitet.

Nora og familien hennes er trivelig selskap i «Awkwafina is Nora from Queens» (Foto: Paramount+)

Nydelige rollefigurer

Selv om serien er skrevet av Awkwafina selv, sammen med Teresa Hsiao («Family Guy», «American Dad!»), to manusforfattere som begge har god erfaring med denne typen komikk, så er det lite originalitet i «Awkwafina is Nora from Queens», men serien har et rollegalleri med et knippe nydelige figurer.

BD Wong («Jurassic World», «Mr. Robot») spiller Noras far, enkemannen Wally, som fremstår som verdens triveligste fyr. Og Lori Tann Chinn («Orange Is the New Black») er en rappkjefta og fyrig bestemor.

Å lage humor på at også søte, gamle bestemødre kan være stygge i kjeften og tøffe i trynet, er ikke akkurat banebrytende, men Chinn er en god nok komisk skuespiller til å levere varene når manuset ikke gjør det.

Godt selskap

Til tross for seriens mangler, koser jeg meg likevel med de tre første episodene i serien. Jeg blir sjarmert av klisjeen rappkjefta bestemor, varm om hjertet av snill alenepappa, og Awkwafina er morsom uansett hva hun gjør.

Jeg fniste og lo av seriens vri på «jeg er snart tretti, men aner ikke hva jeg driver med»-scenarioet, og selv om tre episoder er for lite til å bedømme hvor denne serien er på vei, er Nora og familien godt nok selskap til at jeg ønsker å følge med videre.

Og hvis du i utgangspunktet er fan av Awkwafinas vimsete frekkhet og sjarm, så kommer du til å like «Nora From Queens».

Paramount+ er en strømmetjeneste du kan velge i pakken din, hvis du har TV-abonnement via Canal Digital, Get, RiksTV og Telenor.

På HBO Nordic: Med et gnistrende manus og rasende skarp regi tok «The Favourite» oss med storm i fjor. Filmskaper Yorgos Lanthimos ga oss en ny vri på kostymedramasjangeren som engasjerte og underholdte med sort humor og kreativ satire.

Når Hulu nå har premiere på sitt nye kostymedrama «The Great», er det med Tony McNamara ved roret. Han ble Oscar-nominert for manuset sitt på nettopp «The Favourite», og det er ingen tvil om at McNamara forsøker å høste ny suksess med en lignende oppskrift.

«The Great» er en festlig kostymedramakomedie (kostymedramedie?) som virkelig underholder, men serien er mer fjollete enn skarp og kunne med fordel ha hatt strammere regi.

Hovedrolleinnehaver Elle Fanning er imidlertid en fryd i TV-ruta, og jeg stortrives i et selskap av artige biroller, overdådige kostymer og tidsriktige kulisser.

Anmeldelse: «The Favourite» – Olivia Colman er konge som dronning!

Katarina finner fort ut at romantikk ikke er på bordet i ekteskapet i The Great. (Foto: Hulu).

Fra kjærlighet til kuppforsøk

I likhet med HBOs historiske drama fra i fjor, «Catherine the Great», er det Katarina den store som skal til pers i «The Great». Denne gangen er det imidlertid en ung Katarina, helt i starten av hennes liv ved det russiske hoffet, som skildres.

Kvinnen som ledet Russland inn i sin store gullalder på 1700-tallet er en svært spennende skikkelse. Elle Fanning spiller Katarina som en ung og naiv prinsesse, som har romantiske visjoner om hvordan hennes arrangerte ekteskap med keiseren av Russland skal bli.

Men keiser Peter III (Nicholas Hoult) har et mer praktisk syn på sin nye hustru. Hun er en vandrende livmor laga for å føde en tronarving, og ikke stort mer enn det.

Med hodet proppfullt av franske tanker og ideer om et opplyst og moderne samfunn, blir den nye tilværelsen vanskelig å svelge.

Når Peter raskt viser seg å være en urettferdig og lunefull drittunge av en keiser, begynner Katarina å lure på om det ikke hadde vært best for både Russland og henne selv, om Peters tid som keiser hadde fått en brå slutt.

Anmeldelse: «Catherine the Great» – Helen Mirren er formidabel som Katarina den store.

The Great byr på mange vakre 1700-tallskostymer. (Foto: Hulu).

En tidvis sann historie

«An occasionally true story» er seriens undertittel og manusforfatter Tony McNamara tar seg store friheter med historiske fakta i «The Great».

Dette er altså en historietime du bør ta med en klype salt, men de virkelige faktaene kan du få på Wikipedia.

Det er som om «The Great» er basert på sladder og overdrevne rykter man har hørt fra hoffet, noe som kler seriens tone og tematikk godt.

Nicholas Hoult i et av få seriøse øyeblikk som keiseren Peter III i The Great. (Foto: Hulu).

Lettsett og sjarmerende

Slik det ofte er i TV-bransjen, er det flere forskjellige regissører som har regi på «The Great», og serien kunne nok ha dratt nytte av en mer helhetlig hånd på verket.

Serien har et noe ujevnt tempo i fremdriften i de seks første episodene, men det ødelegger heldigvis ikke nevneverdig mye for underholdningsverdien. «The Great» blir aldri kjedelig.

Serien er et par hakk lystigere, men også et par hakk enklere enn «The Favourite». Det gjør at den stort sett er en lettsett opplevelse, men det går samtidig på bekostning av serien satiriske brodd.

«The Great» leker seg med kontrastene mellom moderne kvinnekamp og antikke verdier, men det er mer underbuksehumor enn sylskarp satire å spore i McNamaras manus denne gangen.

Fokuset på størrelsen til keiserens kuk er akkurat litt for stort, det er grenser for hvor mange ganger det er morsomt at de «barbariske russerne» knuser glassene sine og roper «HUZZAH!» når de skåler, og humoren i at velkledde adelsfolk er grove i kjeften blir fort brukt opp.

Men «The Great» er likevel gjennomsyret av en sjarm det er vanskelig å motstå. Jeg koser meg veldig med denne serien, noe de mange dyktige skuespillerne må ta en stor del av æren for.

Elle Fanning og Phoebe Fox er gode sammen i The Great. (Foto: Hulu).

Engasjerende skuespillere

Elle Fanning har et vinnende vesen og fremstår som en levende og troverdig figur i dette tilskrudde universet.

Det er spesielt gøy å følge samspillet hun har med Phoebe Fox, som spiller den sarkastiske tjenestepiken hennes Marial.

Fox viser seg her både som et komisk talent som stjeler hver scene hun er med i, og en skuespiller som klarer å skape et nyansert portrett av en rollefigur med knuste drømmer og ambisjoner.

Nicholas Hoult overspiller med vilje i rollen som egosentrisk keiser med oppblåst selvbilde og seriøse morskomplekser. Også her blir det av og til litt for mye av det gode, men det ser ut som Hoult har det virkelig gøy med rollen, et engasjement som smitter over på meg som seer.

Så selv om Tony McNamara ikke klarer å utkonkurrere seg selv i «The Great», er dette en underholdende fortelling som engasjerer. Den når ikke helt opp til sin prisvinnende storesøster, men dette er absolutt en serie det er verdt å bruke tiden på.

Da den koreanske filmskaperen Bong Joon-Ho («Parasitt», «The Host») kom med sin første engelskspråklige film for snart syv år siden, skapte det stor entusiasme blant sjangerfilmelskere verden over.

Med et stilistisk uttrykk, ultravoldelige actionscener, spennende tankegods og kreativ sjangerlek, var «Snowpiercer» en unik filmopplevelse som herjet med hva man var vant til å forvente av en vestlig blockbuster.

Nå er TV-serien basert på samme kildemateriale her, men selv om både film og serie tar utgangspunkt i den dystopiske verdenen vi finner i tegneserien «Le Transperceneige», er resultatet ganske forskjellig.

Serien «Snowpiercer» mangler den satiriske finessen i Bongs film, og klarer heller aldri å skape den trykkende atmosfæren som var så klaustrofobisk god i originalen. Likevel er dette en serie som kommer til å underholde mange.

Filmanmeldelse: «Snowpiercer» – Forfriskende og iskald science fiction

En iskald klode

Etter at klimaendringene gikk for langt, forsøkte vi å kjøle ned kloden igjen. Resultatet ble en beinhard istid uforenelig med liv.

Men den geniale ingeniøren Mr. Wilford var forberedt. Med en evighetsmaskin som motor og et nøye balansert økosystem om bord, livnærer toget Snowpiercer nå de om lag 3000 menneskene som er igjen på kloden.

Men stanser toget vil kulda raskt forvitre det vitenskapelige vidunderet, så derfor kjører Snowpiercer uten stans, rundt og rundt jorda med sine 1001 vogner.

Jennifer Connelly spiller iskald vertinne i Snowpiercer. (Foto: TNT).

Revolusjonær detektiv

Historien starter nesten syv år etter at toget forlot perrongen i Chicago for første gang, når et bestialsk mord er i ferd med å forstyrre den skjøre balansen om bord.

Sjefen for serviceavdelingen, Melanie Cavill (Jennifer Connelly), henter derfor den tidligere drapsetterforskeren Andre Layton (Daveed Diggs) frem i toget.

Layton lever i elendighet i halen på toget, der de som ikke hadde billett ble stuet sammen etter at de desperat forsøkte å storme toget ved avgang. Den gamle politimannen planlegger en revolusjon for å skape et bedre liv for «haleboerne», og nå kan han bruke etterforskningen som et rekognoseringsoppdrag for revolusjonen.

Daveed Diggs spiller hovedrollen som Andre Layton i Snowpiercer. (Foto: TNT).

Vittige rollefigurer

Jeg liker konseptet i «Snowpiercer» godt og koser meg med denne dystre fremtidsvisjonen. Selv om mordmysteriet som opptar første halvdel av sesongen er som en slapp versjon av «Mord på Orientekspressen», som kun er laga som en unnskyldning for å få Layton frem i toget, blir det aldri kjedelig.

Verdenen vi befinner oss i er såpass spennende at jeg henger med, og rollegalleriet består også av en flere herlige figurer.

Den nevrotiske og Mr. Wilford-fanatiske kollegaen til Melanie, Ruth, er glitrende spilt av Mickey Summer («Americans», «Sneaky Pete»), mens Mike O’Mally («Glee», «The Good Place») låner akkurat passe lunhet og tørrvittig humør til togets sikkerhetssjef Roche.

Det er absolutt gøy, men samtidig skulle jeg ønske serien hadde mer dybde. Med ti episoder til rådighet har man tid til å utforske det som er mest spennende med dystopisk sci-fi, nemlig hvordan vi mennesker ville ha takla verdens undergang.

Dessverre holder serieskaperne oss stadig på overflaten i «Snowpiercer» og dykker ikke ordentlig ned i materien.

Serieanmeldelse: «Maskineriet» S01 – Kristoffer Joner spiller rått og godt

Alison Wright er nydelig som Melanies kollega Ruth i Snowpiercer. (Foto: TNT).

Mangler visuell finesse

Så lenge vi holder oss på innsiden av toget ser «Snowpiercer» bra og påkostet ut. Produksjonsdesignet på alt fra møbler til vegger, tepper og kostymer er høy, og kontrasten mellom de ulike klassene på toget er tydelig.

Serieskaperne Graeme Manson og Josh Friedman har sammen med produksjonsdesigner Barry Robison klart å skape en verden om bord på toget som virker realistisk i fiksjonsuniverset.

Likevel mangler serien noe av den visuelle finessen som gjorde filmen så bra. Bong Joon-Ho bygde faktiske togvogner til sitt filmsett, noe som begrenset hvordan kameraet kunne bevege seg på innsiden.

Jeg vet ikke hvordan settene til serien er bygd, men kameraet beveger seg på en måte som oppleves mye luftigere, og ofte stusser jeg på hvordan det kan være plass til så mye rom inne i det som tross alt bare er et tog.

Jennifer Connelly, Mike O’Malley og Daveed Diggs i Snowpiercer. (Foto: TNT).

Lattervekkende datagrafikk

«Snowpiercer»-filmen hadde en klaustrofobisk følelse der filmskaperen lot oss ta et dypt åndedrag kun når han viste oss det åpne landskapet utenfor, noe som gjorde kontrasten til eksteriøret desto større.

Når serieskaperne for 2020-versjonen av «Snowpiercer» viser oss togets eksteriør og landskapet rundt, blir jeg imidlertid ikke imponert.

På et tidspunkt ropte jeg «det ser ut som ‘Polarekspressen’», høyt der jeg satt i sofaen.

CGI-en var så dårlig at jeg ble revet rett ut av fiksjonen hver gang. Heldigvis holder vi oss for det meste på innsiden av toget, men likevel, når du lager påkostet science fiction i 2020, bør ikke den datagenererte grafikken se ut som en animasjonsfilm fra 2004.

Anmeldelse: «Parasitt» – Gjør noen ville veivalg som er en fryd å være med på

En umiskjennelig sjarm

Jeg har mange innvendinger mot «Snowpiercer», men jeg kan likevel ikke fornekte at jeg ble underholdt fra start til slutt av sesongens ti episoder.

Selv fyllepisodene midtveis i sesongen var spennende nok til at serien holdt på oppmerksomheten. Og serien har en umiskjennelig sjarm som går rett hjem hos en science fiction-entusiast som meg selv.

Derfor blir det en knepen firer til «Snowpiercer». Liker du dystopisk sci-fi er det klart du skal sjekke ut serien for å gjøre deg opp din egen mening. Og når sesong to er klar til å tøffe ut av stasjonen igjen neste år, kommer jeg til å stå klar på perrongen.

Det er en ubehagelig og provoserende historie som fortelles i Netflix-dokumentaren «Jeffrey Epstein: Filthy Rich».

Miniserien, som omhandler den mye omtalte Epstein-skandalen, tar oss med inn i en verden der penger og makt lar deg slippe unna lovens lange arm. Og der det som hadde vært en livslang fengselsstraff for deg og meg, blir til en dask på lanken bare du er innflytelsesrik nok.

Dokumentaren fokuserer på seksuelle overgrep i sammenheng med maktmisbruk. I likhet med «Surviving R. Kelly» og «Leaving Neverland» er det ofrenes historie som fortelles her, eller «de overlevende» som de kalles i dokumentaren.

Dette er historien til de som ikke ble hørt, historien til de som rettssystemet sviktet.

Anmeldelse: «Leaving Neverland» – Maler et rystende bilde av Michael Jackson som overgriper.

Jeffrey Epstein: Filthy Rich gir sterke vitnesbyrd fra kvinner som forteller om seksuelt misbruk av Jeffrey Epstein, her Michelle Licata. (Foto: Netflix).

Sex med mindreårige jenter

Milliardæren og finansmannen Jeffrey Epstein hadde en stor omgangskrets av mektige folk. Han har blant annet vært i vennekretsen til både Bill Clinton, president Donald Trump, britiske prins Andrew og har til og med møtt vår egen kronprinsesse ved flere anledninger.

Da Epstein i 2019 ble siktet for seksuell mishandling av mindreårige, sexhandel og medvirkning til sexhandelsvirksomhet med mindreårige, var det etter en han hadde snodd seg unna loven i en årrekke.

I 2008 ble han dømt for å ha betalt mindreårige jenter for sex, men da slapp han unna med 13 måneders fengsel og en immunitetsavtale for seg selv og eventuelle medsammensvorne.

Nå sto han plutselig overfor en mulig dom på 45 år, men før ofrene rakk å få sin rettferdighet i en rettssal, tok Epstein sitt eget liv i varetektscella.

Les også: Mette-Marit beklager: Møtte Jeffrey Epstein flere ganger

Bilde fra New York State Sex Offender Registry. Jeffrey Epstein var tiltalt for menneskehandel og seksuell utnyttelse av flere mindreårige, men døde på sin egen varetektscelle i august 2019. (Foto: NTB scanpix).

Truet til stillhet

«Filthy Rich» tar oss med til starten av 2000-tallet da Vanity Fair-journalisten Vicky Wards skulle lage en slags Gatsby-sak om den mystiske milliardæren som var på alle kjendisfestene, men som ingen visste noe særlig om.

I researcharbeidet kommer Wards over et rykte om at Epstein har oppført seg upassende mot en ansatt og hennes yngre søster. På 90-tallet anmeldte Maria og Annie Farmer nemlig Epstein til FBI for seksuelle overgrep, men saken ble aldri tatt videre.

Artikkelen som til slutt kommer på trykk i Vanity Fair, nevner ikke overgrep eller misbruk med et eneste ord. Epstein hadde, ifølge Ward, klart å presse magasinets redaktør til stillhet.

Og nettopp dette blir et gjentakende tema gjennom dokumentaren. Kvinner som forsøker å si ifra, men som ikke blir hørt.

Courtney Wild sier hun bare var bare fjorten år da Epstein forgrep seg på henne. (Foto: Netflix).

Fra massasje til overgrep

Regulering, usikker, kaptein på cheerleading-laget, en trøblete familiehistorie. Courtney Wild sier hun bare var fjorten år da det som skulle være en massasjejobb for 200 dollar ble til et overgrep.

Ifølge Wild var hun en liten brikke i et stort nettverk av mindreårige jenter som ble misbrukt av Epstein selv og lånt ut til hans rike venner. Hun er et av ofrene som får fortelle sin historie i «Filthy Rich», og serien fokuserer på deres årelange kamp for rettferdighet.

Gjennom vitnesbyrd fra «de overlevende», gamle fotografier, avhørsopptak, hjemmevideoer og nyhetsklipp maler filmskaper Lisa Bryant et stygt bilde av den styrtrike mannen.

Alt er effektivt klippet, men også akkompagnert av tradd spenningsmusikk, dvelende innklippsbilder og overhengende dronebilder, som skal understreke en faretruende stemning. Grepene er oppbrukte og unødvendige i en historie der tematikken er grusom nok i seg selv.

Virginia Roberts Giuffre forteller i dokumentaren om da hun angivelig skal ha blitt tvunget til å ha sex med prins Andrew da hun bare var 17 år. (Foto: Netflix).

Lite nytt

De fire episodene som er «Filthy Rich» har blitt kastet sammen på kort tid etter at Epstein døde i august i fjor.

Derfor bringer dokumentaren lite nytt til bordet, og har du fulgt saken nøye, eller lest James Pattersons bok med samme navn, vet du allerede alt som kommer frem her.

Det gjør i utgangspunktet ikke dokumentaren noe mindre interessant eller viktig, for det er sterke og vonde beretninger som fortelles. Likevel skulle jeg gjerne sett at serien gikk mer grundig til verks, både når det gjelder forskjellsbehandling i det amerikanske rettssystemet, og når det kommer til anklagene om at de unge jentene ble brukt som sexslaver for Epsteins velstående venner.

Vi er stadig innom hvordan Epstein gjentatte ganger mottar særbehandling, men dokumentaren ser aldri på rettssystemet i et større perspektiv. Vi er innom prins Andrew-skandalen, men Virginia Roberts Giuffres anklager om at hun ble tvunget til å ha sex med den britiske prinsen kom allerede i 2015.

Serien dykker heller ikke noe mer ned i det som gjentatte ganger omtales som et trafficking-nettverk. Det blir frustrerende å høre ofrene fortelle om at de har vært utsatt for trafficking uten at dokumentaren undersøker dette videre i noen særlig grad.

Jeg tviler aldri på det ofrene har å fortelle, og serien gjør en god med å være et talerør for de kvinnene som har ropt og ropt for døve ører i en årrekke. Men forhåpentligvis er «Jeffrey Epstein: Filthy Rich» bare den første av mange dokumentarer om denne saken, fordi jeg sitter igjen med flere spørsmål enn svar etter å ha sett miniseriens fire episoder.

I NRK TV: Noen ganger så merker du det med én gang. Enten det er førstesiden i en bok, første strofen i en sang, eller den første scenen i en TV-serie. Du merker umiddelbart at dette er bra. Slik er «Normal People».

Denne serien er en nær og ektefølt fortelling om kjærlighet, vennskap og det å bli voksen. Og den tar opp temaer som ensomhet og psykisk helse på en måte som treffer knallhardt langt inn i sjela.

Seriens tolv halvtimeslange episoder er en kjærlighetshistorie som strekker seg over flere år, og er årets mest engasjerende serieopplevelse så langt for min del.

Daisy Edgar-Jones spiller den skoleflinke rikmannsjenta som holdes utenfor på skolen i Normal People. (Foto: BBC/Hulu).

Hemmelig kjærlighet

«Normal People» er en samproduksjonen fra BBC og Hulu og er basert på Sally Rooneys roman med samme navn. Serien har vært Storbritannias store snakkis denne våren og det er lett å forstå hvorfor.

Serien tar oss med til en liten by på Irlands vestkyst, der Marianne og Connell er i ferd med å fullføre videregående. Han er helten på skolens fotballag, hun er den rike, skoleflinke einstøingen som mobbes fordi de andre elevene er redd hun ser ned på dem.

Når de to forelsker seg må det holdes hemmelig for de andre, så ikke også Connell skal bli utstøtt. Og dette blir starten på et langt og turbulent forhold som skal prege det gryende voksenlivet.

Paul Mescal og Daisy Edgar-Jones er et par å huske for ettertiden i Normal People. (Foto: BBC/Hulu).

Viktig tematikk

Det høres ut som plottet i en klassisk high school-film, men «Normal People» har mer substans.

Angst, ensomhet, et usikkert selvbilde. Serien utforsker disse temaene og ser på hva som har gjort Marianne og Connell til dem de er.
Vi hopper stadig i tid for å få de viktigste hendelsene i livene deres, når deres to veier krysses og når de skilles igjen.

Og selv om det store spørsmålet selvfølgelig er: får de hverandre til slutt? Så er det hvordan de har det med seg selv og hvordan de vokser som mennesker som er den virkelige historien.

Samspillet mellom de to hovedrollene er nydelig i Normal People. (Foto: BBC/Hulu).

Enestående samspill

Jeg har ikke lest Sally Rooneys roman og skulle gjerne ha likt å vite hvor mye av seriens dialog som er hentet fra boksidene, og hvor mye som er skrevet av manusforfatter Alice Birch.

Serien bæres i stor grad av samtaler mellom våre to hovedpersoner og disse oppleves som svært realistiske innblikk i to mennesker som både forstår og misforstår hverandre på et helt grunnleggende nivå.

Daisy Edgar-Jones og Paul Mescal har et inderlig samspill som bergtar meg fullstendig. Mescal er spesielt imponerende som en ung mann som føler at han bestandig later som, men egentlig ikke har en plass han passer ordentlig inn.

Det ligger en dyp sårbarhet i blikket hans som jeg kjenner fysisk i brystkassa. Det er vondt, samtidig som det er fint.

Normal People har et vakkert visuelt uttrykk. (Foto: BBC/Hulu).

Sobert og vakkert

«Normal People» har et visuelt uttrykk som bringer oss tett på rollefigurene. Dette er spesielt til stede i seriens første seks episoder, som er regissert av Lenny Abrahamson («Room», Frank») med Suzie Lavelle («Sherlock», «His Dark Materials») på foto.

Lavelles kamera er ofte nært og betraktende, med utsnitt der lys strømmer inn i bildet på virkningsfullt vis.

Sammen med seriens sobre originalmusikk, og et krydder av stemningsfull popmusikk, blir det en vakker serieopplevelse.

Denne serien har gjort dypt inntrykk på meg, og sitter igjen i kroppen mange dager etter jeg så hele serien fra start til slutt uten stans. Marianne og Connell fortsetter sine liv utenfor skjermen når rulleteksten går for siste gang, og jeg lurer oppriktig på hvordan det går med dem.

Den tyske filmskaperen Jan-Ole Gerster forteller en historie om knuste drømmer, tapte ambisjoner og hvordan frykten for å feile kan ødelegge muligheten for suksess i «Lara Jenkins».

Dette er en langsom og lavmælt film med en hardtslående kvinne i hovedrollen. Corinna Harfouch imponerer som en bitter og deprimert mor som lever i selvforskyldt ensomhet.

Filmanmeldelse: «The Peanut Butter Falcon» – Dette er den filmatiske lykkepillen du trenger nå.

Lara har latt sin egen bitterhet drive menneskene i livet hennes vekk. (Foto: AS Fidalgo).

Kald og slem

Lara (Corinna Harfouch) står på kanten av selvmord i det politiet ringer på døra, morgenen hun fyller 60 år. Hoppet i avgrunnen må imidlertid vente når uniformene trenger henne som vitne for en ransakelse hos naboen i blokka.

Lara er en stressrøykende, pensjonert funksjonær. Kald, bitter og slem. Man skjønner fort at hun har skjøvet alle menneskene i livet sitt vekk fra seg, men at hun nå på sine 60 år angrer på at hun sitter ensom igjen. Nå bestemmer hun seg for å feire jubileet istedenfor å avslutte livet.

Samme kveld har sønnen Victor sin debutkonsert som pianist med et egenkomponert stykke. Lara kjøper siste rest av billettene som er igjen, og deretter blir vi med på en rundtur blant gamle bekjente, mens hun deler ut billetter slik at hun ikke blir sittende alene på sin store dag likevel.

Tom Schilling og Corinna Harfouch spiller sønn og mor i «Lara Jenkins». (Foto: AS Fidalgo).

Interessant hovedrolle

Jan-Ole Gerster og manusforfatter Blaz Kutin gjør et interessant valg i å la Lara være hovedpersonen i denne historien. Som en tidligere lovende pianist er Lara stolt av at hun har lært Victor å spille piano, men samtidig klarer hun ikke å unne ham suksess der hun har feilet.

En mer tradisjonell forteller ville kanskje ha valgt Victor, det musikalske geniet med en forferdelig mor og et knust selvbilde, som fokus.

Ved å la historien kretse rundt Lara, gir filmen oss derimot muligheten til å forstå henne på en annen måte. Gjennom møtene med andre mennesker skreller han sakte, men sikkert bort lag etter lag, for å komme nærmere kjernen av hvem Lara er bak den iskalde fasaden.

Corinna Harfouch spiller svært godt som Lara Jenkins. (Foto: AS Fidalgo).

Glitrende hovedrolle

Etter hvert forstår man hvorfor hun har blitt som hun har blitt, og vi får små drypp av hjertevarme underveis, men Gerster faller aldri for fristelsen for å forsøke å gjøre Lara sympatisk.

Jeg liker at han lar oss kjenne på hvor ubehagelig Lara kan være, og Corinna Harfouch glitrer i rollen som mor som tidvis er direkte ondskapsfull.

Gjennom subtile ansiktsuttrykk og fakter klarer Harfouch å formidle den indre kampen i Lara. Hun ønsker å være varmere, hun vil gjerne støtte sønnen, men hun klarer bare ikke å la være å sabotere med sine små, men giftige stikk.

Tomme tablåer understreker Laras ensomhet. (Foto: AS Fidalgo).

Gjør inntrykk

Manusforfatter Blaz Kutin har vært sparsommelig med dialogen og Gerster bruker heller visuelle virkemidler til å fremheve filmens tematikk.

Dvelende bilder av en ensom pianokrakk foran en naken vegg, et stort utsnitt av Lara som betrakter fisker i et akvarium, Lara alene på en benk. Tablåene understreker tomheten og fraværet av mennesker i det 60-årige livet.

Filmskaperne klarer sammen med Harfouch å skape en stemning som gir meg en klump i magen. Som byllen av bitterhet Lara bærer rundt med seg.

Og når byllen omsider sprekker i filmens siste scene, er det som jeg, i likhet med Lara, endelig kan puste ordentlig ut for første gang på lenge.